Integrering og integreringspolitikk

Angrer på promotering av islamofobi

En av de sterkeste forkjemperne for begrepet "islamofobi" mener nå at begrepet er ødeleggende. Med utgangspunkt i en britisk undersøkelse, samme undersøkelse som en journalist i NRK for øvrig er kommet til er høyreekstrem om du støtter undersøkelsens funn, viser at mange muslimer tar avstand fra det vestlige samfunn de lever i. "Denne undersøkelsen avslører et problem som det ikke har vært politisk korrekt å snakke om," sier den tidligere islamofobiforkjemperen. Han får støtte av en rekke forskere.

Teorien om såkalt «islamofobi» har skygget for et åpenlyst problem: muslimers fiendtlighet overfor Vesten. Men det finnes det ikke et tilsvarende ord for, skriver danske Weekendavisen (ikke på nett).

Trevor Phillips, en av hovedkreftene bak utbredelsen av idéen om islamofobi og tidligere leder av Storbritannias likhet- og menneskerettskommisjon, spør nå hvem som har ansvaret for at integreringen har feilet på en rekke områder, der ikke minst muslimer tiår etter tiår lever adskilt fra vestlige medborgere.

«Vi trodde den virkelige fare ved innvandringen var diskriminering av muslimer. Våre undersøkelser viste at det fantes i stor omfang, men vi tok feil i nesten alt annet,» skrev Phillips i The Times nylig ifølge Weekendavisen.

hege_banner_rights_special_778x150

Den tidligere Labourpolitikeren Trevor Phillips var for omtrent 20 år siden leder av tenketanken The Runnymede Trust, som promoterte multikulturalisme. Grunnideen var at innvandrere ble ekskludert fra fellesskapet som de ønsket å bli en del av. Tenketanken utarbeidet en rapport, Islamophobia: A Challenge for Us All (1997), som langt på vei bidro til at «islamofobi» ble allemannseie. Men nå viser en undersøkelse blant britiske muslimer, som Phillips selv var med å presentere på britisk tv, at mange muslimer slett ikke ønsker å blande seg med ikke-muslimer.

Ifølge undersøkelsen går hver femte muslim aldri inn i et ikke-muslimsk hjem. 17 prosent ønsker å leve et separat islamsk liv. 40 prosent mener at en kvinne skal adlyde sin mann. Halvparten mener at homoseksualitet skal forbys. Hver fjerde ønsker å bytte ut demokratiet med sharialover. 18 prosent sympatiserer med vold mod dem som håner profeten Muhammed, formidler Weekendavisen.

Denne undersøkelsen avslører et problem som det ikke har vært politisk korrekt å snakke om, sier Phillips i dag. Og det har han jo helt rett i, det vet jo vi som nylig har fått en «ny» liksom-høyreekstrem Ludvig i offentligheten. Han som for NRK P3 har laget hele seks dokumentarer (som skal sendes til høsten) der han har lekt høyreekstrem og mistet både venner og familie, så radikalisert som han var blitt. Det mest radikale så langt er nettopp henvisning til undersøkelsen gjengitt ovenfor, hvorpå Nesoddenbeboer-Ludvig sier på Facebook «Dette sier en del om hvilke holdninger de tar med seg. Sånn vil ikke jeg ha det i Norge.» Til forferdelse fra sine kollegaer, venner og familie, må vite. For det er åpenbart blitt slik at «Hvis du ytrer deg mot jødehat, homofobi, kvinneundertrykkelse, totalitære kontroll av tanker og handlinger, altså det du selv forbinder med høyreekstremisme, så er du i stedet selv høyreekstrem,» slik som sosiologen Kjetil Rolness uttrykker det.

Da vet vi i alle fall at Trevor Phillips neppe kan forvente seg noe engasjement i NRK og at Nesodden ikke er stedet for han. »Ikke-muslimer som bor og arbeider i områder med mange muslimer har vært ubehagelig bevisst forskjellene lenge, men mange er redd for å reise diskusjonen i frykt for å bli stemplet som islamofob,» sier Phillips i The Times. Ja, det har jo allerede Ludvig bevist, så la oss håpe at sitatet det har vært eksemplifisert med ikke er representativt for det han skal fylle de seks dokumentarene med.

Weekendavisen viser til at såkalt islamofobi er blitt et legitimt ord som nevnes i en rekke offentlige dokumenter og der en rekke aktører gang på gang slår fast er «stigende». Grunnideen er at muslimer utsettes for diskriminering og fremmedfiendtlighet i Vesten.

Tenketanken til Phillips definerte islamofobi som en «Nyttig måte å omtale avsky eller hat overfor islam – og derfor frykt eller motvilje mot muslimer.» Berkeley-universitetet i California har opprettet en egen avdeling navn Islamophobia Research and Documentation Project, her lyder definisjonen «en frykt eller fordom antent av den eksisterende eurosentriske og orientalistiske globale maktstruktur«. I Norge har vi som kjent fått vårt eget senter mot høyreekstremisme.

Den danske sosiologen Mehmet Necef rister på hodet av anklagene om islamofobi. Necef vil legge islamofobi i graven som den egentlige forklaring på feilslått integrering.

»Der bliver tegnet et billede af det danske samfund som racistisk og fremmedfjendsk uden dokumentation. Islamofobi er et psykologisk begreb, der sygeliggør en legitim bekymring over en del muslimers praksis og værdier. I stedet for at anerkende bekymringen, siger man, at det bare er en irrationel frygt,« siger Mehmet Necef fra Center for Mellemøststudier ved Syddansk Universitet.

