Politikk

Kan vi ikke, så kan vi ikke

Det norske asylmottaket er i krise, sier statsminister Erna Solberg, samtidig som hun ønsker kommunene lykke til med dugnadsarbeidet. Det holder ikke. Nå må vi oppføre oss slik en krise tilsier.

De aller fleste er enige i at Norge, og store deler av Europa, er i en asylkrise. Tilstanden er ikke tidsbegrenset, mer taler for at den kan bli permanent eller holde seg over lang, lang tid. Likevel tar ikke vårt politiske lederskap, verken nasjonalt i de ulike land eller EU, innover seg at dette krever krisehåndtering. (Vi får kanskje ta et lite forbehold for det knelte Sverige, samt noen av de øst-europeiske landene).

I dag hadde statsminister Erna Solberg (H), sammen med justisminister Anders Anundsen (FrP), integreringsminister Solveig Horne (FrP) og kommunalminister Jan Tore Sanner (H), et såkalt «toppmøte om flyktningsituasjonen» (ifølge KS) med ordførerne i de største kommunene.

Her redegjorde Solberg for at det på daglig basis er behov for 350 sengeplasser. Anundsen presiserte at vi er i mottakskrise og trenger alle plasser «vi kan få». UDI har tidligere sagt at det er behov for 100.000 mottaksplasser til neste år.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Kommunene sitter igjen med de praktiske utfordringene og har problemer med håndteringen, melder NRK. Men til tross for dette, så synes Solberg fortsatt å tro at det går en dugnadsånd over landet. Ifølge Dagbladet avsluttet Solberg møtet slik:

Lykke til med dugnadsarbeidet.

Vi har altså en asylkrise, men ingen krisehåndtering. Da det ble klart at Norge ikke hadde nok mottaksplasser, ble kardinalfeil nummer en begått: Markedet ble støvsugd og asylsøkere plassert omkring på hoteller, noe som enda pågår. Hvilket signal er dette? «Alle» skjønner at hotellopphold verken er en riktig eller en farbar strategi. Det burde øyeblikkelig blitt satt opp teltleire, alternativt brakkebyer. Men ingen i vårt politiske lederskap turte. Hvordan ville det sett ut? Hva ville «noen» trodd om dem, at de var hjerteløse og inhumane? Og det er slett ikke slik at dette er plasser en «får». Norge betaler i dyre dommer for disse plassene og asylbaronene gjør seg nå så feite på krisa at det er kvalmt. Ifølge Nettavisen betaler UDI 2,3 millioner kroner i døgnet for å ha 3.000 asylsøkere på hotell. I dagens Finansavisen (ikke på nett) kan vi lese om Alfred Ydstebø som får 100 millioner i asylprofitt på å huse 1.000 asylsøkere i et kontorbygg i ett år. For der i gården er det ingen som etterlyser dugnad.

Teltleire og brakkebyer vil komme. Men som alt annet for denne krisa er tiltakene for få og kommer for sent. I tillegg kan slike leire og brakkebyer nå gjøre saken enda verre. For da må hotellgjestene betraktelig ned i standard, eventuelt at hotellplasser fortsatt vil bli benyttet og dermed vil det bli høylytte protester om forskjellsbehandling.

Kan vi ikke ta i mot flere, så kan vi ikke. Så enkelt er det. Å snakke om dugnadsarbeid holder ikke, så jeg var kanskje for raskt ute da jeg for et par uker siden erklærte at det (endelig) var blitt liv i Erna. Norge trenger krisehåndtering. Det er ikke krisehåndtering å tilrettelegge på en slik måte at flere vil ønske å komme. Det ansvaret må Regjeringa ta, og ordførerne burde heller ha ønsket Regjeringen lykke til med det interne «dugnadsarbeidet».

Danskenes statsråd på feltet, Inger Støjberg, må være antitesen til vår egen Anders Anundsen. Jeg anbefaler et studieopphold med Støjberg som mentor.

Krisehåndtering er noe annet enn dugnadsarbeid

Krisehåndtering er noe annet enn dugnadsarbeid

Bilde: logo regjeringa