Politikk

Asylsøkerne shopper land

EUs omfordelingsprogram av asylsøkere med tilhørende fordelingsnøkkel og bøter, eller det som så pent heter solidaritetsbidrag, har ikke rot i virkeligheten. Asylinstituttet fungerer ikke i seg selv.

«Europa krangler om fordeling av flyktninger. Hvor mye skal det koste å nekte å ta dem imot?», spør Aftenposten. Spørsmålet viser en tro på et europeisk asylinstitutt som fungerer bedre enn det faktisk gjør.

Fordeling

I september 2015 tvang EU gjennom et fordelingsprogram av asylsøkere (ikke flyktninger, det er en status som tildeles etter opphold ved asylsøknad), selv etter sterk motstand fra en rekke land, særlig øst-europeiske land. Det het at et flertall av EU-landene «i prinsippet» var enige om at 120.000 asylsøkere skulle fordeles landene imellom, i tillegg til en tidligere avtale om 40.000. Denne fordelingen skulle ikke minst avhjelpe det enorme presset på Hellas og Italia. EU-kommissær Jean-Claude Junckers fremla et forslag om «bindende kvoter», som ble erstattet med «fleksibel». Det kan etter all sannsynlighet forklares med at det neppe var lurt – midt i folkevandringskrisen – å fremlegge «løsninger» som antydet enda sterkere bindinger for medlemslandene.

Ifølge Aftenposten ble det senere døpt om til «effektiv». Her skal ideen ha vært at land som ikke vil ta imot asylsøkere, heller skulle bidra på andre måter.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Fordelingsnøkkelen fra EU tok utgangspunkt i befolkningsstørrelse (skulle telle 40 prosent), BNP, det vil si velferden i landet og derav økonomiske muligheter for å ta imot asylsøkerne (også 40 prosent), andelen asylsøkere landet allerede har tatt imot (10 prosent) og andelen arbeidsledige (10 prosent).

I dag forteller Aftenposten at EUs tall forteller at bare 8.100 personer er blitt omfordelt. Omfordelingsprogrammet fungerer ikke, fordelingsnøkkel eller ikke. Og det til tross for at EU i mai i år innså at den «fleksible» eller «effektive» ordningen ikke var treffende nok. Da måtte man finne noe mer «bindende». EU bestemte at land som ikke tar imot (mange nok) asylsøkere må betale en bot på 250.000 euro (2,3 millioner NOK) per migrant.

Boten skal ha blitt presentert av EU som et «solidaritetsbidrag». Ungarn kalte det vel med sitt rette navn: Utpressing.

Åpenbart har heller ikke dette fungert, men det er utgangspunktet for Aftenpostens spørsmål: Skal det være mulig for en nasjon å betale seg fri for asylsøkere?

Asylinstituttet fungerer ikke i seg selv

Utfordringen er at uansett hva EU måtte finne på av ulike løsninger for å fordele asylsøkere rundt i Europa, så vil det ikke hjelpe. Asylreglene er i seg selv innrettet etter rettighetsbaserte premisser. Det betyr at det først og fremst er asylsøkernes rettigheter som blir ivaretatt, og det finnes få eller ingen sanksjoner for asylsøkere som bryter reglene.

Som Aftenposten selv påpeker i artikkelen så forblir ikke asylsøkere i land de ikke ønsker å være i. For eksempel har det vært svært vanskelig å få asylsøkere til å forlate Tyskland, mens andre land fravelges.

EU-kommisjonens president Jean-Claude Juncker har kalt det «hårreisende» og «uakseptabelt» at folk nekter å reise til andre land i unionen. Det rapporteres også om at mange av dem som blir plassert i Øst-Europa reiser raskt videre, selv om dette er i strid med EUs regler. For eksempel har 72 av de 90 som er blitt relokalisert til Litauen forlatt landet, melder Reuters.

At asylsøkere nekter å reise til eller forblir i visse land, sier antakelig mye om de samme sitt flyktningbehov. Det samme gjør det når asylsøkere, eller endog flyktninger, drar på besøk i landet de angivelig har flyktet fra. Men det får ingen konsekvenser.

Også avisen Welt har tatt for seg problematikken med at asylsøkere som har fått tildelt andre land, drar tilbake til Tyskland. Her heter det at av de 23 asylsøkerne som ble fordelt til Latvia, så har samtlige 23 forlatt landet og reist til Tyskland. Ifølge utlendingsmyndighetene er det ingen måte å forhindre dem fra å reise. Så lenge de har godkjent opphold i et medlemsland står det dem fritt til å reise rundt i Europa. I tillegg vil Latvia overføre til dem – til tross for ukjent bosted – månedlig 139 euro (ca. 1.300 NOK).

Reglene tilsier at selv om en ikke kan forhindre noen å reise fritt rundt i Europa (90 dager per seks måneder), så har en likevel ikke lov å bosette seg i et annet land. Det krever at man har bodd i vertslandet i fem år. Men når vi ikke har nasjonale grensekontroller, er det ingen som vet hvem som er hvor til hvilken tid.

Bedre blir det ikke at asylreglene, ifølge Welt, opererer med frister for å returnere en asylsøker til et førsteland. Hvis et Schengenland mottar en søknad eller påtreffer en asylsøker som er identifisert i et annet Schengenland tidligere, har man tre måneder på å fremme et krav overfor førstelandet. Så har man seks måneder (kan forlenges til totalt 18 måneder om vedkommende har gått under jorden) til å returnere vedkommende. Overstiges disse fristene har man altså rett til å søke asyl i det landet man oppholder seg i ulovlig.

EUs omfordelingsprogram med tilhørende fordelingsnøkkel og bøter – eller solidaritetsbidrag – har ikke rot i virkeligheten. Man tar ikke realitetene innover seg, men fortsetter som om migrantene utelukkende er flyktninger som trenger hjelp til de mest grunnleggende behov. De reelle flyktningene kommer seg ikke til Europa. Vi vet det, men vi fortsetter å snakke om det meningsløse «fordeling av ansvar».