Weekendavisen viser til at det som oversees er at det også kan eksistere en velbegrunnet motstand mot de muslimske verdier som kolliderer med Vesten. Er det for eksempel irrasjonelt å kritisere en religion, som i sine tekster eller praksis predikerer kjønnssegregering, fordømmer homofile, begrenser ytringsfriheten og er intolerant mot ikke-muslimer? Åpenbart er det akkurat det, merk bare hvordan Hege Storhaugs bok Islam. Den 11.landeplagen er blitt mottatt av mediene og den gemene hop av den såkalte intellektuelle eliten. Benektelse. En vet bedre selv. Uansett. Og særlig uten å lese boka.

Den svenske forsker Aje Carlblom har stilt noen av disse spørsmålene. Ifølge ham fokuserer islamofobi på personligheten hos dem som sier noe om islam, i stedet for på hva de sier. Kritikere skal dermed helbredes snarere enn møtes med argumenter. Det er en holdning vi også kjenner godt igjen i vår egen debatt. Personlighetskarakteristikkene sitter løst overfor dem som kritiserer islam.

Carlblom påpeker videre at diskursen om islamofobi brukes som et politisk våpen av islamister som ønsker at separere muslimer fra andre medborgere: »Islamistenes politiske program passer således fremragende inn i den identitetspolitiske kultur,« sier han.

Mens det akademiske ordforrådet er rikt når det kommer til majoritetsamfunnets utelukkelsesmekanismer, finnes det ikke et tilsvarende ord for innvandrere som fravelger Vestens kultur (i Weekandavisen eksemplifisert med danskene eller dansk kultur).

Hvad kalder man det for eksempel, når muslimer sender deres børn på muslimske skoler, hvor de vokser op uden en eneste dansk klassekammerat? Når det bruges som et skældsord, at nogen er blevet for dansk? Eller når muslimske forældre ikke accepterer, at deres barn gifter sig med en dansker?

En undersøkelse fra 2006 viste at danskene var mer tolerante overfor ekteskap med en muslim enn omvendt. Ifølge Mehmet Necef er det tegn på at rasisme mot muslimer overdrives på bekostning av langt mer problematiske mekanismer blant dem selv.

»Der findes ikke et modsat ord for det, så vidt jeg ved,« siger Mehmet Necef, der peger på ’dano-fobi’ som det mest nærliggende.

»Men vi skal passe på med at skabe nye begreber. Pointen er, at det ikke kun er danskerne, der kan være racister. Nydanskere kan også være racister, især over for hinanden. Der er imamer, der omtaler danskerne som vantro eller siger, at muslimer ikke må gå til fødselsdag hos danskere. Men jeg er meget tilbageholdende med at kalde folk for racister. Jeg vil hellere kalde det en fjendtlighed over for danskere,« siger sociolog Mehmet Necef.

Religionshistoriker og professor Thomas Hoffmann, som forsker på koranen ved det Teologisk Fakultet på Københavns Universitet, mener at vi må forstå fiendtligheten overfor Vesten og vestlige verdier på dens egne premisser: »Vi må tro på det, folk siger. Hvis muslimer siger, de gør noget, fordi det står i Koranen, må vi tage dem på ordet og tage deres oprigtighed alvorligt,« sier Hoffmann.

»Jeg har været lidt træt af beskrivelsen af muslimer som nogle, der altid er reaktive. Som om alt muslimer foretager sig, sker i en reaktion på noget, andre har gjort, og de ikke selv kan være proaktive og tage initiativ på godt og på ondt. Man vil gerne italesætte muslimer som passive ofre, og dermed overser man nogle teologiske strukturer og mønstre, der bruges aktivt af muslimerne selv.«

– Burde der så ikke være et begreb, der modsvarer islamofobi?

»Hvis vi kan få et nyt ord, er det fint med mig. Men man kan også spørge, om man overhovedet skal opfinde en pendant til islamofobi, når termen er udsat for så megen kritik. Man kan jo komme langt med bare at tale om muslimsk racisme eller diskrimination. Det exceptionaliserer ikke muslimer. Det viser, at de kan være racister som alle andre, for vi kender jo dynamikkerne fra sociologien og andre folkeslag,« siger Thomas Hoffmann.

Man bør ikke lage noen motvekt til det ulne begrepet islamofobi. Begrepet burde utryddes. Vi må lære oss å være mer nyansert. Få frem hva vi er mot og hva som ikke betyr så mye. Her er hijab et godt eksempel. For noen er den «et stykke tøy», et uskyldig skaut, for andre er det en rød klut: et religionspolitisk våpen som signaliserer verdier som kolliderer med frihetsverdier som likestilling, likeverd og religiøs frihet. Jeg har ingen problemer med å tilkjennegi at jeg tilhører de sistnevnte. Jeg har større problemer med å forstå hvordan noen kan tilhøre de førstnevnte. Hørte jeg noen si integrering? Hvis man ikke forstår de små signalene, bør man ikke forferdes over de store.

Å påpeke åpenbare kritikkverdige forhold knyttet til islam, ender raskt opp med islamofobistempel.

Å påpeke åpenbare kritikkverdige forhold knyttet til islam, ender raskt opp med islamofobistempel.