Integrering og integreringspolitikk

Frykten vår åpner døren for shariaens kvinner og menn?

Tanken har gnaget i flere år: Hvis terror i økende grad blir en trussel, vil da dørene åpnes for krefter i islamske bevegelser og moskeer som har samme ideologiske mål som terroristene; kalifatet? Kun metoden er ulik: bruk av vold/terror for å nå den fullendte islamske staten med eller bruk…

Tanken har gnaget i flere år: Hvis terror i økende grad blir en trussel, vil da dørene åpnes for krefter i islamske bevegelser og moskeer som har samme ideologiske mål som terroristene; kalifatet? Kun metoden er ulik: bruk av vold/terror for å nå den fullendte islamske staten med eller bruk av ikke-voldelige midler. Vil frykten for volden få den kritiske fornuften til å kapitulere? Statsminister David Cameron har i klare ord advart mot akkurat dette. Det samme har George Orwell gjort på sin måte.

Vi følger norsk lov, sier Islam Nets Fahad Qureshi i Dagsnytt atten.  Altså er «vi innenfor» er det angivelige budskapet hans, og han støttes av forfatteren Åsne Seierstad. Sistnevnte sier at man er i det norske fellesskapet dersom man følger «ett kriterium»: respekterer landets lover.

Åsne Seierstad ofrer blant annet kvinners menneskerettigheter i kampen mot terror.

Åsne Seierstad ofrer blant annet kvinners menneskerettigheter i kampen mot terror.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Vi andre mener, håper jeg, å være lovlydig i utgangspunktet er en slik selvfølgelighet – uansett hvilket demokratisk land man beveger seg inn i – at å bringe dette inn i vår tids viktigste verdidebatt strengt tatt er noe overflødig.

Seierstad vil ha salafist-segmentet med på laget i det norske fellesskapet, også dem som mener at for eksempel sex utenfor ekteskap skal straffes med døden – sånn kun i teorien i norsk samtid, da – for vi følger selvsagt norske lover, som Qureshi fremmer. Ja, selvsagt gjør de det, for det krever sharia: Man skal følge lovene i det landet man bor i. Men hva med den dagen det er mulighet for forkaste de norske lovene basert på verdslighet?

Qureshi er storfornøyd med Seierstad, naturligvis. Det tror jeg ikke statsminister David Cameron er. Cameron ga klar beskjed i en bredt anlagt tale denne sommeren. Cameron har skjønt at unge skyves ut av fellesskapet og over i de anti-demokratiske rekkene av salafistkrefter som man typisk finner i moskeene og tilstøtende miljø. Cameron løftet frem frihetsverdiene som samfunnets umistelige lim, frihetsverdier Seierstad og hennes like nå langt på vei kaster på båten.

Cameron går på sin side løs på mellomstasjonene, springbrettene, som skaper voldelig ekstremisme, som moskeer og bevegelser som aktivt nører oppunder Muhammeds islam da han satt som enehersker i Medina. Vi «slåss mot en ideologi», «en ekstrem ideologi», sa Cameron – og da mente han ikke krefter som representerer Den islamske staten:

«(…) du trenger ikke å støtte vold for å abonnere på visse intolerante ideer som skaper et klima der ekstremister kan blomstre. Ideer som er fiendtlig innstilt til grunnleggende liberale verdier som demokrati, frihet og likestilling. Ideer som aktivt fremmer diskriminering, sekterisme og segregering».

Dette er ærlige tanker vi ikke ser på lederplass i toneangivende norske medier, som nettopp fremmer det motsatte synet: Vi må støtte oppunder de ikke-voldelige salafistene. Dette så vi et grelt eksempel på i Aftenposten etter demonstrasjonen mot Den islamske staten i 2014:

«Derfor har troende og konservative muslimer ikke bare en plass i demonstrasjonen, det er nettopp dem det er aller viktigst å trekke med og få i tale. Miljøer som er kritiske til og føler seg fremmed for den sterkt sekulariserte livsformen i Norge og resten av Vesten, kan også være de mest sårbare for propagandaen fra voldsorienterte ekstremister som hevder de taler på vegne av islam».

I går kunne vi blant annet lese følgende i samme avis:

Terroristene i Den islamske staten (IS) ønsker å splitte og polarisere vestlige samfunn. Et av målene bak terroren er at unge muslimer som på forhånd er lite integrert, skal føle seg mistenkeliggjort og trakassert. I neste omgang blir de forsøkt rekruttert til ekstremistiske organisasjoner.

