Innvandring

IMDi: Integrering trumfer alt

Også fagdirektoratet Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) har gitt sitt høringssvar på Regjeringens innstramningsforslag. IMDi synes å tro at penger vokser på trær da de argumenterer flittig med at innstramninger kan medføre at kommunene "mister" penger.

Vi har registrert at blant annet Aftenposten har det «gøy» for tiden med å trekke frem kritikk til Regjeringens høringsforslag til ytterligere innstramninger i utlendingspolitikken. Nylig kunne vi lese «Slik plukker faginstanser fra hverandre Regjeringens innvandringspakke, punkt for punkt», men Aftenposten løfter ikke en finger for å vurdere hvorvidt disse faginstansene sin kritikk faktisk holder vann – og det til tross for at samme avis på lederplass (15.februar) etterlyser en ny asylpolitikk.

Som vi omtalte i går er det god grunn til stille spørsmål ved blant annet Statistisk sentralbyrå (SSB) sitt høringssvar. Vi tok for oss spørsmålet om høye asylankomster (og opphold) vil kunne medføre høy familieinnvandring. Spørsmålet er ikke avklart, til tross for at SSB kommer med et meget kategorisk svar.

Vi har også sett på en del andre høringssvar, blant annet fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi). De fremhever seg selv en rekke ganger som et fagdirektorat for integrering, men de har tydeligvis et noe forunderlig forhold til penger – eller tilskudd, som en skulle tro er penger som vokser på trær.

hege_banner_rights_special_778x150

IMDi fremstår som kommunenes beste venn. Det er ikke merkelig all den tid IMDis portefølje stort sett består av å få kommunene til å ta imot innvandrere – og det gjør de ved «å lokke» med forskjellige tilskudd. Derfor heter det da også i innledningen at «Høringsnotatet kunne ha omtalt hvilke følger forslagene kan få for kommunene som har hovedansvaret bosetting og integrering av flyktninger.» Men det er bare én ting IMDi ikke synes å forstå, nemlig at «tilskudd» fortsatt er en del av statsbudsjettet.

Videre har IMDi stor tro på at, hvis vi bare raskt og effektivt starter «integrering», vil de bli en økonomisk suksess for Norge.

Karakteristisk for flyktninger er at de kommer til Norge for å få beskyttelse, og at mange mangler grunnleggende kvalifikasjoner. Det innebærer at oppbygging av relevant kompetanse for arbeidsmarkedet gjennom utdanning er nødvendig for mange, og kan forventes å ha samfunnsøkomisk gevinst. Kortsiktige løsninger for å sikre familiegjenforening kan forhindre langsiktig kompetansebygging for å sikre mer stabil arbeidsdeltakelse.

IMDi bør vite bedre (og det gjør de, de bare sier det der det passer for dem). All tilgjengelig statistikk har over tid fortalt at visse grupper har en helt annen skatte- og trygdeprofil enn den øvrige befolkningen. De betaler langt mindre til felleskassen og tar ut betydelige mer i trygder og stønader (for øvrig også nylig omtalt av NRK – og her i en rapport fra HRS fra 2009), men dette tilhører jo den «ubehagelige sannheten». Men samtidig hevder IMDi at de er opptatt av «å hindre at det oppstår systematiske levekårsforskjeller». En høy innvandring av lavkvalifiserte personer er import av nye fattigdomsgrupper – hvis ikke staten, eller riktigere: den øvrige befolkningen, kompenserer. Men dette fagdirektoratet tenker annerledes:

IMDi som fagdirektorat vil poengtere betydningen av å investere i de menneskelige ressursene flyktninger med lovlig opphold representerer. En integreringspolitikk som fremmer stabile boforhold, mulighet for å gjenoppta familieliv, aktivitet i form av arbeid eller utdanning og like demokratiske rettigheter, vil bidra til å forhindre utviklingen av et delt samfunn der flyktninger og deres barn har systematisk dårligere levekår. Vi mener det vil dempe sosiale spenninger og fremme trygge lokalsamfunn for alle i Norge.

Utvilsomt et direktorat som lever på drømmer. Selvsagt skulle vi ønske det var slik, men slik er det ikke. At det har «gått greit til nå» (som også er relativt) skyldes spesielt to forhold. Staten har tatt inn store penger via oljeindustrien og innvandringen har vært under en viss kontroll. Begge deler er det slutt på. Da er – om enn så ubehagelig – sannheten at vi må tenke nytt – og mer målrettet.

IMDi liker dårlig forslaget om midlertidig opphold. Det kan hindre integreringen. At de samme ikke nødvendigvis skal integreres nettopp fordi de skal returnere til hjemlandet hvis mulig, går ikke inn. Direktoratet ser heller ingen andre muligheter, for eksempel at de samme kan kvalifiseres, men da tilpasset hjemlandets behov, slik som faktisk høringsforslaget omtaler. Nei, IMDi forteller om en annen «virkelighet», der de minner oss om aksjonistene (du vet, de som ikke liker reglene og vil at vi skal forskjellsbehandle alt etter hvor godt vi kjenner dem som ikke kvalifiserer til permanent opphold).

