Men hvordan fungerte det i praksis?

Får 295.000 kroner – for å reise hjem frivillig, er tittelen på et oppslag fra juli 2015 i Nettavisen. Ordningen, som har eksistert siden 2008, gikk under navnet Returprogrammet til Irak (IRRINI) og kunne utløse tilsammen 295.000 kroner for en trebarnsfamilie som ikke hadde lovlig opphold i Norge og…

Får 295.000 kroner – for å reise hjem frivillig, er tittelen på et oppslag fra juli 2015 i Nettavisen.

Ordningen, som har eksistert siden 2008, gikk under navnet Returprogrammet til Irak (IRRINI) og kunne utløse tilsammen 295.000 kroner for en trebarnsfamilie som ikke hadde lovlig opphold i Norge og returnerte frivillig til hjemlandet.

Programmet ble lagt ned i september 2015, men inntil da hadde returstøtten vært på 10.000 kroner per person. I tillegg kunne man få utbetalt 25.000 per person for etablering i hjemlandet, mens barnefamilier fikk 10.000 kroner ekstra per barn. Denne støtten ble i perioden frem til avvikling av programmet økt til 20.000 per person. Totalt skal 2493 personer har returnert til hjemlandet under ordningen.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Bilde fra UNHCR-rapporten.

Enhetsleder Knut Henrik Berntsen i Utlendingsdirektoratet (UDI) er ikke i tvil om at pengestøtte til asylsøkere med endelig avslag har vært den beste løsningen:

– Assistert retur er absolutt den beste løsningen for dem som har fått endelig avslag på sin søknad om beskyttelse. Det er langt bedre å komme tilbake med litt penger i lommen og selv kunne fortelle sin historie, enn å bli returnert av politiet.

Han forteller at sendes man hjem med tvang av politiet, blir man stående i gjeld til norske myndigheter tilsvarende det uttransporteringen koster.

Programmet for assistert retur til Irak har ifølge Berntsen vært meget vellykket.

Norske myndigheter kan imidlertid ikke utelukke at ordningen blir misbrukt.

Det bekrefter Max Demuth, fungerende avdelingsdirektør i region- og mottaksavdelingen i Utlendingsdirektoratet (UDI), overfor Nettavisen.

UDI har de siste årene hatt flere saker som gjelder tilbakebetaling av returstøtte ved såkalt gjeninnvandring.

– Vi kan ikke forsikre oss fullstendig mot at noen tar med seg pengene og søker asyl et annet sted, men i så fall vil det gjelde kontantdelen av støtten, sier han i et epost-svar til Nettavisen.

Kontantdelen ble økt til 30.000 per person som søkte før 1. september i år. For en familie på to voksne og tre barn utløste det 150.000 i kontanter som ble utbetalt ved ankomst på en flyplass i hjemlandet.

Det finnes derimot ikke noe forbud for avviste asylsøkere å vende tilbake etter å ha mottatt kontantstøtte for frivillig retur.

– En person som tidligere har returnert med IOM, enten fra Norge eller fra et annet land, vil ikke få lov til å returnere med assistert retur fra Norge igjen. Vi kan imidlertid ikke gi et generelt forbud mot å komme til Norge igjen for å søke asyl, ettersom det ville stride mot våre internasjonale forpliktelser. Selv om en person på et tidspunkt ikke har et beskyttelsesbehov og derfor får avslag på asyl i Norge, kan det tenkes at forholdene i landet eller andre omstendigheter forandrer seg.

Riktignok krever UDI tilbakebetaling av returstøtten ved gjeninnvandring, men med tanke på sysselssettingsprosenten blant asylsøkere fra Midtøsten og Afrika er betalingsevnen sannsynligvis lav.

I Danmark taper kommunene millioner på samme type ordning. Der får avviste asylsøkere inntil 129.000 kroner for å returnere frivillig til hjemlandet. Støtten utbetales i to omganger, første del ved utreise og andre del etter et år hjemlandet. I tillegg kan man få støtte til reiseutgifter, transport av eiendeler, arbeidsutrustning, et års sykeforsikring og et års forbruk av medisiner. Gjeninnvandrer de til Danmark skal pengene tilbakebetales, men dette skjer sjelden i praksis. Asylsøkere som har returnert til hjemlandet med økonomisk støtte har et års angrerett som kan forlenges, mens innvandrere ikke har rett til å komme tilbake til Danmark.

