Mediekritikk

Kanskje NRK burde stille noen spørsmål ved Fafos forskning og agenda istedet?

Forutsigbart nok har NRK dratt igang det vanlige drevet mot enhvert forslag til innstramninger av asylpolitikken og drevet rettes naturligvis mot innvandring- og integreringsmininster Sylvi Listhaug. Denne gangen på bakgrunn av forskningssjef ved Fafo Anne Britt Djuve og stipendiat…

Forutsigbart nok har NRK dratt igang det vanlige drevet mot enhvert forslag til innstramninger av asylpolitikken og drevet rettes naturligvis mot innvandring- og integreringsmininster Sylvi Listhaug.

Denne gangen på bakgrunn av forskningssjef ved Fafo Anne Britt Djuve og stipendiat Guro Omland ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, som begge hevder at Listhaug misbruker forskning og bringer “forskningen i vanry”.

Feilen Listhaug har gjort er å henvise til Fafos studie av 30 såkalt enslige mindreårige asylsøkere (EMA) i en kronikk hos nettopp NRK:

«Altfor mange barn tvinges på flukt av sine familier» skriver innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug i en Ytring-kronikk publisert på nettsidene til NRK tirsdag formiddag. I kronikken begrunner hun hvorfor noen av innstramningsforslagene er til det beste for barna.

«Forskning viser at det svært ofte er foreldrene og familien som sender barna sine ut på farefulle reiser», skriver Listhaug […].

Djuve – som ellers har gjort seg bemerket ved å spre den for lengst tilbakeviste myten om at «etniske nordmenn også er ulønnsomme» og nylig måtte beklage det – sier til NRK at “det er et uvanlig stort avvik mellom det som står i rapporten og det Listhaug skriver.”

EMAVel, med tanke på at fenomenet med ankerbarn – mindreårige asylsøkere som blir sendt av egen familie til Europa – er godt dokumentert og har vært forsket på både nasjonalt og internasjonalt gjennom en årrekke, er det ikke til å komme fra at det er et uvanlig stort avvik mellom Fafos studie og annen forskning. For ikke å nevne all tilgjengelig kunnskap om hvordan klanstrukturer med familiehierarkier og barneoppdragelse arter seg i avsenderlandene.

Skal tro hva det kan skyldes?

– Studien dokumenterer ett tilfelle av at noen har måttet reise ut mot sin vilje, hevder Djuve, som mener at Listhaug har benyttet seg av en Fafo-rapport fra 2010.

La oss derfor se litt på hva den sier. På side 38 står følgende:

Majoriteten av ungdommene jeg intervjuet beskriver at det var foreldre, besteforeldre, eldre søsken eller en onkel som hadde tatt avgjørelsen om at de skulle dra.

Rapportforfatter Cecilie Øien skriver imidlertid at det er annerledes i Afghanistan, hvor avgjørelsen om å dra tas i fellesskap med familien. Dette fremkommer blant annet i en UNICEF-rapport fra 2010. I denne heter det at det “familien og barnet avgjør (sammen). Det er sjelden at et barn blir tvunget til å dra.”

Fafos forsker kommenterer dette slik (mine uth.):

På den ene siden ble dette beskrevet som en avgjørelse de selv ikke har hatt innvirkning på, på den annen side oppga de aller fleste at de var inneforstått med og godtok årsakene som lå bak avgjørelsen. Mens mange altså forsto hvorfor foreldre eller andre bestemte at de skulle reise, var det også slik at andre ikke nødvendigvis synes å ha forstått fullt ut årsakssammenhengen bak det å bli sendt ut eller at de skulle bort for godt.

Videre heter det :

Barns evne til å handle på egne vegne og ta avgjørelser på egen hånd er ikke en enten-eller-situasjon. Både foreldre, slektningers og mindreåriges egne valg påvirkes av maktrelasjoner i og utenfor familien samt av ytre omstendigheter. En del av ungdommene har vært delaktige i beslutningen, og noen få har også tatt avgjørelsen selv på grunn av ytterst vanskelige forhold i familien eller dem de bodde hos, mens det bare var èn person, en eritreisk jente, som oppga å ha vært uenig i avgjørelsen på det tidspunktet.

Jepp, dette lyder som lutter frivillighet og medbestemmelsesrett. Har Fafo i det hele tatt stilt seg spørsmålet om EMA – mtp deres kulturelle bakgrunn – i realiteten har noe valg og/eller står fritt til å si nei?

Tydeligvis ikke, det virker i stedet som om man tror at europeisk barneoppdragelse med lovfestede, individuelle rettigheter med dertilhørende barnevern, sosionomer og politi gjelder over hele smæla. Det gjør det naturligvis ikke.

Over til FNs høykommisær for flyktningers (UNCHR) rapport fra 2014. Rapporten har spesielt fokus på Afghanistan, som er et av landene som avgir flest EMA:

Children engaging in unaccompanied travel were generally males between the ages of 13 and 17. Children were motivated to engage in unaccompanied journeys due to a combination of frequently inter-related factors, including poverty, insecurity, inadequate opportunities for education and employment, and family and peer expectations. In high-sending areas, the decision for children to travel unaccompanied outside Afghanistan was often shared by the heads of the family and the children, with families pooling resources, borrowing money or mortaging property to cover the cost of the journey.

Tilbake til Fafos 2010-rapport, som på side 39 understøtter den Listhaugs poeng:

Selv om ungdommene har opplevd å delta i beslutningsprosessen i utgangspunktet, ser er faringer underveis i noen tilfeller ut til å endret synet på beslutningsprosessen. Spørmålet de sitter med, er hvordan foreldre eller andre kunne sende dem ut hvis de visste hvordan det ville bli.

