Eksterne skribenter

Hatkriminalitet – i Tjomlids verden

Etter flere måneders pause har den "saksynte" bloggeren Gunnar Roland Tjomlid publisert nok en tekst  som angriper sosiologen Kjetil Rolness. Denne gang er hovedtemaet hatkriminalitet, og hvordan rikssynseren skal ha bidratt til dette. Forøvrig påpeker Rolness at fem av de siste seks Tjomlid-sakene har handlet om ham, og mange undrer seg nok over dette litt maniske fokuset fra bloggerens side, skriver Morten Pedersen.

Uten å måtte finlese alle tekstene til Tjomlid kan man lett få inntrykket av at han til tider bedriver relativt tendensiøs synsing, men i sitt
nyeste bidrag til bloggosfæren overgår han seg selv til de grader.

Først ramses Oslo-politiets tall for 2015 opp, som kan tilsi at kriminaliteten i hovedstaden skal ha gått ned på de fleste felter – i hvert fall hvis man dømmer etter anmeldte forhold. Men som de fleste vet har det lenge vært en nytteløs affære å anmelde mindre alvorlige forhold, siden disse nesten uten unntak blir henlagt «etter bevisets stilling». Så på overflaten kan det se ut som antall anmeldelser går ned, men det vil nok skjule seg mye i mørketallene her.

I rettferdighetens navn skal det nevnes at SSBs levekårsundersøkelse sier at folks «utsatthet og uro for lovbrudd» synker årlig – men dette sier faktisk ikke noe signifikant om de samme menneskene anmelder lovbrudd eller lar være, fordi de jo vet at det som regel er formålsløst.

hege_banner_rights_special_778x150

Deretter forteller Tjomlid at menn med fødested utenfor Europa er overrepresentert i Oslo-voldtekter, og sto for 25% av disse i 2015. Men han nevner selvsagt ikke at det blant de resterende 75% antageligvis befinner seg mange voldtektsmenn som ikke er etnisk norske.

Dessverre vet vi ikke nok om dette, siden kriminalstatistikken bare registrerer statsborgerskap, og ikke etnisitet eller religiøs bakgrunn. I et multietnisk Norge er dette en håpløst gammeldags praksis, og selv om politiet helt sikkert vet mye mer om hvilke grupper som begår kriminalitet, burde også publikum få tilgang til denne kunnskapen.

Tjomlid hevder så at mye av denne utenlandske overrepresentasjonen «forsvinner når man korrigerer for ‘alder, kjønn, bosettingsmønster og inkludering i arbeidslivet.'» Men dette er en absurd tankeøvelse, for som Rolness selv sier det:

«På hvilken måte forsvinner innvandringsdimensjonen ved å korrigere for alder, kjønn, osv.? Asylinnvandringen handler om å ta inn unge menn, uten bopel med dårlig tilknytning til arbeidslivet. Dersom disse er overrepresentert blant voldtektsmenn og andre kriminelle, fører innvandring til mer av dette. [..] Hvis man korrigerer for alle kjennetegn ved asylinnvandrere som gir overrepresentasjon i krimstatistikken, så har asylinnvandring ikke noe med kriminalitet å gjøre. Antirasisme på Tore Torell-nivå.»

På toppen av dette hevder Tjomlid at «andre faktorer som anmeldelsestilbøyelighet for ulike typer voldtekter vil være en viktig faktor, noe som ytterligere utjevner tallene.» Men til tross for at dette er en tilsynelatende utbredt oppfatning spesielt på venstresiden, er det faktisk ikke dokumentert høyere tilbøyelighet til å anmelde innvandrere. Derimot er det grunn til å tro at mørketallene internt i minoritetsmiljøer er høyere enn hos etnisk norske, noe HRS har skrevet grundig om før:

Dette støttes av professor Alexis Jays rapport om Rotherham-skandalen i Storbritannia, hvor en lokal britisk-pakistansk kvinnegruppe opplyste om at også jenter og kvinner fra dette miljøet ble utsatt for press og seksuelle overgrep, men at ofrene ikke rapporterte det til politiet i frykt for negative konsekvenser i eget miljø og egen fremtid på ekteskapsmarkedet.

