Islam

Det trengs helt klart en ny fortelling, men det er ikke Muniba Ahmads

Den pubertale mangelen på selvinnsikt hos altfor mange troende muslimer resulterer i en farlig offermentalitet. Alle andre synlige minoriteter og religiøse grupper klarer seg godt i vestlige samfunn. I overkant mange troende muslimer gjør derimot ikke det, men utviser ingen selvkritikk, klarer ikke å forholde seg til andres kritikk og klandrer i stedet alt og alle rundt seg. Var det ikke på tide at resten av samfunnet snart sluttet å oppmuntre til og/eller jatte med den passiv-aggressive atferden Ahmad og alt for mange av hennes trosfeller utviser?

Det finnes ting man tenker i sitt stille sinn, men som man er for høflig eller snill til å si høyt. Som når du er bedt hjem til en god venn som har pusset opp og du hater både møblene og parketten. Istedet sier du med ditt bredeste smil: «Oi, så fint det har blitt!». Det er å lyve, men det bevarer vennskap og skåner andres følelser når det gjelder ting vi ikke har noe med. Det er tross alt ikke vi som skal leve med den utrolig stygge sofaen. Har du derimot en venn med dårlig ånde, så kvier du deg for å si det, men du gjør det likevel fordi du vet at det skader vedkommende mer enn å la det være fordi det har noe med hvordan han/hun oppfattes av andre. Derfor er det ikke til å begripe at de som støtt forsvarer islam eller tradisjonelle muslimer som kollektiv ikke har tatt seg bryet med å gi sine favorittofre et hint eller åtte.

Det burde ikke være nødvendig, men fordi vi har utviklet en sandkasseoffentlighet gjør jeg oppmerksom på at dette naturligvis ikke gjelder alle tradisjonelt troende muslimer. Men som debattanter som jusstudent Muniba Ahmad og nesten alle undersøkelser i Europa bekrefter, så gjelder det uheldigvis i overkant for mange.

Dette kommer muligens som et sjokk på noen, men alle som jobber i HRS har en helt normal omgangskrets. Bortsett fra i NRK generelt og hos journalist Ludvigs Løkholm Lewin spesielt, så har de fleste alminnelige familier og venner der det er høyt nok under taket til å inkludere noe så uhyrlig som forskjellige syn på saker og ting. Vi tåler fint hverandres politiske meninger uten at noen blir frosset ut eller lagt for hat, selv om vi ellers er rykende uenige i synet på innvandring, islam, livet, universet og alt mulig. Men jeg vet ikke om en annen samfunnsaktuell sak hvor hele det politiske spekteret er noenlunde enig: at mange tradisjonelle muslimers religiøse identitet oppleves som påtrengende og at gruppens offermentalitet fremstår som enestående usympatisk.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Vi ser det gang på gang: likene etter siste gjerningsmann som ropte «Allahu Akbar» rekker ikke engang å bli kalde før medias profesjonelle muslimer er i alle kanaler og gnåler om hvor ille det hele er for muslimer. Virkelig? Hva med ofrene og deres pårørende? Skjenker profesjonelle muslimske gråtemenn og -koner dem en tanke? Ikke sjelden følges det av talspersoner som alltid ser enhver terroraksjon som et usedvanlig passende tidspunkt å opplyse at det hele egentlig er Vestens feil, for så å presse på innføring av blasfemiparagrafer pakistani style. Og dette mener altså noen at folk flest skal se på som en naturlig, velkommen del av fellesskapet? Det skal man vel helst være troende muslim, politiker eller ellevill multikulturalist for å tro at blir en realitet.

Ikke bare er det ubegripelig at talspersoner – selvutnevnte såvel som oppnevnte som f.eks. Islamsk Råd Norge (IRN) – ikke skjønner hvordan de fremstår, men det er like ubegripelig at tradisjonelle muslimer, dvs. medlemmer av de forskjellige moskeene, lar dem holde på. For de snakker jo i deres navn? Og hvis de ikke gjør; hvor bliver så protestene og utmeldingene av?

Siste gang vår elskelige venn i IRN var ute var ifb med massakren på redaksjonen i Charlie Hebdo. Ofrene sto muligens for nære journaliststanden, for brått var man ikke like ukritiske som vanlig. Siden har det vært færre av denne typen oppvisninger. Det er lov å håpe, så personlig tenkte jeg at kanskje at de tradisjonelle endelig hadde innsett hvordan de faktisk tar seg ut og fremover ville løfte en finger for å i alle fall fremstå som om de spiller på lag. Jeg kunne spart meg håpet, for som vinter følger høst: Enter jusstudent Muniba Ahmad og hennes passiv-aggressive kronikk i VG:

Vi lever i en tid der en anti-muslimsk stemning er på fremmarsj. Forskning viser at muslimer blir syke av islamfiendtlighet.