Det er noe vanskelig å forstå hva Aftenposten her mener med «muslimer». Det man må kunne si er at å hoppe fra en ikke-religiøs tilværelse eller julaften-islam til terror, er lite sannsynlig uten en mellomstasjon i moskeer og bevegelser som fremmer eksempelvis salafisme.  Hvorfor skulle vanlige frihetsorienterte muslimer føle seg trakassert eller mistenkeliggjort?

Statsminister Cameron vedgikk i talen sin også det kulturelle sviket overfor muslimske jenter og kvinner. Han pekte på hvordan britene i den feige og misforståtte kultursensitivitetens navn gjennom alle årene har snudd ryggen til ubehagelige overgrepspraksiser: tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og æresrelatert vold:

Statsminister David Cameron

Statsminister David Cameron

«Det gjør meg kvalm at det ble rapportert nesten 4 000 tilfeller av kjønnslemlestelse i landet vårt bare i fjor. Og 11 000 tilfeller av såkalt æresrelatert vold i løpet av de siste fem årene – og det er bare de rapporterte tilfellene. Vi trenger et mer koordinert arbeid for å drive dette ut av samfunnet vårt. Flere tiltaler. (Vi må) slutte å vende det blinde øyet til basert på falsk kultursensitivitet. Hvorfor betyr dette så mye? Vel, tenk hva passiv toleranse sier til unge britiske muslimske jenter? Vi kan ikke forvente at de skal se styrken og den frigjørende kraften i våre verdier hvis vi ikke står opp for dem når de kommer under angrep».

Flere ganger i talen vendte Cameron tilbake til krefter som Brorskapet og salafistene, som jeg i samlebegrep omtaler som Medina-muslimene; de som er trofaste til det ytterste mot Muhammeds islam ved makten der vold var et sentralt politisk virkemiddel for profeten. For Cameron er det å «motvirke denne ideologien en nøkkelstrategi». «Dette betyr konfrontasjon av grupper og organisasjoner som ikke trenger å fremme vold – men som promoterer andre deler av det ekstreme narrativet. Vi må vise at hvis du sier ’ja, jeg fordømmer terror – men kuffar er mindreverdig’, eller ’vold i London kan ikke rettferdiggjøres, men selvmordsbomber i Israel er en annen sak’, da er du også en del av problemet».

Så falt denne perlen:

«For eksempel finner jeg det oppsiktsvekkende at noen grupper sier ’vi støtter ikke IS’, som om det alene beviser og gir legitimering av anti-ekstreme holdninger. Og la det være klart at al-Qaida støtter heller ikke IS».

Jeg vil bli overrasket, positivt, hvis ikke våre politiske ledere fortsetter å strekke ut hendene til Medina-muslimer som sier de er mot terror. Den tidligere britiske statsråden George Walden forklarer denne «vennligheten» slik:

«Jeg ville vært til de grader alarmert av situasjonen (rundt islam i Europa, min anm.), at jeg ville gjort alt i min makt for å late som om den var under kontroll. Det er opp til politikerne å spille søt musikk under en krise, og det er opp til folk å forstå at det er lite annet regjeringer kan gjøre. Det de i alle fall ikke kan si, er at vi står overfor en trussel som vi ikke ser noen ende på fordi den i bunn og grunn skyldes et sivilisasjonssammenstøt. Vi fortalte sannheten om IRA, men om det islamske problemet lyver vi».

På NRK Dagsrevyen i går kommenterte statsminister Erna Solberg IS-drapet på Ole Johan Grimsgaard-Ofstad  med at «det finnes ingen unnskyldning for den behandlingen vår landsmann er blitt utsatt for i religion eller ideologi». Det finnes nok en «unnskyldning», Solberg – hvis man går til islams tekster og alle de bestialske drapene beordret av Muhammed. IS følger hans eksempel, uansett hvor motbydelig det hele er.

Vi lever i en tid der sannheten ikke burde ofres i et eller annet håp om at unge salafister og dets like «vokser det av seg». De ønsker det samme kalifatet med de samme sharialovene.

«The further a society drifts from the truth, the more it will hate those that speak it», postulerte George Orwell. Er det virkelig hit vi har kommet?