Økonomi

Velkjente «sjokktall»

Norge går med underskudd! Nyheten, som ikke burde være noen nyhet, er at oljeprisfallet synliggjør at Norges galopperende utgiftsøkninger ikke lar seg dekke inn ved skatt på inntekt og formue. Samtidig fortsetter befolkningsveksten, først og fremst fra grupper som har lavere skatteevne og høyere forbruk av trygder og stønader. Men regningene skal betales. Åpenbart må vi bruke mer oljepenger, men vi må også løse problemet. Hvordan?

Liker du ikke tall? Da vil du i alle fall ikke like disse tallene, men de bør ikke sjokkere deg.

Statistisk sentralbyrå (SSB) kom for et par dager siden med statsregnskapets inntekter og utgifter for 2.kvartal 2016. Det er nedslående lesing. Inntektene har gått ned med 2,3 prosent sammenlignet med samme kvartal i fjor, mens utgiftene har økt med 8 prosent. Samlede inntekter var på ca. 328 milliarder kroner. Samlede utgifter var på ca. 333 milliarder kroner. Sum: underskudd på i underkant av 5 milliarder kroner.

Mindre inn, mer ut

Selvsagt! Oljeprisene går jo ned, da vil Norge tjene mindre. Jo da, det er riktig det, men det er ikke den hele og fulle sannheten. SSB skriver:

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det er fortsatt lavere inntekter fra petroleumsvirksomheten i form av petroleumsskatter og uttak fra statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) som forklarer nedgangen i samlede inntekter. Skatteinntektene fra petroleum er mer enn halvert i dette kvartalet sett i forhold til 2. kvartal 2015, fra 46 milliarder til 23 milliarder. Samlede skatteinntekter i statsregnskapet er redusert med 8,3 prosent.

Statens inntektsside ser slik ut (kilde SSB):

skjermbilde-2016-09-09-14-29-03

Ser vi på utgiftssiden, ser den slik ut (kilde SSB):

skjermbilde-2016-09-09-14-26-31

Her ser vi at de samlede utgiftene fra 2.kvartal 2015 til 2.kvartal 2016 utgjør en økning på 8 prosent, det vil si i underkant av 25 milliarder. Med andre ord er det ikke bare inntektene som går ned, men utgiftene går i rasende fart opp. For eksempel er staten blitt i underkant av 3 milliarder (6,6 prosent) dyrere å drifte, men det er likevel overføringene som står for hovedandelen av utgiftene. Overføringene økte med i underkant av 22 milliarder, noe som utgjør 89 prosent av den totale økningen totalt.

Dette forteller oss igjen at et overskudd på 27,5 milliarder kroner i 2.kvartal 2015 er snudd til et underskudd på 5 milliarder på ett år. Så selv om SSB minner oss om at kvartalstallene er preget av tilfeldige variasjoner  – og derfor må tolkes med forsiktighet –  er det lite som tilsier at tallene burde komme som noe sjokk.

Ingen sjokktall

En rekke medier refererte til SSBs tall som «sjokktall» og «Norge går med underskudd». Akkurat sistnevnte, fra Nettavisen, inneholder derimot en relevant opplysning: Budsjettet til Arbeids- og velferdsetaten (Nav) øker betydelig hvert år, dette inkluderer alderspensjoner. Men selv om utgiftene over Nav øker, så gjør statens øvrige utgifter det samme. Over tid kan det se ut som om Nav-budsjetter ligger relativt stabilt på i overkant av 40 prosent av statens pengebruk.

SSB har visualisert statens pengebruk. Her fremkommer det at alle formål utgjør til sammen 1 496,8 mrd i 2015, hvorav 603,5 mrd forvaltes av Nav (40 prosent). Den ser slik ut (her fra Nettavisen):

skjermbilde-2016-09-10-12-17-19

Som Nettavisen skriver:

Den uten sidestykke største utgiften er det som kalles «sosial beskyttelse», som opptar over 40 prosent av alle utgifter. Dette er utbetalinger fra det offentlige til privatpersoner, og utgjorde i fjor svimlende 605 milliarder kroner.