Å ja, muslimer blir ikke bare krenket, fremmedgjort og radikalisert av kritikk av eller fiendtlighet mot deres valgte religion, de blir syke også. At andre sannsynligvis blir syke av noen av de groteske utslagene av Ahmads religion; det mangler visst i denne påfallende innskrenkede, selvopptatte verdensanskuelsen. Men så oppfatter hun jo også niqab som en del av islam og den islamretningen; ja, den blir ikke folk bare syke av – folk blir forfulgt, torturert, lemlestet og utryddet av den. Og det er derfor resten av oss reagerer så inn i hampen negativt på disse plaggene – de er ikke bare plagg, de representerer en morderisk ideologi.

Muslimers redsel er ekte. Den er legitim. Den er her. Nå. Og det må man kunne få si uten å bli forsøkt kuet til taushet gjennom beskyldninger om offermentalitet.

Husk at lidelsen til én minoritet er skadelig for hele samfunnet. Dette handler derfor ikke om å stå opp for muslimer, men om å stå opp for det norske samfunnet.

Troende muslimer i Europa lider i den grad at det så smått begynner å bli helt ulidelig å høre på for alle oss andre. Det er ingen som «forsøker å kue» de som sier latterlige ting som dette til taushet – vi påpeker bare det alle andre enn de troende ser. Sannheten svir, tydeligvis.

Det har seg ellers slik at fordi deler av islam fører til unevnelige grusomheter i store deler av verden, så er også ikke-muslimers – og ikke minst: «statskirkemuslimers» – misnøye, fiendtlighet eller redsel så ekte og legitim som den kan få blitt.

«Norsk islam» har da også mange andre vakre blomster i sin hage. Imamen i  den angivelig moderate Central Jamaat Ahle-Sunnat-moskèen støtter drap i islams navn. Nehmat Ali Shah har tidligere uttrykt noen rimelig avskyelige meninger om ikke-muslimer og opptrådte på støttemarkeringer til fordel for morderen Mumtaz Qadri, som i 2011 skjøt og drepte guvernøren i Punjab fordi han ville avskaffe den pakistanske blasfemiparagrafen. Markeringene fant sted både i Oslo og i Pakistan, så Shahs støtte kan ikke ha kommet som noen overraskelse på moskèens ledelse. Både Shah og styreformann Ghulam Sarwar bedyrer riktignok at de er motstandere av islamsk terror, men de er åpenbart for å drepe i islams navn. De er mao religiøse ledere som lyver offentlig så det renner av dem, og de sitter fremdeles trygt på sine plasser, hvilket forteller noe om resten av menigheten og hvilke holdninger som trives der. Det kan man si mange ting om, men at det inngir tillit er ikke en av dem.

Ahmad får ha meg unnskyldt, men fordi jeg ikke er islamtilhenger og ikke akter å bli det i dette tusenåret, oppfatter jeg det som en meget fornuftig idè å rette skarpt fokus og ditto kritikk mot en tro som for alt for mange tilhengeres vedkommende legitimerer å slå meg ihjel.

For Ahmads del har hun frivillig valgt å markere seg selv på alle måter som troende og vil derfor uvegerlig bli assosiert med holdninger som dyrkes i og spres via de troendes institusjoner. Det er hennes problem, ikke andres. Hun har valgt – og valg har konsekvenser, selv om Ahmad ikke ønsker å forholde seg til dem. Verre er det at hennes ekstreme offermentalitet gjør henne selv og andre til en fare for alle rundt dem. For når ethvert nederlag utlegges som at det aldri skyldes en selv, men alle andre og deres manglende forståelse for islam, manglende toleranse og what not – selvfølgelig uten å skjele smålig til islams kolossale intoleranse mot alt som ikke er islamsk – står samfunnet med et stort problem. Denne måten å se ting på er nemlig en av grunnene til at troende muslimer er nærmest alene om å vende sin voldelige aggresjon mot omgivelsene.

Og hvor stort paradoks er det ikke at politikerne istedenfor å gi oss løsninger på hvordan de skal få bukt med muslimhat, er med på å tenne mer ild under bålet ved å fremme forbudsforslag mot både det ene og det andre?

Det bålet er det nok de tradisjonelle med sin fullstendige mangel på magemål som selv har tent. Islam er – selv i utgaver som er mindre enn ekstreme enn de niqab-damene visualiserer – en utvendig, påtrengende og krevende religion. Så islam i sin nåværende form er så avgjort ikke en privatsak. Islams representanter har i årevis fremmet krav i offentligheten, som dermed har blitt tvunget til å ta stilling til dem. Når man forlanger at det omgivende samfunn skal tilpasse seg eller tilrettelegge for en spesiell religion, har man således gjort den til et offentlig anliggende og da kan man ikke i neste runde bli forbauset eller misfornøyd over at alle og enhver har en mening om den.

