Politikk

– Tilfeldigvis

Som kjent kom vår tidligere statsminister, nå Nato-sjef, med bok her om dagen – og mediene sto med åpne armer. Men noen leser mellom linjene og der er det også et budskap, kanskje tilfeldigvis.

”Jens Stoltenbergs bestevenn er Norges fremste reklamemann. Det er ikke tilfeldig.”

Slik åpner Finansavisens Ole Asbjørn Ness sin bokanmeldelse av Stoltenbergs bok Min historie – som er en tittel som holder det den lover, kvesser Ness.

For boken, som jeg enda ikke har lest selv, er en beskrivelse av Arbeiderpartiets Stoltenberg sin ferd til den internasjonale politikkens førstedivisjon som Nato-leder, sier Ness, og legger til at denne vellykkede reisen nærmest er foretatt «ubevisst».

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Alt for Norge, Norge det er meg

For Jens, vi kan jo jovialt bruke fornavn i Norge, ville jo blir forsker. Anmelderen setter «ville» i anførselstegn. For selv om Jensemann, som vi jo også så jovialt kan si, alltids var en svipptur innom Statistisk sentralbyrå (SSB), og det skulle ikke forundre meg om han enda har permisjon derfra, men «politikken hentet ham inn igjen og igjen». For som Ness sier: Stoltenberg eier tydeligvis ikke ambisjoner, han bare er der når man skal gjøre det rette for Norge. Tilfeldigvis.

Så blir man imponert over hvor rasjonell Stoltenberg fremstiller seg selv. Når han blir med i AUF, tier han om at han er EU-tilhenger. Tilfeldigvis. Jens er pragmatiker, sier Ness, hvilket skal tjene to formål: «For det første skal Jens Stoltenberg tjene Norge. For det andre er å tjene Norge å tjene Jens Stoltenberg.»

Jens er en politisk broiler, kanskje den første fullblods broileren av alle politikere, mener Ness, men han er visstnok også noe mer – en narsissist, en selvforelsket person, hvilket ikke betyr, eller kanskje akkurat derfor, at Norge har mye å takke han for:

  • vi kan takke han for at Norge ikke har sløst enda bort mer penger bort på meningsløse karbonlekkasjer (månelandinger er jo tross alt en dyr risikosport)
  • globale utslipp er det som teller (men vi som er igjen i Norge må betale de grønne skattene som åpenbart er ment mest som moralsk oppdragelse)
  • nødvendigheten av å bygge et oljefond (som kunne brukes villig vekk i utlandet, vi bygger da en stormakt her – og noen konger på Europahaugen)
  • nødvendigheten av en handlingsregel (som kunne fase pengene inn igjen i norsk økonomi)
  • å få til en pensjonsreform (som førte til at befolkningen fikk lavere pensjoner)

Mange land ville hatt godt av en Stoltenberg. Han har mye tiltrekkende med seg, sier Ness.

Faksimile fra Finansavisen

Faksimile fra Finansavisen

Kongens hoff og bønder

Det hele blir for glatt, påpeker anmelderen. Han viser til konflikten med daværende LO-boss Gerd Liv Valla. Nei, så tok ikke Jensemann noen åpen kamp med henne. Men det gjorde Ingunn Yssen. Hun valgte – tilfeldigvis – å si opp sin stilling hos Valla via VG.

Yssen er ekskona til Jens’ bestevenn Kjetil Try, som har vært Stoltenberg nærmeste rådgiver. Tilfeldigvis. Og så kan jeg jo legge til at etter Yssen harmdirrende forlot LO etter ørten forsider så dukket hun opp som personlig rådgiver på Stortinget for den ikke ukjente Ap-mannen Martin Kolberg. Sikkert tilfeldig, det også.

Like tilfeldig er nok maktkampen med Jagland, ifølge Ness. For det er visstnok Jagland som ber Stoltenberg om å ta over som statsminister. For det er vel slik vi deler ut taburetter i Norge?

«Kongen dreper ingen, men den som terger kongen blir henrettet av hoffet», minner anmelderen oss om.

Maktmennesket

Det er her Ness mener maktmennesket Jens Stoltenberg trer frem. «Han er tydeligvis livsfarlig for dem som stiller seg i veien for ham. Han dytter ingen i grøfta, konger har bønder til slikt.»

Men alt er for glatt, sier Ness. «Liksom-intimiteten» overtar. Jensemanns eksperimentering med hasj, det første kyss, pappaperm og smøring av såre barnerumper. Et problemfritt privatliv. Ness tviler. Han kaller det falsk åpenhet. Ikke minst gjelder det Jens Stoltenbergs omtale av lillesøsteren Nini (som ikke for lenge siden døde av overdose). «Han aner ikke hvorfor det gikk som det gikk med henne.» Ness tviler. Han beklager, men sier det vel, om enn så brutalt, det mange av oss tenker: «Det minner om klassisk omsorgssvikt på beste Vestkant.» Ifølge Ness er det ikke det bildet vi skal sitte igjen med: Vi skal sitte igjen med «vår elskede rusmisbrukende» søster – det er ifølge anmelderen et emaljert bilde som er et like ufint som det han tegner opp.

Det er åpenbart at bokanmelder Ness ikke er komfortabel med historien som fortelles.

Jens Stoltenberg er kongen. Hans venner er adelen. De trenger som kjent hverandre.

Og da er det ikke noen plass for pinligheter, påpeker Ness. Ingenting sies om Treholt-saken. Ei heller medlemsjukset i AUF. Eller bombingen av Libya. Sikkert tilfeldig.

Like tilfeldig som at Merkel plutselig kom på at Jensemann kunne gjøre seg som Nato-sjef. Og det til tross for at samme Jens Stoltenberg hadde lovet oss dyrt og hellig i valgkampen i 2013 at han, om alt skulle bli så galt, gledet seg til å ta fatt på den viktige opposisjonsjobben på Stortinget om Ap ikke kom til å fortsette i regjering etter valget.

Men en konge taper aldri så lenge han har et kongedømme. Det heter nå Nato – som han også tilfeldigvis var motstander av som ung.

Det er åpenbart håp, så lenge livet er fullt av tilfeldigheter. Men jeg har en mistanke om at jeg har mye å lære av Jens Stoltenbergs historie.