I 2013 publiserte et britisk-muslimsk kvinnenettverk en rapport om 35 saker på landsbasis om muslimske ofre for seksuelle overgrep. I rapporten heter det at denne gruppen ofre er mest sårbare for gjerningsmenn fra sine egne miljøer fordi disse bevisst bruker kulturelle normer til sin fordel for å hindre ofrene i å politianmelde misbruket. Samme år siterte en rapport fra det britiske innenriksdepartementet vitner som fortalte om samme type misbruk innad i britisk-muslimske miljøer, men at dette er lite kjent fordi ofrene ofte blir fremmedgjort og utstøtt av sine egne familier og miljøet hvis de går ut offentlig med anklager om sexmisbruk.

Men – det er altså hatkriminalitet Tjomlid egentlig vil snakke om, og den siste delen av teksten handler om «Rolness-effekten», som bloggeren selv definerer som:

«[..] konsekvensene av offentlige, høyrøstede debattanter og meningsytrere som bruker fryktelig mye energi på å stigmatisere og svartmale tilstanden i landet knyttet til ikke-vestlig innvandring. Det er effekten av en evig misbruk av statistikk og anekdoter for å krisemaksimere og skape et bilde av at vi er mer utrygge enn noensinne før, og at ikke-vestlige innvandrere utgjør en stor trussel for det norske folk.

Dette sies i ramme alvor, helt uten kilder eller sitater. Når skal Kjetil Rolness ha sagt noe som er i nærheten av det som hevdes her? Det får vi selvsagt ikke vite.

Og hvis bloggeren først vil bruke uttrykket «Rolness-effekten» burde man forvente at han påviser en konkret sammenheng mellom tekstene til Rolness og økt hatkriminalitet, men det gjør han selvfølgelig heller ikke.
Deretter får vi selve rosinen i pølsa, når Tjomlid kommer med to av tidenes mest hjelpesløse anklager: (min utheving)

«Ikke-vestlige innvandrere er KANSKJE mer utsatt for hatmotivert vold nå enn noensinne før. KANSKJE på grunn av denne Rolness-effekten.»

Ellers i teksten refererer han til statistikk og empiri – men når han skal begrunne selve hovedpoenget sitt holder det altså med å si «kanskje». Har han virkelig ingen tall som kan underbygge disse to elleville teoriene? Som Rolness så treffende sier er dette «alvorlige anklager om kriminalitetsfremmende kommentarvirksomhet». Det kunne vært komisk, men gitt Tjomlids gjennomslagskraft er det dessverre mer tragisk.

Uansett, festen fortsetter:

«[..] da antar jeg at [Rolness] også er mann nok til å [ta] ansvaret når statistikkene viser de negative konsekvensene.»

Hvilke «statistikker» refererer Tjomlid til her? Hvilke tall? Han har ikke vist til noe som helst, men hevder at ikke-vestlige innvandrere KANSKJE utsettes for mer hatmotivert vold enn før, og at Rolness er lederen for en imaginær hær som KANSKJE har skylden for dette? Hva snakker han egentlig om?

«Den evige krisemaksimeringen [..] ser altså ut til å være basert på myter og fantasi. [..] Ingen blir tryggere av at de med mest spalteplass i avisene bruker tusenvis av ord på å stadig vekk peke på fiktive trusler. Derimot ser vi at det bygger opp under fremmedfrykt og hat.»

Her er Tjomlid nødt til å bruke uttrykket «ser ut til», fordi han fortsatt behendig unngår å referere til noen konkrete tekster eller sitater. Og ved å kalle Rolness’ samlede tekster om disse emnene for «den evige krisemaksimeringen» synker han ned til billig og nesten infantil stråmannsargumentasjon.