Ifølge avisen Metroexpress finnes det ikke noen nøyaktig oversikt over hvor mange som gjeninnvandrer, men Dansk Flykningehjelp anslår at det dreier seg om rundt 10-15 prosent. En av dem er somaliske Abdikarim Ali Osman – som fikk offentlig støtte for å starte en nettkafé i Somalia:

– Jeg synes, tingene gik for hurtigt. Alt for hurtigt. Jeg har det bedre med at være kommet tilbage igen og at kunne forsørge og forbedre mig selv i Danmark, forklarer Abdikarim Ali Osman, der i dag er på kontanthjælp, hjemløs og skylder over en halv million til det offentlige.

Metroexpress har fått aktinnsikt i 60 saker fra de siste fem år hvor asylsøkere har returnert til Danmark etter å ha fått repatrieringsstøtte. Sakene er fordelt på 24 kommuner. I de fleste tilfellene har asylsøkeren returnert til Danmark etter mindre enn en måned i hjemlandet. Flere av kommunene vil ikke oppgi størrelsen på det økonomiske tapet, men Metroexpress kjenner til 21 konkrete tilfeller der tapet overstiger to millioner kroner. Av de 24 berørte kommunene er det bare fem som har krevd tilbakebetaling, til tross for at vedkommendes opphold i hjemlandet bare varte en måneds tid.

Af akterne i Abdikarim Ali Osmans sag fremgår det da heller ikke, at han skulle være blevet bedt om at betale pengene tilbage af Viborg Kommune. Han kan godt forstå, hvis det vækker harme, at det er muligt at beholde pengene, selv man vender tilbage.

– Ifølge loven var repatrieringen gratis, for loven siger, at jeg godt må. Hvis du har et fremmedpas, så kan du også søge repatrieringsstøtte og komme afsted imorgen. Jeg synes, det er synd for borgerne, at de betaler penge til det her. Jeg synes, det er dumt, og jeg synes ikke, den her lov skulle have eksisteret, siger Abdikarim Ali Osman.

Han valgte at søge tilbage til Danmark, da livet i Somalia var for voldsomt og blandt andet bød på skyderier i gaderne.

– Jeg tænker, at det er sindssygt, siger han og fastholder, at hans forsøg på at etablere sig i hjemlandet var reelt, selv om han aldrig fik startet den netcafé, som han havde fået bevilget støtte til, men i stedet endte med at forære computere for godt og vel 14.000 kroner til sin familie.

Det er vanskelig for kommunene å bevise at oppholdet i hjemlandet ikke har vært et reellt forsøk på å etablere seg. Derfor oppgir de ofte å kreve tilbakebetaling til tross for helt konkrete mistanker om misbruk:

– Vi bevæger os ikke ud i gråzonen, når bevisbyrden ligger hos os. En mistanke er overhovedet ikke tilstrækkelig. Vi skal have klare beviser, siger han og forklarer, at det ville kræve strengere regler at gribe ind.

– Det er en lov, som er lavet på borgerens præmisser og ikke på forvaltningens. Hvis man vil undgå misbrug, skal man nok kigge lidt nærmere på den her lov, siger han.
Hans udlægning af at det er svært at bevise, at hjemrejsen ikke var reel, genkender Vagn Klim Larsen, repatrieringskonsulent ved Dansk Flygtningehjælp, som rådgiver borgere og kommunerne i sagerne.

– Det er svært, for det bliver typisk ord mod ord. Det er vanskelige sager at løfte bevisbyrden i. Jeg hører ikke om mange sager, hvor der bliver krævet tilbagebetaling, siger han og forklarer, hvordan de forsøger at forklare modtagerne af støtte, at ordningen ikke må misbruges.

