Min erkjennelse om assimilering tok vitterlig mange år på å modnes. Det første dryppet kom i den danske avisen Berlingske Tidende i 2003, også publisert i Klassekampen (april 2004). For knapt noen andre begrep er så politisk betent som assimilering.
Assimilering assosieres på autopilot med (kulturelt) overgrep, grunnet historien om den statlige fornorskningen av samene og brutaliteten overfor tatere med mer. Men historiske svarte flekker må ikke trumfe fornuften her og nå. En slik knebøy fører bare til flere svarte flekker i årene som ligger foran oss.
Verdimessig assimilering
Derfor: Alle i Norge må assimileres inn i norsk kultur og dermed demokratiets bærende verdier, det vil si likestilling, likeverd, religiøs frihet og ytringsfrihet. Hvis ikke splittes Norge ytterligere opp langs verdimessige skillelinjer, og vi går dermed inn i en enda mer konfliktfylt epoke som kan destabilisere samfunnet vårt. Dette er den logiske slutningen av den pågående strømmen av migranter og asylanter inn i Europa som i år kan overstige antallet på 1,3 millioner som kom i fjor.
Jeg er klar over at jeg med disse innledende ordene beveger meg inn i et voldsomt minefelt, der jeg kjenner pusten fra godhetsregimet og de multikulturalistiske forførerne tungt i nakken. Men la oss være ærlige: hva er historien bak våre vestlige demokrati som har ført til en enveisstrøm fra særlig den islamdominerte verden til Europa?
Demokratiet vårt med dets vidunderlige frihetsverdier sprang ikke ut av et vedtak, for så at vi utviklet et folkelig fellesskap. Det er motsatt. Våre frie samfunn er et historisk resultat av et (fremvoksende) tillitsbasert folkelig fellesskap, en felles kultur, der også kristendommen har spilt en sentral rolle. Vi hadde ikke fått grunnlovserklæringen på Eidsvoll med et Norge oppsplittet langs kulturelle og religiøse skillelinjer. Det var felles kultur og religion som gjorde at vi kunne enes om en felles tekst landet skulle bygges på. Det er ikke teoretiske og abstrakte likhetsidealer eller internasjonale konvensjoner som får folk til å stå skulder ved skulder og yte til fellesskapet. Et liberalt demokrati som Norge er ikke – og har heller aldri vært – selvoppholdende.
Selvsagt skal ikke Norge akseptere ethvert kulturelt eller religiøst uttrykk i det offentlige rommet. Hvis vi går på akkord med vår kjernekultur og relativiserer den, kan vi ende opp med demokratiske idealer som ikke blir annet enn tomme idealer. Borgerne blir stående uten verdimessig kart eller kompass. Og hva kan komme til å skje i nasjonale krisesituasjoner hvis vi ikke har et fellesskap?
En demokratisk orden kan aldri erstatte folks behov for et fellesskap, folks behov for å være en del av en folkelig kulturnasjon. Den nasjonale kulturen, med dens folkesanger, tradisjonelle og hellige merkedager, flagget og nasjonalsangen, er noe helt annet enn en generell grunnlov basert på likhetsidealer. En tekst kan ikke erstatte fellesskapsfølelse, som handler om det nære, om tradisjoner, om det håndgripelige, om noe så selvfølgelig som et felles språk og en tilhørighet til fedrelandet. Folk må altså ha følelser – i positiv forstand – overfor hverandre.
Skal statsminister Erna Solberg ta inn over seg at verdiene er vårt aller viktigste «budsjett»?
Det er ikke minst denne, nær sagt, selvfølgeligheten, som førte til Brexit, som førte til Trump-seieren, og som kan føre til flere «overraskelser» i Europa når folk går til valgurnene i Italia, Østerrike, Tyskland, Nederland, Frankrike og også Norge i løpet av de neste 10 månedene. Folk er trøtt og lei av å bli overkjørt, trøtt og lei av fremmedgjøringen de opplever i sine nærmiljø.
Det øyneåpnende eksemplet
Våre politikere må ta innover seg dette forholdet og justere den politiske kursen kraftig. La meg gi dem et eksempel til ettertanke og potensiell klokskap: Perserne er generelt en suksess i Norge. Dette er et resultat av at de er assimilert kulturelt og verdimessig, samtidig som de har bevart en trygg og stolt persisk identitet. De er de reelle flerkulturelle med muslimsk bakgrunn. Hvorfor skjedde dette med perserne og ikke deres grensenaboer pakistanere?
Fordi de som i stort monn flyktet på 80- og inn på 90-tallet fra det religionspolitiske despotiet i Teheran, søkte nettopp frihet, og fordi så mange av dem tilhørte eliten i Iran. De var verdimessig assimilert da de landet i sin tid på Fornebu. Mens pakistanere, som begynte sin ferd inn i Norge på slutten av 60-tallet, var økonomiske innvandrere fra et føydalt, ekstrempatriarkalsk, korrupt og æresbasert landsbysamfunn, dertil oftest uten særlig skolegang. De tilvandret med sin egen kultur, en kultur som nå har etablert seg i stort monn på innsiden av den norske riksgrensen.
Osloimamen Nehmat Ali Shah (nummer to fra venstre), som også driver koranskole for barn. Som vi vet, støtter han mannen som drepte den «blasfemiske» guvernøren Salman Taseer. Samme Shah er heller ikke glad i jøder. Så hva tror Erna Solberg og integreringsminister Sylvi Listhaug, at denne mannen og hans like bidrar med til vårt fellesskap?
Av overordnede politiske tiltak og holdninger tilsier fornuften følgende: våre verdier og det norske fellesskapet må settes i front. «Etnisk bollebaking» i form av offentlige bidrag til foreninger basert på å videreføre opprinnelseslandets kultur her (Somalisk velferdsforening, kurdisk ditt og pakistansk datt) må opphøre. Det er i korps, idrettslagene, skoleturene – på våre allerede etablerte fellesarenaer – at fellesskapet bygges videre.
De som selv ønsker å bli en del av oss
Vi trenger også sårt en «demokratikanon» i samfunnet, særlig i skolen. For: vi kunne mistet demokratiet på 1930- og 1970-tallet, da demokratiske verdier og prinsipper gikk i glemmeboken blant mange unge og intellektuelle. Den gang var det nazismen og senere kommunismen og marxismen som var en trussel. I dag og i tiden som kommer er det religiøs fanatisme blant folk som mener religion skal stå over politikk, og dermed over demokratiet, som er den nye faren. Det må skapes en bred bevissthet om nasjonens historie, grunnverdier og kjernetekster.
Demokratiet står og faller nemlig med borgernes kjærlighet og standhaftighet til at holde fast ved demokratiets grunnprinsipp. Derfor har vi heller ikke råd til å la andre komme til oss enn dem man med stor grad av sikkerhet kan vite selv ønsker å bli en fullverdig del av det norske fellesskapet.
Monn tro hvor mange flere år det tar før politikerne forstår grunnleggende verdimatematikk?