Den andre stråmannen kommer når han hevder at skribenter «peker på fiktive trusler», fortsatt uten å sitere hverken Rolness eller noen andre i «hæren» hans. Hadde bloggeren kommet med faktiske kilder for å underbygge poenget sitt hadde det i det minste gått an å føre en seriøs debatt.

«[..] innvandring har ikke gjort Norge mer utrygt. Fantasifull kritikk av innvandring har derimot det.»

Her klarer Tjomlid å simpelthen slå fast at «fantasifull kritikk» av innvandring er det som gjør Norge mer utrygt. Dette er både underlig, debattskadende og naivt;

1) Rolness og hans «hær» kritiserer ikke innvandring generelt, kun visse typer av den. Og sosiologen fører i det minste alltid belegg for det han skriver om, i motsetning til hva bloggeren gjør i denne teksten.

2) Tjomlid støtter seg på tall om hatkriminalitet som antageligvis ikke er særlig representative – bare 110 tilfeller anmeldte tilfeller basert på religion og etnisitet i 2015, noe som kan sies å være ganske lavt for et land med 5.2 millioner innbyggere. Dessuten gjelder en høy prosent av disse ytringer, ikke handlinger.

3) Når det gjelder seksuelle overgrep elsker Tjomlid å fortelle at de absolutte tallene for overfallsvoldtekter er relativt lave, og at han derfor mener det kan være vanskelig å trekke absolutte konklusjoner om etnisitet utifra dem. Men – når det gjelder anmeldt hatkriminalitet tar han altså ikke det samme forbeholdet?

4) Fra 2014 til 2015 har det vært en økning i antall anmeldelser av hatkriminalitet, men politiet selv skriver at «det er stor grunn til å anta at [økningen] kan skyldes et økt fokus på opplæring av ansatte i hatkriminalitet i Oslo politidistrikt, økt fokus hos organisasjoner på å anmelde slike saker og at hatkrimgruppen på Manglerud har fått økt kompetanse og fokus på å kode disse sakene riktig, og iretteføre dem.» Det trenger altså ikke være begått flere forbrytelser, bare at flere av dem blir kategorisert som hatkrim.

5) Tjomlid forklarer overhodet ikke hvem som begår hva slags hatkriminalitet mot hvem. Blant gjerningsmennene er kun 61% født i Norge, og blant disse er det selvsagt godt mulig mange ikke er etnisk norske. Her ligger det stoff nok til mange timers videre diskusjon – men slikt lar selvsagt vår venn ligge, så lenge det ikke tjener hans sak.

Vel vel. I stedet for «Rolness-effekten» kan det virke som vi heller burde snakke om «Tjomlid-effekten», som oppstår når følelsene tar overhånd og kansellerer ut rasjonell analyse.

Under blogginnlegget sitt møter Tjomlid heldigvis mye sterk og god kritikk i kommentarfeltet, og her finner vi faktisk også ingen ringere enn Christoffer Bratt. Han er som kjent den lettskremte forskeren som over flere kronikker forsøkte å detronisere Kjetil Rolness og hans rolle som opinionsleder, men lykkes bare i å selv fremstå som ganske pjuskete og lettere forvirret.

I de påfølgende debattene på Facebook-siden til Rolness var forskeren selv fraværende – men i kommentarfeltet hos Tjomlid dukker han faktisk opp i egen person, og gir ironisk nok sin nemesis Rolness støttende poenger. Bratt skal derfor få siste ord:

«Registrerte tilfeller av hatkriminalitet i Norge omfatter relativt mange som ikke er født i Norge. Det gjør meg nysgjerrig. Er de tilfellene hatkriminalitet på tvers av minoritetsgrupper? Eller snakker vi om hatkriminalitet fra personer som ikke engang bor i Norge? Hvem er de i så fall rettet mot? Samtidig er jeg redd for en økning i hatkriminalitet på linje med det vi nå ser i Storbritannia.

Jeg tror det blir siste innlegg fra meg her. Jeg bør gjøre annet enn å skrive debattinnlegg på nettet.»

NB! Teksten er endret 5. juli 2016 kl. 13:08, da red. kom i skade for å publisere feil versjon.