Innvandring

Mer detaljert om regelverket

Her gir vi en nærmere beskrivelse av gjeldende regelverk for kontroll ved grensene.

Skjermbilde 2016-01-10 16.03.33HRS har i dag en sak om hva som synes å ha foregått ved Storskoggrensa. I denne forbindelse har vi sett nærmere på regelverket.

Hva er gjeldende regelverk?

Ifølge instruks om samarbeidet om grenseoppsynet på landegrensen mellom Norge og Russland heter det at Grensekommisæren er ansvarlig for den mellomstatlige avtalen. I instruksen (§ 2) fremkommer det at “Grensekommissæren fører forhandlinger med russiske grensemyndigheter for å løse konflikter og praktiske spørsmål vedrørende grensen. Grensekommissæren skal treffe nødvendige tiltak for å hindre konflikter på grensen og for å forebygge hendinger som er i strid med grenselovgivningen eller grenseavtalen.”

I riksgrenseloven (§ 3 pkt. 3) fremkommer det at (Kongen kan med virkning for hele eller en del av riksgrensen gi bestemmelser om forbud mot:) “Overskridelse av riksgrensen til lands, til vanns eller i luften uten tillatelse av vedkommende myndighet.”

Videre fremkommer det i instruksen (§ 3) at “Politimesteren i Østfinnmark har ansvaret for grensekontroll i henhold til utlendingslovgivningen, samt å avdekke, stanse og forfølge straffbare forhold og verne om den offentlige orden og sikkerhet.”

Utlendingslovens formål (§ 1) er å “gi grunnlag for regulering av og kontroll med inn- og utreise, og utlendingers opphold i riket, i samsvar med norsk innvandringspolitikk og internasjonale forpliktelser.” Videre skal loven “legge til rette for lovlig bevegelse over landegrensene, og ivareta rettssikkerheten til utlendinger som reiser inn i eller ut av riket, som oppholder seg her, eller som søker en tillatelse etter loven.” I tredje avsnitt heter det at “Loven skal gi grunnlag for vern for utlendinger som har krav på beskyttelse etter alminnelig folkerett eller internasjonale avtaler som Norge er bundet av.”

I utlendingsloven kap. 2 fremkommer hva kontrollen med inn- og utreise omfattes av, kort sagt: reisedokumenter, visum, grensepassering og grensekontroll, bortvisning, utlendingers meldeplikt, samt ansvarlige aktører. Mest sentralt i denne sammenheng er at hvis ikke annet er bestemt, skal en utlending som kommer til Norge ha pass eller annet legitimasjonsdokument som er godkjent som reisedokument (§ 8). Videre (§ 9) at utlendinger må ha visum til Norge for å kunne reise inn i landet (unntak for Schengen, men krav om gyldig reisedokument). Det er også unntak for asylsøkere som er på norsk grense, men da etter nærmere bestemte regler (kort om dette under).

Når det gjelder bortvisning (§ 17) er det en lang rekke bortvisningsgrunner, for eksempel at vedkommende ikke har gyldig pass eller andre godkjente reisedokumenter, mangler visum nå det er nødvendig, er registrert i Schengen Informasjonssystem (SIS) med sikte på å nekte innreise, mangler nødvendig tillatelse eller loven etc. Politimesteren har myndighet til å foreta vedtak om bortvisning ved innreise eller innen sju dager etter innreise, mens polititjenestemann kan treffe et slikt vedtak hvis vedkommende ikke kan fremlegge pass/gyldige reisedokumenter, mangler nødvendig visum eller er registrert i SIS. Hvis vedkommende derimot hevder å være flyktning eller trenger vern mot utsendelse skal Utlendingsdirektoratet (UDI) treffe vedtaket (jmf. § 18).

Som nevnt over er ett av unntakene for å komme inn i landet uten gyldige dokumenter og eventuelt visum, at vedkommende selv påberoper seg beskyttelse (asyl). Reglene for beskyttelse fremkommer i utlendingsloven kap. 4. Kort fortalt handler det om personer som påberoper seg beskyttelsesbehov, skal ha det ut fra velbegrunnet frykt for forfølgelse eller står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet (§ 28). Hva som anses som forfølgelse og grunnlaget for forfølgelse er spesifisert i hhv §§ 29 og 30, mens hva som ikke gir rett til flyktningstatus fremkommer i § 31. Sentral er også § 32, som for øvrig var del av den innstramningen som ble vedtatt på Stortinget i fjor høst (det såkalte asylforliket). Her fremkommer det blant annet (pkt.d) at en kan nekte å realitetsbehandle en asylsøknad i Norge hvis personen har oppholdt seg i en stat eller et område hvor vedkommende ikke var forfulgt.

Så har vi grenseavtalen mellom Russland og Norge (av 29.desember 1949 nr. 1). Det er en overenskomst hvor det heter at begge lands grenseavdelinger er satt til å overvåke riksgrensen slik at avtalen overholdes. Overtredelse av forpliktende regler kan endog medføre straffeansvar. Kanskje mest sentralt her er kapitel IV som omhandler “Konflikter og hendinger ved grensen” (kapitel V omhandler for øvrig en detaljert beskrivelse av hvordan konflikter skal løses).

I kap. IV art.19 B heter det:

(De kontraherende Parters rette myndigheter har plikt til:) Å undersøke og eventuelt ordne alle konflikter og hendinger på grensen.

Det gis en rekke eksempler på slike konflikter, blant annet heter det:

  1. Ulovlig overskridelse av grensen foretatt av offentlig tjenestemenn eller privatpersoner: I slike tilfelle skal de kontraherende Parters rette myndigheter straks foreta undersøkelse, og hvis det blir fastslått at grenseoverskridelsen er utilsiktet, skal slike personer straks føres tilbake til den stats territorium hvor fra de er kommet. Ingen av de kontraherende Parter har rett til å nekte å ta personer tilbake når det er fastslått at de utilsiktet har gått over grensen.
  1. Tilfeller hvor personer ulovlig anbringes på den annen Parts territorium.