Men det vet de og selv når poden kommer tilbake til hjemlandet er både familien og “barnet” – som fra Afghanistan stort sett er gutter mellom 13 og 17 år – villige til å forsøke igjen:

Family members in high-sending areas usually had information about the risks of the journey when deciding to support their child’s unaccompanied travel. Despite this prior knowledge, they chose to send children either because they saw the potential benefits outweighing the risks, or because they felt they had no choice but to send them. Amongst children, levels of prior knowledge about the risks were mixed, with some having little information and others knowing of the risks. Children who attempted the journey were exposed to varying levels of danger, harassment and rights violations at the hands of smugglers and in the custody of police authorities when caught at transit points or destinations. Despite this, in high-sending areas both children who returned from unaccompanied journeys and their family members strongly affirmed that they would engage in further unaccompanied travel once they could finance the trip.

For Norges vedkommende er de fleste EMA som registreres gutter mellom 15 og 18 år. I tillegg kommer problemet med sikker identifisering.

I 2003 viste UDIs tall at 87 prosent av de som ble alderstestet i Norge var eldre enn 18 år. I de ni første månedene av 2015 ble 877 enslige mindreårige asylsøkere alderstestet av UDI og en av tre viste seg å være over 18 år. Det samme er tilfelle i Finland, der to av tre i følge rettstannlege ved Åbo universitet, Vivian Visnapuut, viser seg å være eldre enn oppgitt.

Både Djuve og forskergruppen ved UiO mener at Listhaug gir et feilaktig bilde av forskningsrapportene deres, ettersom ingen av dem har dokumentert at EMA presses til å sende penger hjem:

– Det er heller ikke hold i vår rapport for å si at de presses til å sende penger hjem.

«At Listhaug velger å snu dette til en fortelling om små barn som tvinges fra sine hjem – for å skaffe penger til sine familier – er bare trist og gir ikke et korrekt bilde av forskningen vår», skriver professor i psykologi Tine K. Jensen, psykolog og stipendiat Guro Brokke Omland og førsteamanuensis Nora Sveaass.

Det spiller for så vidt liten rolle, for det har til gjengjeld FNs barnefond UNICEF gjort. Utlendingsdirektoratet (UDI) har gjort seg de samme erfaringene.

Og dette burde i hvert fall NRK-ansatte som jobber på asyl- og innvandringsfeltet vite, for deres utmerkede journalist Tormod Strand skrev om det så sent som i november i fjor:

Flere mindreårige asylsøkere sendes til Europa og Norge av familien sin med krav om at de skal sende penger hjem, viser rapporter fra FN. Pengene skulle egentlig gått til mat.

Men ifølge en rapport fra Unicef er mange sendt av foreldrene som forventer at barna skal skaffe penger til familien.

Sendes av foreldrene
For Taliban driver i liten grad tvangsrekruttering, ifølge en rapport fra norske Landinfo. Og ifølge UNHCR tas avgjørelsen om å sende barna til Europa som regel av foreldrene i samråd med barnet.

Slik opplever også norske utlendingsmyndigheter situasjonen:

– Vi tror det stemmer. For at et barn skal klare å komme seg til Europa med de midlene som kreves, så må man ha støtte fra en storfamilie. Vi går ut fra at det er foreldrene som står bak, sier seksjonssjef Line Schei Mogenstad i UDI til NRK.

– Min erfaring er at de presses med en gang de kommer til landet. Foreldrene forventer penger tilbake, sa leder ved Hvalsmoen transittmottak Tove Brorson til NRK.

Seniorrådgiver i Landinfo Barbro Helling forklarte det på denne måten:

De enslige asylsøkerne får beskyttelse og varig opphold i landet fordi det ofte er vanskelig å spore opp foreldrene og fordi mange av dem kommer fra usikre områder. Dermed er familiene i hjemlandet sikret en kjærkommen inntekt fra barna som sendes.

– Det å ha et familiemedlem i Vesten er en langsiktig investering og forsikring, fordi familiemedlemmet vil ha en moralsk forpliktelse til å forsørge familienettverker i hjemlandet, sier seniorrådgiver i Landinfo Barbo Helling.

For å si det enkelt: hvis Fafo og Psykologisk institutt tolker – i lys av alt annet vi vet om samfunns- og familiestrukturene i EMAs hjemland – det de skriver i sine egne rapporter som at det dreier seg om frivillig avreise/medbestemmelse, samtidig som de åpenbart ikke har klart å forske seg frem til det velkjente og dokumenterte faktum at de utsendte tenåringene presses til å sende penger hjem til storfamilien – ja, da er det ikke Sylvi Listhaug som fortjener offentlig kritikk.

Men tolkning til side: Listhaug har uansett internasjonal forskning å holde seg til og trenger selvsagt ikke noe godkjentstempel fra Fafo eller Psykologisk institutts forskningsrapporter.

På Marienlyst virker det imidlertid som om intet som ikke passer med en innvandringsliberal tilnærming til politiske spørsmål trenger igjennom veggene. Det finnes altså store og tunge, internasjonale rapporter som støtter Listhaugs syn, men de journalistene statskringkastingen slipper løs på Listhaug har åpenbart ingen motforestillinger mot å viderebringe Djuve et als anklager.

– Det er ikke første gang Listhaug blir utfordret på fakta, skriver NRK-journalistene Erlend Kjernli og Lilla Sølhusvik.

Nei, det skal være sikkert og visst. Men tenk så artig det hadde vært om statskanalen bare en gang i blant utfordret noen innvandringsliberale politikere, NGO`er og forskere – som f.eks. Anne Britt Djuve – på det samme?