Dersom vedtak om avslag på asylsøknaden kommer etter bosetting, er det grunn til å tro at det kan skape vanskelige situasjoner, spesielt i tilfeller der dette også vil omfatte barn og/eller familier og personer som er inne i et godt integreringsforløp. Dette kan igjen utløse protestaksjoner som kan virke splittende for lokalsamfunnet, inkludert de flyktningene som fortsatt skal bo i Norge. En har også sett eksempler på dette i Norge selv for familier som ikke er bosatt, men som har hatt langvarige opphold i statlig mottak.

Ikke én gang i høringssvaret nevner IMDi noe om innvandrernes eget ansvar. Det er en umyndiggjøring av mennesker fra A til Å. Innføres midlertidig opphold vil nok en del motsette seg retur hvis den situasjonen skulle oppstå, men det vil også være de som vil bli (mer enn) fornøyd med å få beskyttelse mens de trengte det og kanskje også kvalifisering for seg og sine barn. Men IMDi tror ikke på disse menneskenes evne til å forstå egen situasjon, derfor skal vi huske på «aksjonistene». Det er vel også på sin plass å minne om at det ikke er noen menneskerett å kreve seg bosatt i et bestemt land – som «plutselig» stadig flere nå finner formålstjenlig å fortelle. Ja, selv Unge Høyre har «plutselig funnet på ideen» om at Norge kun skal ta imot kvoteflyktninger.

IMDi liker heller ikke at det foreslås innstramninger for familiegjenforening. I høringsnotatet argumenteres det med krav (økt underholdskrav og krav om fire års utdanning eller arbeid i Norge) som må være oppfylt for å få hentet familien til Norge kan virke som en gulrot, men mange ser ut til å oppleve det mer som en pisk. Igjen er det stakkarsliggjøring og umyndiggjøring av mennesker. Selvsagt kan det være tungt å over tid være uten familien, men å forlange at naboen skal betale for familien din trenger nødvendigvis heller å være den beste løsningen. Det kan bidra til konflikter.

Gitt de nye kravene som stilles for å kunne søke om familiegjenforening, vil det være svært få som vil kunne få innvilget en slik søknad i løpet av de fem første årene etter bosetting. I henhold til dagens regelverk vil dette ha som konsekvens at familiene, når de kommer til Norge, ikke vil utløse integreringstilskudd til kommunene. De voksne som kommer på familiegjenforening, vil heller ikke ha rett til å delta i introduksjonsprogrammet. For kommunene vil dette innebære at de mister den økonomiske støtten de mottar per i dag i forbindelse med familiegjenforening. Dette kan føre til at kommunene vil være skeptiske til å bosette flyktninger som har ektefelle og barn i hjemlandet fordi de ikke lenger kan regne med å få dekket utgiftene som vil oppstå når familien ankommer. ( … )

Til dette er det bare å minne om at hvis kommuner «mister» penger betyr det at staten sparer de samme pengene eller at pengene, i den grad staten faktisk har dem, kan brukes på en annen måte. Så kunne en jo også stille spørsmål ved hvor godt «integreringstilskuddet» faktisk fungerer, der IMDi mener å kunne vise til gode resultater, for så å mene at det er for stor forskjell på kommunene. «Variasjonene gjelder både kvalitet og oppnådde resultater», heter det, som igjen betyr at fagdirektoratet ikke gjør en god nok jobb. Samtidig forteller det oss at alle kommunene ikke har kompetanse til å ta imot flyktninger, uten at det synes å bry så altfor mange. IMDis argumentasjon går stort sett bare på tilskudd til kommunene – eller mangel på sådan.

Når det gjelder enslige mindreårige asylsøkere (EMA) forstår ikke IMDi at det er behov for å utelukke at disse får familiegjenforening i Norge. Hva som da ligger i «enslig» kan en jo undres over. Deretter argumenterer IMDi ut fra folkerettslige prinsipper som om Norge utelukkende skulle være forpliktet av disse, samtidig som de overser høringsnotatet drøftinger av det samme. De tar også til ordet for en EU-harmonisering. I dette direktoratet synes det bare å være Norge som er godt nok for barn, og de ønsker følgelig heller ikke midlertidig opphold eller at EMAs eventuelle familiegjenforening skal kunne være mulig i et tredje trygt land hvis familien har sterkere tilknytning dit. Ikke forstår de hva «sterke tilknytning» betyr og så påpeker de at «det heller ikke er tatt høyde for at også andre land kan ha strenge regler for familiegjenforening ( … ) «.

Ikke liker de skjerpede krav til permanent opphold heller (som tilsier retur hvis beskyttelsesbehovet opphører) – det kan jo føre til at tilskuddene som de samme utløser ikke lenger vil tilfalle kommunen. Og så må IMDi selv, som forvalter de fleste tilskuddene, stoppe disse manuelt – det vil innebære administrative kostnader, minner de oss om. Man kan bli matt av mindre. Det er kanskje like lurt at Kommunal- og moderniseringsdepartementet, som jo er en profesjonell aktør på tilskudd, overtar tilskuddsforvaltningen til IMDi. Jo før, jo heller.

Mye kunne vært sagt om dette høringssvaret, men det tilsier utvilsomt én ting: IMDi ønsker at flest mulig skal få bli i Norge, det er det beste for integreringen, mens de i liten grad tar innover seg kostnadene. IMDi burde vært på en 1-års studiereise i Sverige, selvfinansiert.

Det synes i liten grad å ha gått opp for IMDi at det er en pågående folkevandringskrise til Europa.

Det synes i liten grad å ha gått opp for IMDi at det er en pågående folkevandringskrise til Europa.