Ahmad fortsetter så stakkarslig at man nesten synes synd på henne:

Dette samfunnet ønsker jeg å bevare for alltid. Det er derfor ikke uten grunn at jeg i det siste har mistet nattesøvnen av å tenke over hvor Norge er på vei.

Nuvel, det gjør jeg også, og jeg sover heller ikke så godt fordi jeg ikke er sikker på at vår sekulære, rasjonelle og likestilte samfunnsinnretning lar seg bevare hvis vi får for mange umodne troende som Ahmad her og deres trosforestillinger vinner terreng. Hvis hun er representativ for troende muslimer, så risikerer vi å få en stor velgergruppe som ikke bare er blottet for selvkritikk og uten samfunnssinn som rekker utover deres egne snevre gruppeinteresser, men også en velgergruppe som lar enhver «synlig muslim» leve i troen på at alle vedkommendes personlige nederlag skyldes ondskapsfulle, diskriminerende omgivelser. Og vi vet hva det kan resultere i.

Et land der alt dette ikke bare gjelder partiene på ytre høyre kant, men hele det politiske spektret.

Jepp, og fortsatt ringer det ikke en ørliten bjelle et sted….?

Det bekreftes forresten av den hittil største og mest omfattende undersøkelsen i sitt slag: de europeiske omgivelsene reagerer nå tverrpolitisk negativt, nær sagt uavhengig av land, kjønn og politiske preferanser. For selv ikke vi sertifiserte islamofober kunne understreket den forbløffende mangelen på selvinnsikt, kompromiss- og samarbeidsvilje bedre enn debattanter som Ahmad gjør. Ingenting har noenting med henne og hennes trosfeller å gjøre; det er alle andre som er aggressive. I hele det politiske spekteret. I hele verden. At islam har ekstraordinært spisse albuer og fører seg anmassende frem hvor enn den kommer, det ser hun ikke.

Vårt kalde hode er i ferd med å forsvinne. En stygg blanding av trumpismen og aggressiv fransk sekularisme er på vei inn i Norge. Vi har trådt inn i en fortelling jeg skulle ønske vi kunne stå lengst mulig unna.

Den nye generasjonen muslimer har fått nok av denne fortellingen. Det er på høy tid at vi begynner å se på muslimer som, ikke en svulst, men et velfungerende, sentralt og helt nødvendig organ i kroppen som heter Norge.

Beklager, men det må sies: altfor mange tradisjonelle muslimer fremstår som asosiale tenåringer. De tåler ikke kritikk og oppfører seg deretter. Som bortskjemte barn kan de visst ikke snakkes til, for da blir de etter sigende bare verre. Eller radikalisert, som det heter. Men de troende er ikke interessert i hverken reformer eller internkritikk, så hvis ingen sier noe skjer det jo heller ingen verdens ting innad og alle uheldige praksiser fortsetter som før, med de konsekvensene det åpenbart har. De muslimene som ønsker reform og driver internkritikk er foreløpig såpass få at de troende foretrekker å banke dem på plass i fred, for neste runde å klage til alle som gidder å høre på at media skriver så negativt om dem at de føler seg fremmedgjort i en grad som gjør dem ute av stand til å integrere seg – så derfor fortsetter de med de praksisene som ble kritisert innad i utgangspunktet. Får de kritikk utenfra, så står talsmenn- og kvinner frem på rekke og rad og forteller omgivelsene at fordi vi er så slemme og bedriver kritikk, så vil reformuvillige, antikritiske muslimer bli så sinte at vi må forvente flere døde i gatene.

At det ikke for lengst har gått opp for gruppen hvordan de fremstår i offentligheten, understreker bare hvor galt det er fatt.

Gruppen forstår tilsynelatende ikke at ingen kan få i pose og sekk. På den ene siden forlanger de at vi andre skal anse islam og muslimer som så differensierte at de på ingen måte kan omtales som et trosfellesskap. I neste omgang kjører de frem den verdensomspennende ummahen – 1,5 – 1,7 milliarder mennesker – hver gang de vil ha særrettigheter eller forbud mot kritikk av islam. Da er man plutselig en ensartet gruppe hvis alle medlemmer blir diskriminert hvis kravet ikke etterkommes eller alle medlemmers følelser er kollektivt såret. Da kan de f.eks. demonstrere mot «Vesten» fordi en eller annen vestlig person eller gruppe har trampet på deres religiøse følelser; fornærmet islam som en entydig størrelse. Når det kanskje hadde vært passende å demonstrere mot ubeskrivelig vold begått i det samme islams navn; nei, da har det ikke noe med islam eller trosfelleskapet å gjøre, for alle de 1,5-1,7 millardene er enkeltstående muslimer som ikke kan generaliseres.

