Integrering og integreringspolitikk

Man kompromisser ikke med islamismen

Svaret på islamistisk terror er ikke mer info om islam, istedet må vi støtte de kreftene som tar den ideologiske striden mot islamismen, skriver den svenske terrorforskeren Magnus Norell i Göteborgs-Posten. Norell viser til sommerens debatt om islamisters trusler mot og undertrykkelse av kvinner…

Svaret på islamistisk terror er ikke mer info om islam, istedet må vi støtte de kreftene som tar den ideologiske striden mot islamismen, skriver den svenske terrorforskeren Magnus Norell i Göteborgs-Posten.

Norell viser til sommerens debatt om islamisters trusler mot og undertrykkelse av kvinner i flere svenske forsteder.

I Sverige har flere kvinner og menn med minoritetsbakgrunn forgjeves forsøkt å varsle om det tilvandrede islamistiske patriarkatets fremmarsj i innvandrertette forsteder. Kvinnene beskriver en stadig vanskeligere tilværelse med utbredt sosial kontroll. – I forstedene vokser mennenes diktatur, skrev Amineh Kakabaveh, som sitter i riksdagen for Vänsterpartiet sommeren 2015. – Klimaet i svenske forsteder blir stadig mer kvinnefiendtlig. Kvinner er ikke lenger velkomne på en del kaféer. Enkelte steder kan ikke unge jenter vise seg ute etter middagstid og kvinner kan ikke lenger kle seg som de vil, fortsatte hun.

hege_banner_rights_special_778x150

Modige damer i Sverige. Amineh Kakabaveh, Zeliha Dagli, Gulan Avci og Aliaa Elmahdy.

Modige damer i Sverige: Amineh Kakabaveh, Zeliha Dagli, Gulan Avci og Aliaa Elmahdy.

I skyggen av politikeres samt medias taushet og selvutnevnte antirasisters aggressive benektelse av problemene, har islamismen fått fotfeste og tilegnet seg stadig mer makt og innflytelse i flere svenske forsteder, inntil deres voldsomme intoleranse og undertrykkelse nå er høyst merkbar for den øvrige befolkningen. Jenter og kvinner blir irettesatt på åpen gate av selvutnevnt sedelighetspoliti. Kristne, jøder og homofile blir trakassert og i verste fall angrepet fysisk. Islamister og menn har målbevisst og i økende grad overtatt det offentlige rom, som i patriarkalske kulturer oppfattes som utelukkende menns domene, og kvinner trekker seg tilbake fra gater og kaféer.

Likelydende beretninger høres fra Rinkeby og Tensta – som begge figurerer på Nationella operative avdelningen (Noa) – svenskenes svar på Kripos – liste over lovløse, farlige eller utsatte områder. Sommeren 2015 fortalte flere kvinner og menn med innvandrerbakgrunn om en stadig større religiøs intoleranse, forsøk på å utbre shariasoner, grupper av selvutnevnt «sedelighetspoliti» som trakasserer jenter og kvinner som ikke kler seg islamsk nok og menns målrettede overtagelse av det offentlige rom. Zeliha Dagli og Gulan Avci skrev om den raske og utbredte islamiseringen av svenske forsteder og stilte spørsmål om hvor det offentlige Sverige befinner seg. Innvandrere har i årevis advart om politisk islams utbredelse, uten å få gehør. – Den islamistiske religiøse fundamentalismen vokser seg stadig sterkere i Husby og andre innvandrertette forsteder som begrenser kvinner og jenters frihet. Det finnes barn som fødes og vokser opp med foreldre som har en sterk religiøs tro. Barna fostres inn i tradisjonelle holdninger som ikke passer inn i det moderne og sekulære samfunnet. Gutter og jenter får ulik oppdragelse. Blant mange familier oppstår alvorlige konflikter når barna blir eldre. Først og fremst handler det om døtrenes frihetsvilje som kolliderer med familien sterke krav på kontroll, skrev ordfører for Sveriges liberalfeministiske kvinneforbund Gulan Avci.

– Alarmklokkene har ringt lenge og det er på høy tid for politikerne å ta opp kampen med islamisme i alle dens former, fastslår Norell, som påpeker at den offisielle strategien med å sause sammen alle former for ekstremisme i en felles gryte har umuliggjort effektive mottiltak.

