Arbeid og utdanning

Halverer pengestøtten

I Danmark har man tatt realitetene innover seg: Money talks. For å tvinge innvandrere i jobb halveres stønader. Slik skal det bli mer attraktivt å jobbe og ikke lønnsomt å gå hjemme. - Mer barnefattigdom, sier hjelpeorganisasjoner, som åpenbart synes det er greit at en stadig mindre andel av folket betaler for en økende andel av befolkningen.

En stadig økende andel av befolkningen i Europa har opprinnelse fra ikke-vestlige land, og flere vil det bli. Med seg i bagasjen har mange lite utdannelse, et for oss gammeldags kjønns- og barneperspektiv og et for oss fjernt religiøst ståsted. Likevel har vi politikere og andre som jubler over denne folkevandringen, i den tro at vi hjelper flyktninger og at de vil bli selvforsørgende bare vi får dem i jobb fra dag én.

All statistikk viser at dette er en totalt virkelighetsfjern forståelse. Ikke-vestlige innvandrere topper alle statistikker som ikke tjener landet, om vi snakker manglende sysselsetting, manglende utdannelse, høyt forbruk av stønader og trygder, lav skatteprofil, og det er ikke merkelig: De kommer fra kulturer som er helt annerledes enn vår egen. Likevel vil mange av dem at vi skal akseptere, ja endog respektere, medbrakte verdier og praksiser som vi finner helt forkastelige. Og mange av oss står med lua i hånda og tror at vi er “gode medmennesker” ved ikke å ta dem alvorlig.

Skal disse ta fullverdig del i våre samfunn må de fra dag én få vite at i Europa jobber vi. Staten er folket og en del av folket skal ikke fullfinansiere en stadig større andel av befolkningen. Velferdsstaten er et sikkerhetsnett vi skal benytte når alt annet er umulig. Det er heller ikke “vi” som er ansvarlig for at de skal jobbe. Det er et ansvar de i hovedsak må bære selv, selv om vi kan tilrettelegge for at de blir selvforsørgende. Greier de selv ikke å ta sitt ansvar, må myndighetene gjøre det som kreves: sette makt bak kravet. Og ingenting snakker bedre enn penger.

Etter folkevandringskrisen til Europa som startet i fjor høst og en mer realistisk tilnærming av innvandringens konsekvenser for en stadig større del av befolkningen og hos politikere, er det blitt åpenbart at situasjonen ikke bare kan skure og gå. I Norge har vi tiår etter tiår betalt oss ut av problemet. Vår oljesmurte økonomi har tillatt politikerne til ikke å ta innvandrings- og integreringspolitikken alvorlig. Vi finansierer et økende mottaksapparat, vi finansierer tusenvis av såkalte innvandringsorganisasjoner som tilsynelatende skal bistå med integreringen, vi finansiere hundrevis av religiøse organisasjoner under dekke av religionsfrihet (hvorfor skal folket betale for andres tro?), vi finansierer bolig og livsopphold. Bare i 2016 er de direkte identifiserbare utgiftene på statsbudsjettet på 23 milliarder kroner (merk så alt som ikke er med her). Problemet er bare at mesteparten av dette bidrar heller til økende segregering og til at stadig flere får anledning til å isolere seg i egne grupper på egne premisser. Det kan vi som samfunn ikke tillate. Å stille krav er å ta folk på alvor.

Integreringsminister Inger Støjberg (V) ligger ikke på latsiden

Inger Støjberg (V)

Utlendingsminister Inger Støjberg (V) har på inn- og utpust presisert at den danske regjeringen har lagt seg på kravlinja, noe asylinnstramningene i Danmark preges av. NRK melder at fra og med i dag vil alle som har vært i landet mindre enn syv av de siste åtte årene få kutt i den offentlige bistanden.

Fra neste år vil over 45.000 personer leve for et minimum hvis de ikke får jobb, ifølge tall fra regjeringen. Regner man med barn og ektefelle gjelder det inntil dobbelt så mange, ifølge en analyse fra tenketanken Kreka.

Familier får nærmest halvert støtten fra dagens 29.000 danske kroner pr. familie til rundt 15.000 kroner.

For en enslig flyktning er støtten på under 6000 kroner i måneden.

– Man skal ikke forbli passiv på en offentlig ytelse. Og, ærlig talt, har man vært i Danmark i fem år så er det på tide å komme ut i jobb, sa utlendingsminister Inger Støjberg til dansk TV da asylinnstrammingene ble vedtatt i fjor.

Nei, man skal ikke forbli passive år ut og år inn. De som forsvarer slik passivitet med at vi ikke har tilpassede jobber sier indirekte at dette er folk som ikke passer inn i Europa. Merk så at dette er folk som etter all sannsynlighet kommer fra land der arbeid var en livsnødvendighet og hvor der ikke er noe sikkerhetsnett som fanget dem opp. Arbeid betød mat og kanskje skolegang til barna. Når dette serveres fra den for dem merkelige konstruksjonen “Velferdsstaten” skal det litt til for å skjønne at denne staten finansieres av folket. Det gir heller ingen bedre forståelse når typisk hjelpeorganisasjoner, som selv lever av staten, roper opp om barnefattigdom når man stiller krav til foreldrene. Har man ikke råd til å få barn, så må man la være. Så enkelt er det, men beskjeden må gis.

“Barn kommer til å vokse opp i fattigdom, sier Lone Tinor-Centi i Dansk Flygtningehjælp om de nye reglene for støtte som innføres i Danmark,” som om nedjusterte offentlige ytelser ikke lar seg kompensere ved egeninnsats.

Pengene skal dekke husleie, mat og andre utgifter. Dansk Flygtninghjælp tror det blir vanskelig.

– Lavere offentlig støtte vil gjøre det vanskeligere for familien å få hverdagen til å henge sammen, mener Tinor-Centi.

Leder for den danske socialrådgivningsforening, Majbrit Berlau, mener mange ikke vil ha råd til å betale husleie eller medisiner:

– Det et dårlig politisk redskap. Hvis målet er å få flere ut i jobb burde man heller sikre dem en plass i arbeidsmarkedet ved å satse på bedre språkopplæring og kompetansevurderinger, sier hun.

Åpenbart er “politisk redskap” noe flyktninghjelpen og sosialrådgivere er spesialister på, og det kan dem jo ta seg råd til å være. De har jo intet ansvar for økonomien.

I Norge heter det at ikke er noen planer om å tvinge folk i jobb ved reduserte ytelser. Vi skal beholde den sjenerøse støtten på 30.000 kroner i måneden for en familie i inntil to år. Men alle som har fulgt med på utviklingen vet at støtten kan fortsette inn i det hinsidige. Dette gjelder ikke minst fordi regelverket er like uthulet som en sveitserost når det gjelder hva som regnes som inntekt (noe vi tidligere har sett nærmere på i denne rapporten, se side 58 ff). Så selv om det prates mye om innstramninger i Norge så synes praksisen langt på vei å være den samme som før.