Terrorisme og ekstremisme

Siste middag med biskopene

Snart er skilsmissen mellom stat og kirke et faktum, og den siste middag med biskopene er avholdt. Så kan biskopene fortsette sin kamp for å oppfylle klimaavtalen og kritisere Regjeringens innstramningspolitikk på asylfeltet, men én ting har både de og Utenriksdepartementet problemer med å forholde seg til: forfølgelsen av kristne i Midtøsten. I en ny bok fra Lars Akerhaug påpekes det endog at kristne ikke blir forfulgt, de blir utryddet.

Fra 1. januar 2017 vil Den norske kirke (DNK) være et eget rettssubjekt, utenfor staten. Det har Stortinget bestemt, uten at folket er spurt. Det heter at kirken skilles fra staten, ikke fra folket. Det i seg selv burde utløse noen (kirke)klokker, for hvem er staten?

I forbindelse med denne skilsmissen har kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) avholdt en «siste middag med biskopene» som arbeidsgiver. Vi kan jo undres over hva som ble snakket om under denne middagen. Sannsynligheten er større for at temaet var oljeboring utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, enn hva kristne i Midtøsten opplever.

Fra regjeringen.no

Fra regjeringen.no

hege_banner_rights_special_778x150

Tilsyn – med hva?

Biskopene, utledet av gresk med betydningen «tilsynsmann», har over tid inntatt en heller merkelig rolle. Jeg kan vanskelig si at de er blitt politisert, for det har de vært gjennom hele historien, men de har utvilsomt (igjen) flyttet sitt politiske fokus. En kan kanskje si at biskopene har funnet ut at budskapet om nestekjærlighet lar seg (best) realisere i politiske avtaler, som flyktning- og klimaavtalen.

Kirken forteller gjerne selv om sitt engasjement for flyktninger, som f.eks. når Regjeringens innstramningspolitikk ble kritisert med argumentet om at «kirken tar flyktningenes og fattiges side» – og at det irriterer makten (professor Sturla Stålsett, Dagbladet, mars 2016). Men her skal jeg peke på noen annet, en pinsehilsen fra biskopen i Borg.

Atle Sommerfeldt (fra twitter)

Atle Sommerfeldt (fra twitter)

Biskop Atle Sommerfeldt tilbrakte pinsen 2016 i Damaskus i Syria. Sommerfeldt forteller at muslimer og kristne har levd sammen i Damaskus helt siden araberne erobret byen (i 661). Alt har ikke alt vært like bra, noe han velger å kommentere slik: «Relasjonen har hatt mange faser. Da de kristne etter hvert ble i mindretall, har det vært vanskelige perioder.» Sommerfeldt forteller videre at assyrerne (som utgjør Den syrisk-ortodokse kirkes medlemmer) jevnlig har opplevd massakrer. «De vet hva forfølgelse er», slår han fast. Konflikten kan imidlertid ikke tilskrives islam, for «alle understreker at den pågående krigen i Syria ikke er en kamp mellom islam og kristendom.» Hvem disse alle er, kan en kanskje diskutere, men Sommerfeldt velger å sitere den muslimske resepsjonisten på hotellet der han bor: «De (som bruker vold og terror, min anm.) taler om Gud, men deres handlinger er av djevelen». Sommerfeldt konkluderer med at vi ikke «skal demonisere islam og alle dens tilhengere når mennesker som  lever i terrorens skygge hver eneste dag ikke gjør det.»

«Terrorisere» norsk oljeutvinning kan vi derimot gjøre. I 2009 slo kirken «olje-alarm» (NRK). Utenfor Stortinget delte kirkens representanter ut vekkerklokker til politikerne. Kravet var fem års tenkepause fra oljeboring i Lofoten og Vesterålen. I 2015 var det etablert en allianse av fagbevegelse, miljøbevegelse og kirke med krav om omstilling av Norge, bort fra fossil energi. Her fikk vi beskjed om at «varsellampene burde blinke rødt» (Aftenposten).

Sistnevnte gjorde en av Høyres nye fremadstormende politikere, stortingsrepresentant Tina Bru, så fly forbannet at hun annonserte sitt farvel med DNK. Bru mener at utfasing av oljeproduksjon er dårlig klimapolitikk. Biskopen i Sør-Hålogaland svarte med «at vi må våge å si fra og tåle kritikk» (NRK).

Terrorens skygge?

Biskopenes politiske ståsted har en moralsk slagside. De kan ønske slutt på oljeboring, hvordan det økonomisk skal kompenseres er likevel ikke deres ansvar. De kan ønske flyktninger alt vel, be om at vi bruker mer penger for å hjelpe og at flere tas til Norge, det er uansett ikke kirkens ansvar. Da er det ikke vanskelig å være «god». Men hvor «god» er våre biskoper når det kommer til sine trosfeller som lever i det som Borg-biskopen kaller «terrorens skygge»?

Lars Akerhaug

Lars Akerhaug

Journalist og forfatter Lars Akerhaug kom nylig ut med boken «Siste jul i Kairo» (Dreyer forlag), som er en fortelling om de kristne i Midtøsten. I en kronikk i VG (22. oktober) er han ikke nådig med DNKs lederskap. «Mens biskopene diskuterer oljeboring og asylpolitikk blir kristne slaktet ned i Midtøsten», fastslår Akerhaug. Påstanden står i sterk kontrast til Sommerfeldts pinsehilsen. For det kan være at kristne i denne delen av verden har et noe annet perspektiv på islam enn hva muslimer har, uten at det i seg selv tilsier at alle muslimer «demoniseres».

