Hvor privat er egentlig islam?

I kjølvannet av Jeanettes åpne brev til Hadjia Tajik har en rekke kommentatorer hevdet at religion - som i dette tilfellet er islam - er en privatsak. Det er et premiss det er verdt å se nærmere på, for er det egentlig tilfelle hva islam angår? Det er nok heller slik at de stadige kravene som stilles til det omgivende samfunn i islams navn har gjort denne spesielle religionen til et offentlig anliggende.

I kjølvannet av Jeanettes åpne brev til Hadjia Tajik har en rekke kommentatorer hevdet at religion – som i dette tilfellet er islam – er en privatsak. Det er et premiss det er verdt å se nærmere på, for er det egentlig tilfelle hva islam angår? Islam er ikke bare en religion, men en form for samfunnsinnretning og de stadige kravene som stilles til det omgivende samfunn i islams navn har i aller høyeste grad gjort denne spesielle religionen til et offentlig anliggende.

Og det er islamske organisasjoner, ditto talspersoner og deres ikke-muslimske støttespillere som har gjort islam til det.

Det er bare å ta en titt på alle de offentlige kravene og/eller alle forslagene – lovforslag inkl. – som er ment å ta hensyn til eller ivareta islam/islamske normer for å bli klar over dette faktumet. Det er ingenting som hadde vært bedre enn at islam holdt seg i den enkeltes privatsfære, hvilket HRS er tilhengere av, men det er altså ikke tilfelle.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

I de største avisene i europeiske land kan man lese om islam dag ut og dag inn og slik har det vært i mange år. Islam på godt og vondt fyller i det hele tatt svært mye av den europeiske dagsorden. Det finnes også flere retninger og tolkninger innen islam, hvorav noen ikke er av den godartede sorten, som f.eks. salafismen. Nå for tiden er radikaliseringen av unge muslimer sterkt i vinden, og da er det naturligvis av offentlig interesse hva islam er for en størrelse og hvem som tror på hvilke av dens læresetninger.

I vestlige samfunn fikk man først stifte bekjentskap med hvor lite privat islam kan fremstå da forfatteren Salman Rushdie utga boken «Sataniske vers» i 1988. Mange muslimer oppfattet boken som blasfemisk og krenkende. Den ble forbud i mange muslimske land og flere steder kom det til voldelige opptøyer som krevde menneskeliv.

I februar 1989 utstedte Irans Ayatollah Khomeini en fatwa som krevde at Rushdie måtte henrettes for blasfemi. Dette var noe nytt, for det islamske blasfemiforbudet ble brått utvidet til å omfatte ikke-muslimer hvor enn i verden de måtte befinne seg. Fatwaen fikk store og noen i tilfeller dødelige konsekvenser for forleggere og forfattere verden over. I Norge ble ansvarlig utgiver for boken William Nygaard forsøkt myrdet i 1993. Attentatmannen/mennene ble ikke tatt, men det er liten tvil om at motivet var utgivelsen av Rushdies bok.

I mellomtiden hadde den europeiske befolkningen vært måpende vitner til at muslimer bosatt i Europa gikk i demonstrasjonstog hvor de krevde boken forbudt og Rushdies hode på et fat.

Punishments Type According to Islamic Sharia of Law

Muhammedkrisen fulgte i 2006. Jyllands-Postens karikaturtegninger hadde kommet ut i 2005, men danske imamer var misfornøyd med reaksjonen og la ut på en rundreise i den muslimske verden, bevæpnet med de opprinnelige tegningene såvel som tegninger og bilder som ikke hadde noe med saken å gjøre. Bråket som fulgte var omfattende. Også denne gangen kom det til opptøyer og tap av menneskeliv. Truslene haglet. Danske og norske ambassader ble brent.

Her hjemme ble regjeringen Stoltenberg og våre egne medier så vettskremte av den muslimske vreden at de uten å blunke kastet redaktør i avisen Dagen, Vebjørn Selbekk, til ulvene og ikke løftet en finger til hans forsvar. Man gikk på gummisåler overfor Islamsk Råd, og Selbekk – som ble truet på livet og likevel fikk æren av å bli kalt ekstremist av utenriksminister Jonas Gahr Støre – ble eskortert av daværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen (Ap) og Dagfinn Høybråten (KrF) til tvunget unnskyldningsmøte med 15 imamer i regjeringskvartalet. Man hasteinnkalte til en pressekonferanse, for ifølge Høybråten var det viktig å få ut budskapet om unnskyldningen før fredagsbønnen. Bildene fra Selbekks canossagang, flankert av to selvtilfredse politikere, må være blant de mest ubehagelige og skremmende som til da var blitt satt på trykk fra hjemlige trakter i norsk presse. – En historisk forsoning, lallet de seirende imamer lykkelig. Flesteparten av de andre som bivånet den groteske seansen fikk sannsynligvis, som Ingvar Ambjørnsen, en vond klump i magen.

I 2009 forsøkte regjeringen å innføre en ny og oppgradert blasfemiparagraf for «bedre vern mot hatefulle ytringer». Teksten til lovforslaget viser særdeles klart hvilken religion man hadde i tankene:

«Et straffansvar som verner ulike religioner og den enkeltes religiøse følelser kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet. Mange kan oppleve slike angrep krenkende. Angrep på trossetningene i religioner som ikke har mange tilhengere i Norge, kan lettere enn før oppleves som et angrep på en minoritetsgruppe med særskilt behov for vern.»

Hvis man fortsatt skulle være i tvil hvilken religion regjeringen siktet til, så var det §185, den såkalte rasismeparagrafen, man hadde tenkt å utvide.