Generelt står kampen i islam «mellom muslimer som har tilegnet seg moderne verdier når det gjelder frihet, individets rettigheter, likestilling mellom kjønn og demokrati på den ene siden, og muslimer som motsetter seg disse verdiene og insisterer på et radikalt, shariabasert juridisk system på den andre», konstaterer Norell og viser til at «alle muslimer som stiller spørsmål ved den siste versjonen blir stemplet som kjettere eller enda verre: frafalne som skal drepes».

Citatet kommer från Salim Mansour, en palestinsk forskare, som skrev en artikel i september 2014, strax efter att bombningskampanjen mot Islamiska staten (IS) hade inletts. Det sammanfattar vad som står på spel i kampen mot den mycket hårda och bokstavliga tolkning av islam som IS representerar.

Den samme Mansour har også satt fingeren på et problem som med terrorangrepet i Bryssel er blitt belyst nok en gang: at militante islamister i flere tiår har fått etablere seg i Europas storbyer. Terrororganisasjonen Den islamske staten (IS) er riktignok hovedaktør i de siste angrepene, men grunnlaget er lagt av europeiske beslutningstageres manglende evne til å imøtegå den islamistiske ideologien som ligger til grunn for IS og alle andre former for jihadisme eller militant islamisme, fortsetter Norell.

Først og fremst har dette blitt muliggjort av at ulike islamistiske organisasjoner, som f.eks. Det muslimske brorskapet og dets mange underorganisasjoner, har fått en betydelig innflytelse i flere europeiske land som representanter for muslimske grupper. Dette til tross for at disse organisasjonene på ingen måte er representative for gruppen muslimer som helhet. Norell påpeker at knapt 25 prosent av Sveriges muslimer er medlem i en av landets forskjellige muslimske organisasjoner.

Norell mener også at det trengs et mer kraftfullt forsvar for de hardt tilkjempede rettighetene våre demokratiske samfunn hviler på, som ytringsfrihet – inklusive satire, hån og hard kritikk av alle former for religiøse og politiske verdensanskuelser – og den selvsagte likestillingen. Dette innebærer blant annet en kompromissløs avvisning av alle former for segregering, hva enten det gjelder kommunale svømmehaller eller politiske forsamlinger, skriver han.

– Svaret på islamistiske terrorangrep er ikke mer informasjon om islam, men et ufortrødent og uforbeholdent forsvar for demokrati og det frie, åpne velkomstsamfunnet vi har bygget opp i Vesten. Man kompromisser ikke med jihadisme. Man bekjemper den med alle tilgjengelige midler og motarbeider dens ideologiske røtter gjennom å støtte alle de kreftene som går mot islamisme, fortsetter Norell og avslutter:

Att denna kamp är långtifrån vunnen, underströks ånyo när regeringens samordnare mot så kallad ”våldsbejakande extremism” lade fram ett åtgärdsprogram förra hösten. Dokumentet är en sorglig presentation där alla former av ”extremism” plöjts ned till en gemensam gegga, vilket omöjliggjort effektiva åtgärder. Att våld emanerande från olika religiösa och politiska håll kräver olika åtgärder torde vara allmän kunskap vid det här laget, men det tycks helt ha undgått samordnaren.

Europa står inför svåra långsiktiga utmaningar och det gäller således både den ideologiska kampen mot islamism samt den militära och polisiära delen (inklusive underrättelse- och säkerhetstjänst). Och det är oroväckande att det fortfarande – 15 år efter elfte septemberattackerna – är så svårt att samordna effektiva åtgärder på EU-nivå (som bättre informationshantering och underrättelseinhämtning) eller att enskilda länder som Sverige fortsätter att finansiera islamistiska organisationer som befängt nog fått rollen som ”representanter för islam”.

Tydlig väckarklocka

Den debatt som rasat i Sverige det senaste året om hot och förtryck från islamister mot kvinnor i flera av våra förorter är en väckarklocka som ringt under lång tid. Det är hög tid att våra politiker börjar lyssna på dessa signaler och agerar mer kraftfullt till försvar för ett samhällsbyggande som jämförelsevis givit medborgare, oavsett etnisk och religiös tillhörighet, rättigheter – som det heter i den amerikanska självständighetsförklaringen – ”among these are Life, Liberty and the pursuit of happiness”.

Det är ett arv att vara stolta över och värt att ta strid för.