I forbindelse med bokprosjektet har Akerhaug besøkt ulike land i Midtøsten. Han har snakket med en rekke kristne flyktninger som rømmer fra islamistene, men også hvordan andre har vendt dem ryggen:

De fortalte historier om hvordan de hadde måttet forlate alt de eide og hadde i frykt for de fremrykkende islamistene. Men også om hvordan de kurdiske peshmergasoldatene vendte dem ryggen og overlot de kristne til seg selv. Én eldre kvinne jeg snakket med kunne også fortelle om hvordan gamle naboer og venner i Mosul vendte seg mot henne og familien, straks Islamsk Stat hadde tatt over makten.

( … )

De siste årene har jeg snakket med kristne fra Syria, Libanon, Irak og Egypt som har fortalt om kirker som har blitt satt i brann og landsbyer som ble angrepet. Jeg har fått høre historier om gamle klassekamerater som plutselig viste seg å hate dem.

Det er lite som minner om at kristne i Midtøsten er i terrorens skygge, tvert om står de midt i skuddlinjen. Til Akerhaug forteller de at de vil vekk fra muslimske land, de ønsker seg til Europa, USA, Canada og Australia.

Som også Sommerfeldt har observert, blir det færre og færre kristne i disse områdene. Eller som Akerhaug sier «Dermed er de kristne i ferd med å forsvinne fra et av områdene der de første kirkene i verdenshistorien ble etablert.» Han viser til at før krigen i Irak (2003) var der rundt 1,5 millioner kristne, i dag er det trolig færre enn 200.000 igjen.

Utryddes

Det er ikke bare biskopene som får kritikk fra Akerhaug. Han er heller ikke imponert over Utenriksdepartementets og utenriksministerens engasjement. For til tross for en rekke historier om forfølgelsen av kristne i Midtøsten (og andre steder, må jeg vel legge til) skjer det lite, og det våges heller ikke å løfte saken opp på internasjonale arenaer.

Akerhaug har også snakket med politikere. En av disse, Hakkari,  fortalte om politikere og prester fra Vesten som stadig vekk kom på besøk til hans kontorer i Erbil i Nord-Irak. Men besøkene var av liten nytte – i ettertid hørte han ikke mer fra dem. Akerhaug refererte i denne sammenheng til debatter i Norge, ikke minst hvor representanter fra Mellomkirkelig Råd og DNK har uttalt at «det å omtale kristne minoriteter som forfulgt kan føre til ytterligere stigmatisering og i verste fall bidra til å forverre deres situasjon.»

Et slikt standpunkt får lite gjennomslag hos Hakkari:

«Man må beskrive virkeligheten som den er», sier han, og legger til:

«Å kalle oss forfulgt er en underdrivelse. Vi blir utryddet.»

Vekkerklokke

I en leder i Dagen får Akerhaug (som for øvrig er journalist i samme avis) støtte fra Vebjørn Selbekk. Under tittelen «De tause biskopene» hevder Selbekk at det ikke er noen grunn til denne tausheten fra biskopene.

For når så vi sist våre biskoper i de store mediene med et solidaritetsutspill overfor våre brødre og søstre som lider i den muslimske verden? Det kan vi faktisk ikke huske.

Og nå er det jo ikke slik at biskopene akkurat mangler gjennomslagskraft i norsk offentlighet hvis de virkelig vil. De når jo igjennom i mediedebatten med sine utspill mot oljeboring. Eller når de mener seg kompetente til å uttale seg om norsk skattenivå.

I disse sakene er biskopene villig til å bruke «kirkelig symbolkraft for alt den er verdt», påpeker Selbekk, som mener det kan være en idé å ta frem vekkerklokkestrategien igjen.

Kanskje det hadde vært en idé for biskopene å dele ut en vekkerklokke til vår utenriksminister Børge Brende også? Som sin danske kollega burde også han spørres hva regjeringen vil forta seg i denne skjebnetimen for kristne trossøsken i den arabiske verden.

For tiden er virkelig i ferd med å renne ut for Midtøstens kristne.

Egyptiske kristne som blir halshugget av IS (udatert video publisert februar 2015 på sosiale medier)

Egyptiske kristne som blir halshugget av IS (udatert video publisert februar 2015 på sosiale medier)

Absurd tafatthet

Det finnes bare en logisk forklaring på denne tafattheten fra «kristen-Norge» og politikerne: Når islam er inne i bildet forsvinner fornuften.

Langt de fleste har latt seg forføre av (den mildt sagt idiotiske) ideen at å slå ned den voldsforherligende islamismen er synonymt med å demonisere alle muslimer. En slik tankegang er absurd, ikke minst fordi islamistene også dreper muslimer.

Like absurd er det å frikjenne islamistene fra islams ideologi, men når noen prøver å foreta en nyansering av islam, som f.eks. i Mekka- og Medina-islam, da skytes heller budbringeren. Den aller største skrekken i Vesten synes stemplet som «islamfiendtlig», som en kritiker av islam raskt kan få som karakteristikk (og som også er et ledd i islamistenes strategi, jamfør alle forsøkene på å gjøre islamkritikk straffbart).

Så også Tony Blair. I dagens CNN under tittelen «World must act on Islamist extremism» benytter han mye plass på å fortelle at Vesten ikke er i krig med islam, om forvregning av religion og fanatikeres misbruk, noe som i mine øyne bare bidrar til en opprettholdelse av ideen om demonisering av alle muslimer. Ekstremismen må selvsagt bekjempes sammen med de frihetselskende muslimene, problemet er – og forblir – at vi ikke kommer dit uten en ærlig og nyansert debatt om ideologien islam. Vi er dessverre ikke kommet lengre enn at vi diskuterer, igjen og igjen, premissene debatten skal føres. Heldigvis er det kommet til flere fritt-talende muslimer som i ymse grad tilkjennegir seg til islam eller har forlatt den. De kan bidra med mot til tafattheten.