Det kan hende at at denne gjennomført usammenhengende og dobbeltmoralske argumentasjonen ansees som gangbar blant troende muslimer, men for å holde oss på bakken her: de tar feil. Det går nok en stund, men før eller siden blir det gjennomskuet og det kan vi nok trygt konstatere at det har blitt.

Og nei, troende muslimer er ikke et «velfungerende, sentralt og helt nødvendig organ i Norgeskroppen». Som enkeltmennesker og hva det enkelte individ bidrar positivt med til samfunnet, så er de naturligvis det. Men ikke som muslimer – for her til lands defineres ikke folks verdi utfra religiøs tilhørighet. Her får man kun respekt og anerkjennelse for sine personlige egenskaper og meritter, ikke for ens kjønn og religion.

Men som de aldri blir lei av å påpeke; det er religionsfrihet i Norge. Javisst er det det, og det vil faktisk si at enhver står fritt til å velge religion eller å fravelge den. Dermed står vi igjen med det faktum at muslimer selv har valgt en religion som har en rekke tolkninger som er på kollisjonskurs med ethvert demokratisk samfunns fri- og rettigheter. Islamske tolkninger og ikke minst: det lovreligiøse aspektet av islam, har ført til, og fører as we speak, til hårreisende overgrep mot individer og minoritetsgrupper i land over hele verden. Dette vet norske/europeiske muslimer like godt som alle ikke-muslimer.

Samtidig leser omgivelsene regelmessig side opp og side ned, dag inn og dag ut, om høyst reelle, omfattende og økende innvandringsrelaterte problemer. Som organisert svindel med skatter/avgifter og offentlige velferdsytelser, utbredt arbeidsledighet, økende tildekning og utrygghet for (særlig minoritets)kvinner, press på ytringsfriheten, eksplosjonsartet vekst i sosialbudsjettene og endeløse debatter absolutt ingen ser det som en fordel at et moderne samfunn skal måtte befatte seg med og kaste bort dyrebar tid på i 2016. Som slaktemetoder basert på overtro, barnebruder som er islamsk gift, jomfruhinner, forbud mot homofili, flerkoneri, anfektelse av det som engang var individets ukrenkelige rett til å kontrollere sin egen kropp, seksualitet og valg av ektefelle, muslimske foreldre som sender barna sine på «gjenoppdragelsesreiser» fordi de er blitt for norske – i Norge! – religiøse ledere som støtter drap, øvrig religiøst tullball som haram og halal, kjønnslemlestelse, et patriarkat og kvinnesyn hvis like ikke har vært sett i Norge de siste 2000 år, tribalisme, æreskriminalitet, omfattende sosial kontroll og gjentatte forslag om innføring av et eldgammelt, diskriminerende religiøst lovverk i moderne rettssystemer.

For tradisjonell islam ser visst hele verden ut som en enveiskjørt gate; fra dens organiserte tilhengere i Europa er det liten, om noen, vilje til gjensidighet å spore. Et samfunn har all rett til å forvente mer av voksne mennesker.

Så hvorfor i granskauen skal noe rasjonelt samfunn jatte med den ulidelige offermentaliteten tradisjonelle muslimer nær sagt er alene om å legge for dagen? Hvilke muligheter er det alle andre ikke-vestlige, synlige minoriteter i Europa har, som de som gruppe ikke har? Hvilke rasistiske mekanismer er på ferde ift dem, som ikke er det ift tidligere, ikke-troende landsmenn eller andre ikke-vestlige grupper som kinesere, tamiler og indere? Svaret er at det ikke er noen. Det er bare en billig fortelling fremlagt for  å unnta tradisjonelle muslimer for sitt personlige ansvar for egen situasjon.

Ahmad legger åpenbart skylden på enhver gnisning på alle andre enn trosfellesskapet hun selv er del av, og later til å være ute av stand til å se hvilken rolle de selv spiller i utviklingen. Hun om det, men når hun etterlyser en «ny fortelling», så bør det offisielle Norge snart fortelle henne i klartekst at den i så fall ikke kan være hennes. For den dør folk i hele verden – Europa inkl. – regelmessig av.

Og noen alminnelig sympati eller respekt for gråtekoneri kombinert med manglende selvinnsikt og ansvarsfølelse – det kommer hverken hun eller andre til å få på denne siden av evigheten.

En bedre bruk av troende som Muniba Ahmads – og dermed alle vår andres – tid hadde derfor vært å ta initiativ til et grundig og ærlig selvoppgjør på kammerset. Det er nemlig ikke noe mer synd på de troende enn det er på alle andre i Europa som har tatt et frivillig, bevisst valg og derfor må leve med konsekvensene. Jo før de innser det, jo bedre for dem selv.