Aktiv innsats fra uavhengige nettsider skapte til slutt en så stor proteststorm at regjeringen måtte trekke tilbake forslaget.

Samme dag sendte imidlertid Knut Storbergets justisdepartement ut en pressemelding om at man hadde besluttet å tillate hijab til politiuniformen. En muslimsk kvinnes ønske om å bære hijab til uniform hadde resultert i en høringsrunde og regjeringen besluttet å tillate det man foretrakk å kalle «religiøse hodeplagg» til politiuniformen. De fleste var imidlertid klar over hva det egentlig var snakk om. Forslaget vakte storm og den nasjonale debatten ble først avsluttet da regjeringen Stoltenberg trakk tillatelsen tilbake.

Siden har det gått slag i slag. Som f.eks. den offentlige debatten om «religiøse hodeplagg» på dommere.

Likeledes den av Domstoladministrasjonen initierte debatten om opprettelse av offisielle sharia-råd og hvordan de burde inkorporeres i norske domstoler. Flere har foreslått at norske domstoler må ta hensyn til sharia innen familierett.

I tillegg blir offentligheten nær sagt kontinuerlig presentert for små og store krav om å tilpasse seg eller tilrettelegge for islam. Som f.eks. kravene om halalmat og/eller forslagene om at hensynet til andre religioner/ikke-troende må vike til fordel for islamsk halal der dette utgjør et logistisk problem.

Uavhengig av islamske organisasjoner og talspersoners krav er islam i seg selv en utadrettet religion, blant annet med sine fem bønnetider og faste. Derfor har da også krav om egne bønnerom og dertilhørende vaskemuligheter på og i ikke-religiøse institusjoner som skoler og arbeidsplasser blitt fremsatt og i mange tilfeller etterkommet.

Krav om kjønnssegrert svømmeundervisning og/eller krav om egne badetider for muslimske kvinner i offentlige svømmehaller er klassiske gjengangere. Personlig kjenner jeg ikke til at det er blitt imøtekommet i Norge – bortsett fra et sterkt kritisert integreringsprosjekt under navnet «Fargerik svømming» i Tromsø – men det er det blitt i både Sverige, Danmark, Tyskland og England. Et medfølgende krav er at ikke engang mannlige ansatte kan være i svømmehallen på de aktuelle tidspunktene. Livreddere må være kvinner.

Ikke sjelden bidrar angivelig velmenende ikke-muslimer med krav om hensyn til islam – helt uten at en eneste muslim har bedt om noe slikt. Som ledelsen ved Øren barneskole i Drammen, som døpte om juleavslutningen til «vintermarkering». – Datteren vår fikk klar beskjed om å ta av seg nisseluen fordi hun måtte ta hensyn til alle med en annen kultur og tro, forklarte en mor. Det ble et salig oppstyr og på sosiale medier fikk muslimer skylden for det som i virkeligheten var skoleledelsens eget påfunn.

Men den alminnelige oppfatningen om at det må tas spesielle hensyn til islam og muslimer kommer fra et sted, og det er som regel islams offentlige representanter, det være seg organisasjoner, talspersoner eller enkeltpolitikere.

Intet av det ovenevnte er særnorske problemer i forbindelse med islam. De samme kravene er gjort gjeldende i samtlige vesteuropeiske land, hvorav mange har kommet mye lenger i utviklingen enn Norge. Som f.eks. Storbritannia, hvor shariaråd er operative og har blitt tildelt makt til å utstede offisielle avgjørelser som er bindende for britisk rett.

Islam er som sagt både en lovreligion og en samfunnsinnretning, hvilket både lovverket og sivilsamfunnet i de fleste muslimske land reflekterer. Det gjør også Organisasjonen av islamske staters (OIC) Kairo-erklæring fra 1990 (”Human Rights in Islam”), der OICs 57 medlemsland bekrefter sharialover som overordnet FNs menneskerettighetserklæring. Det lovreligiøse aspektet av islam er – uansett hvilken tolkning man bekjenner seg til – problematisk i et demokrati og er som regel også hovedårsaken til alle de små og store kravene som stilles til det omgivende samfunn.

Samtidig brer selvsensuren seg når det gjelder islam. Jo større plass islam tar i det offentlige rom, jo mindre har tilsynelatende den kaklende klasse å si om den. Det hjelper neppe at voldelige islamister truer med – og er troendes til – å utøve en privatrettslig håndhevelse islams blasfemiforbud og voldsomme motvilje mot øvrig kritikk. En stor del av dem som i dag lever under strenge sikkerhetstiltak i Europa er mennesker som i en eller annen form har kritisert, latterliggjort eller hånet islam; en behandling som ellers er blitt alle andre religioner til del gjennom årenes løp. Det er heller ikke få på verdensbasis som er blitt tatt av dage i samme forbindelse.

Islam i sin nåværende form er så avgjort ikke en privatsak. Islams representanter har i årevis fremmet islamske krav i offentligheten, som dermed har blitt tvunget til å ta stilling til dem. Når man forlanger at det omgivende samfunn skal tilpasse seg eller tilrettelegge for en spesiell religion, har man således gjort den til et offentlig anliggende og da kan man ikke i neste omgang bli forbauset eller misfornøyd over at alle og enhver har en mening om saken. På denne bakgrunnen faller påstanden om at hva man tror på innen islam er en privatsak på sin egen urimelighet.

Få om noen ville brydd seg om hva den enkelte muslim tror på hvis islam var en religion som bare hadde betydning for den troendes privatsfære. Det har den dessverre ikke.