– Vi opfordrer kommunerne til at kræve pengene tilbage. Vi fortæller meget tydeligt til folk, der er i et rådgivningsforløb, at det her er meget seriøst, og at de skal forvente, at der bliver krævet tilbagebetaling, hvis de kommer hurtigt tilbage eller ikke har gjort et reelt forsøg på at komme igang i hjemlandet, siger Vagn Klim Larsen.

Osmans tilfelle illustrerer i tillegg at det ikke er noe poeng å kreve tilbakebetaling. Han lever på kontantstøtte, så regningen vil i så fall nok en gang gå til kommunen – og dermed skattebetalerne – da med ytterligere kostnader påløpt til saksbehandling.

Velferdsstatenes generøse returstøtte har for øvrig en annen bakside: den har blitt brukt og brukes til å sponse kriminelle nettverk som nå utgjør et enormt problem for Europa.

Allerede i 2012 ble det dokumentert at asylsøkere som returnerte frivillig med returstøtte brukte pengene til å betale gjeld de hadde satt seg i for å komme til Europa i utgangspunktet – i mange tilfeller til menneskesmuglere:

Asylsøkere kan få opp til 40.000 kroner hvis de frivillig reiser hjem etter å ha fått avslag på sine søknader. Et studie Chr. Michelsens Institutt gjennomførte for Utlendingsdirektoratet (UDI) viser at mange asylsøkere som returnerer frivillig med penger i lommen bruker disse til å betale gjeld.

12 prosent av en utvalgt gruppe irakisk-kurdiske returnerte brukte pengene til å betale lån, viser studiet.

– Det er grunn til å anta at en del av dette er lån tatt opp hos menneskesmuglere, sier underdirektør Arne Strand ved instituttet til VG Nett.

– Dette har vi også bekreftet at skjer ved retur til Afghanistan, sier Strand.

Til sammen har 50 prosent tatt opp lån enten selv (7 prosent, journ.anm.) eller fått familien til å ta opp lån (43 prosent).

Sjefen for International Organisation of Migration (IOM), Joost Van Der Aalst, bekreftet at asylsøkere bruker pengene de får til å betale ned lån, blant annet til menneskesmuglere. Han opplyste også at vedkommendes familie ofte var igjen i hjemlandet som garantister for menneskesmugleren og at de ble gjenstand for mye utpressing. Han advarte derfor om at store kontantutbetalinger kunne være uheldig. Aalst la til at dersom noen returnerte med et større pengebeløp kunne det både føre til sjalusi i lokalsamfunnet og gi andre incentiv til å dra til Norge for å få den samme pengesummen.

Det later til at ingen tok noen notis av hva Joost Van Der Aalst hadde å si.

Fellesskapets penger havnet og havner altså i stor grad i kriminelle nettverks hender, men i 2012 bekymret det hverken UDI,  Chr. Michelsens Institutt eller Fremskrittspartiets Morten Ørsal Johansen:

Men Arne Strand mener ikke at det er problematisk at pengene havner i menneskesmuglernes hender.

Utlendingsdirektoratet (UDI) mener det må være opp til de returnerte selv hva de bruker pengene på.

Heller ikke Morten Ørsal Johansen i Fremskrittspartiet mener det er grunn til å se på returordningen i lys av dette.

Og mens norske og europeiske politikere bekvemt valgte å se en annen vei, vokste menneskesmuglingsindustrien seg stor og fet. I 2013 opplyste Europol at menneskesmuglingen til Europa er på størrelse med narko-økonomien. Så problematisk har menneskesmuglingsindustrien blitt for Europa at EU har diskutert militære operasjoner for å få slutt på den. De kriminelle nettverkenes virksomhet er ikke bare en sikkerhetsmessig trussel mot Europa, men kynisk utnytting av allerede sårbare mennesker følger i dens fotspor. Det rapporteres om at menneskesmuglere begår mishandling og voldtekter selv på barn på veien til Europa, for ikke å nevne risikoen for å ende i slavearbeid. Det er også rapportert om salg av barn og kvinner til sexindustrien, organsalg, narkotikakarteller og øvrig kriminalitet.

Skattepenger i arbeid er jaggu fine greier!