Faktisk er det mer enn alle de totale utgiftene til det offentlige så sent som i 1999.

Sosial beskyttelse omfatter i hovedsak stønader til individer og husholdninger som erstatning for helt eller delvis inntektstap, for eksempel som følge av sykdom, uførhet, alderdom og arbeidsledighet, samt administrasjon av slike utbetalinger. Herav utgjorde alderdom 216,6 mrd, sykdom og uførhet 210,1 mrd, barn og familie 110,2 mrd, arbeidsledighet 15,8 mrd, samt «sosial inkludering ellers» på 26,8 mrd, bostøtte 3,3 mrd, etterlatte 6,4 mrd, samt «sosial beskyttelse ellers» på 14,3 mrd. I sum gir dette 603,5 mrd. Sammenligner vi med året 1999, hvor de totale utgifter utgjorde 489,2 mrd hvorav 215,3 mrd ble forvaltet av Nav (44 prosent), har de samme utgiftene økt som følgende:

skjermbilde-2016-09-10-13-16-49

Her ser vi at den absolutt høyeste prosentvise økningen i denne perioden er for «sosial inkludering», som økte med 319 prosent, fra 6,4 mrd i 1999 til 26,8 mrd i 2015. Deretter følger sykdom og uførhet på 246 prosent. Ser vi på økningen i kroner og øre er det også sykdom og uførhet som har økt mest, med 149,3 mrd. Så følger alderdom med 128,9 mrd økning i perioden.

Men ser vi internt på henholdsvis 1999 og 2015 så fremkommer det for eksempel at mens 41 prosent av Nav-budsjettet i 1999 gikk til alderdom, så gjelder det samme «bare» for 36 prosent i 2015. For sykdom og uførhet var det 28 prosent i 1999, i 2015 var det 35 prosent. Sosial inkludering utgjorde 3 prosent av Nav-budsjettet i 1999, i 2015 utgjorde det 4 prosent. Det betyr igjen at den «eksplosive» utgiften til alderspensjoner så langt ikke har gjort seg gjeldende om vi ser Nav-budsjettet under ett, men som befolkning blir vi åpenbart sykere og sykere. Og utgiftene til «alt» bare øker.

Hovedpoenget, og som HRS har belyst ved en rekke anledninger, er at inntektene ikke holder tritt med utgiftene. For selv om inntektene, i form av den skatt vi betaler på inntekt og formue, øker, så øker utgiftene enda mer. Det har som kjent gått rimelig greit med inntektene fra petroleumsvirksomheten, men nå må stadig mer penger tas ut av oljefondet (pensjonsfondet) som igjen truer handlingsregelen (som angir hvor stor andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten som kan brukes i norsk økonomi, den øvre grense ligger nå på 4 prosent).

Utgiftsøkning – ingen nyhet

Differansen mellom inntekt og utgifter har de siste årene bare økt. Som Nettavisen viser til dekket skattene fra inntekt og formue på slutten av 1990-tallet 80 prosent av Nav-utbetalinger og pensjoner. I 2015 var denne andelen sunket til 68 prosent. Dette gapet må finansieres.

skjermbilde-2016-09-10-14-41-38

Men at utgiftene øker og at inntektene svikter, bør ikke overraske noen. Som det heter i dagens kommentar av Kjell Erik Eilertsen i Finansavisen (ikke på nett) til den økte bruken av oljepenger:

De som foretrekker å se ut frontruten fremfor å titte i bakspeilet så at det ville bli slik før jul i 2014. I kommentaren 17.desember 2014 skrev vi «skjer det ikke i 2015, skjer det i 2016, med mindre politikerne reduserer bruken av oljepenger eller oljeprisen stiger.» Ingen av delen har skjedd. Budsjettert oljepengebruk i år på 216 milliarder kroner er 35 prosent høyere enn i 2014, for å dekke det økende gapet mellom sviktende inntekter og økende utgifter.

Samtidig påpeker Eilertsen at oljepengebruken i år utgjør 2,9 prosent av fondets verdi (ved nyttår), men hvor lenge vil det vare? For mens utgiftene siden 2013 har økt med 200 mrd har oljepengebruken i samme periode økt med 100 mrd.

Med en inflasjon på 4 prosent og en befolkningsøkning på 1 prosent, kan utgiftssiden havne rundt 1 290 milliarder kroner. Dersom vi antar flat inntektsside (den har falt tre år på rad) vil oljepengebruken kunne havne på 280 milliarder kroner og dermed ligge tett opp til Oljefondets verdi.

Og hva skyldes så befolkningsøkningen? Ja, akkurat: den er innvandringsrelatert. Men den skal vi jo som kjent ikke snakke alt for mye om, selv om vi vet (prognoser fra SSB) at de som forventes å komme fremover er ikke-vestlige innvandrere. Og som kjent er den ikke-vestlige innvandringen kostbar.

Å drive velferdsstat er dyrt. Å drive velferdsstat kombinert med høy innvandring av lavkompetent arbeidskraft og dårlig integrering er spesielt dyrt.

Det tilbakevendende: integrering

Akkurat dårlig integrering tar samme avis opp i to andre artikler, det ene i et portrettintervju med statsminister Erna Solberg og om «den vellykkede integreringen i Molde kommune», der sistnevnte er benyttet som en rollemodell både fra statsministeren og integreringsminister Sylvi Listhaug. Listhaug mener endog at noen kommuner, deriblant Molde, tjener økonomisk på integreringsarbeidet ved å sitte igjen med et overskudd fra det de mottar i statlig integreringsstøtte. Men til Finansavisen avviser Molde-ordfører Torgeir Dahl at noe slikt er tilfelle. Det er bare budsjetteknisk, sier Dahl, og viser til at utgiftene føres i de ordinære budsjettene innenfor for eksempel skole og barnevern. Han kaller situasjonen «mer enn krevende».

Men vi skal fortsette å la oss «sjokkere»? Det eneste som bør sjokkere nå er at det er så få i dette landet, både blant medier og politikere, som synes å skjønne alvoret – og som evner å diskutere realpolitiske tiltak. De fleste politikere synes å tro at løsningen er jobb. Mye av løsningen ligger selvsagt i at flest mulige blir skattebetalere og ikke lever på trygd- og stønadsoverføringer, men hvor er disse jobbene? Som kjent ble det under den rødgrønne regjeringen skapt hundretusener av arbeidsplasser – som i all hovedsak gikk til arbeidsinnvandrere. Nå skapes det nesten ingen – der oljeprisfallet igjen får skylden. Solberg sier i dagens Finansavisen at det store omstillingsarbeidet er å få flere i jobb og at vi blir mer produktive. Det krever flere jobber, noe som «ikke skjer over natten».

Men hvordan skal vi blir mer produktive, det vil si produksjon i forhold til innsats, når realitetene forteller om det stikk motsatte? Produktiviteten i Norge går ned, hvilket ikke er så underlig. Lavkompetent arbeidskraft gir billigere tjenester som gjør det mindre attraktivt å investere i dyrt utstyr. Da blir resultatet lett av vi bruker mer tid på det vi produserer, altså går produktiviteten ned. Ikke bare er mye av denne lavkompetente arbeidskraften fra innvandring, men det skaper igjen hindringer for de som allerede har problemer med å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Sosial dumping kan lett bli svaret – og det er et svar som klinger dårlig i likebehandlings-Norge.

Men som Eilertsen avslutter sin kommentar med: Noen skal uansett betale regningen.