Mellom hat og metode

Urbanisten Erling Fossen har avlagt en av HRS’ rapporter et besøk. Og hva finner han? Jo, et makkverk. ”Denne ”rapporten” påviser ingen kausale sammenhenger mellom konsentrasjon av etniske minoriteter og en uønsket utvikling, og duger knapt som opptenningspapir. Til det er den for tilgriset av oppgulp,” fastslår Fossen. Da kan jeg bare ønske Fossen velkommen til min banehalvdel. Vitenskapelige metoder er del av min profesjon. Kom, kom!

Det er ingen tvil om at urbanisten Erling Fossen elsker Oslo. Så høyt elsker han Oslo at han per definisjon mener at folk som har hjertet sitt til Oslo er Oslofolk. På samme måte som Fossen elsker Oslo, hater han åpenbart HRS generelt og Hege Storhaug spesielt. Men (også) denne gangen feilberegnes motstanderen.

Så, kjære Erling Fossen, her kan jeg bare takke deg for at du gikk i det med begge beina. Det gir meg en ypperlig anledning til å forklare hva HRS står for, hvordan vi jobber og – listen carefully – hvordan vi ikke jobber.

Saken startet med iTromsøs sjefredaktør Stig Jakobsen, så kom Dagbladkommentator Kjetil Rolness på banen, deretter tok Dagbladkommentator Aksel Braanen Sterri stafettpinnen og nå altså Erling Fossen.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

På sin blogg, bydoktor.no, sier Fossen at han har tatt Kjetil Rolness på ordet. Med tittelen «Hatet mot fornuften» er anslaget allerede lagt fra Fossens side:

Framfor å spre rundt meg med adjektiver om Human Rights Service har jeg gått til roten av ondet, dvs. rapportene deres. Siden ingen kjenner Oslo bedre enn meg valgte jeg meg derfor ut en ”rapport” som omhandlet Oslo: ”HRS 3:14. Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen”.

Nei, jeg skal ikke kommentere at ingen «kjenner Oslo bedre enn meg», bare påpeke at «rapport» står (gjennomgående) i anførselstegn hos Fossen fordi han ikke anerkjenner den som en rapport. Her kunne Fossen med fordel lagt til vitenskapelig, det hadde gitt mening. Ikke liker Fossen heller at rapporten ikke er signert ved navns nevnelse, kun som HRS, men det forstår han siden det er av «frykt for å få dette makkverket knyttet til seg selv».

«Makkverket» er hovedsakelig fra meg. Og jeg frykter ingenting.

Nå som "makkverkprodusent", Rita Karlsen

Nå som «makkverkprodusent», Rita Karlsen

HRS signerer ingen rapporter ved navns nevnelse, det er et bevisst valg. For det er HRS som organisasjon som er det sentrale, ikke noen i HRS, selv om jeg antar at mange føler en viss vrede over at Hege Storhaug ikke kan beskyldes for noe i denne sammenheng. (Men det kommer vel, så da må vel islam også på banen). Deretter ligger det til grunn en sikkerhetsvurdering. Som Fossen er kjent med, siden han kjenner Oslo så godt, så vet han nok hva nettopp Storhaug har vært utsatt for.

La oss gå til kjernen av Fossens angrep, som jeg tror han mener er kritikk: først sier han noe generelt om den manglende metodiske tilnærmingen, inkludert manglende datainnsamling og manglende teoretisk rammeverk, og at vi (jeg) ikke har «snøring på segregering». Det som synes å falle Fossen aller tyngst for brystet er vår påstand om at Oslo kan utvikle seg i retning av svenske Rosengård (område i svenske Malmö med betydelige innvandrings- og integreringsproblemer, noe som sikkert ikke alle heller er enige om).

Metode

Det metodiske ansvaret i HRS påhviler meg. Det er ikke uten grunn. Jeg er utdannet cand.paed, i tillegg til universitetsstudier i blant annet statsvitenskap og matematikk. I hele min studietid har jeg vært interessert i vitenskapelige metoder, en interesse som brakte meg inn i forskningsverden. Faktisk i metaforskning. Programmet jeg jobbet i (på NIFU) het noe så fantastisk som «Forskning om forskning». Så, helt ut av det blå, som er en annen historie, havnet jeg i Riksrevisjonen, selvsagt på den mest sexy avdelingen: Forvaltningrevisjonsavdelingen, som – ja – metoderådgiver. Her var blant annet oppgaven min å bidra til å definere hva det den gang nystartede forvaltningsrevisjonen skulle være, i tillegg til å veilede og holde oppsikt med prosjektenes metodiske muligheter, valg, styrker og svakheter, samt avholde metodekurs.

Så kunne jeg nå selvsagt fristes til å holde et metodekurs til (jeg har mange liggende klar), men jeg regner med at Fossen får tilfredsstilt sine eventuelle kunnskapsmangler på området på kurset han nå tar i «Urbanisme – byens strukturer og strømninger» (som han selv viser til i diverse debatter på sosiale medier). Her registrerer jeg for øvrig at 171 sider fordelt på syv artikler av pensumet omhandler segregasjon og mangfold.

Jeg velger heller å forklare Fossen og hans meningsfeller hvorfor HRS jobber som vi gjør.

Fra forskning til politisk tenketank

HRS er ikke et forskningsinstitutt, følgelig skriver vi heller ikke forskningsrapporter. Men det sikkert Fossen vet er at det ikke er slik at enten er en rapport basert på anerkjente vitenskapelige metoder eller så er det et makkverk. Det finnes dokumenter, om de heter, rapporter, notater, utredninger eller annet, som har ulike statuser.

Vi har vært bevisst på at vi ikke skal være noe «forskning light», av åpenbare grunner. La oss ta noen. HRS har ikke ressurser til å drive forskning, jamfør f.eks. at Fossen «etterlyser» (vel han gjør jo ikke det, han bruker mot oss noe han tydeligvis ikke forstår) en spørreundersøkelse, de kvalitative intervjuene og den komparative analysen. Jo takk, Fossen, det kunne jeg gjerne gjort, men da måtte du påse at vi fikk noen millioner kroner til. Det tror jeg ikke du ville stilt deg veldig positiv til.

Deretter: tidsperspektivet. Som politisk tenketank er vår målsetting å bringe ulike problemområder og tema på den offentlige politiske agenda. Da kan vi ikke sitte å forske år ut og år inn på et begrenset tema, det får andre gjøre. Og det er akkurat det andre gjør. HRS har bidratt til flere forskningsprosjekter (f.eks. om barn i utlandet som ISF og Høgskolen i Oslo har hatt oppdrag på, kjønnslemelstelsesproblematikk til NKVTS, søskenbarnekteskapsproblematikk til Folkehelseinstituttet) – helt etter intensjonen med HRS’ arbeid.

Men ikke bare bidrar vårt arbeid til forskningsprosjekter, ivaretatt av forskningsinstitutter, vi bidrar også til bedre data på området. La meg ta to eksempler. På begynnelsen av 2000-tallet bestilte vi statistikk fra SSB på ekteskapsinngåelser. Det vi lurte på var hvem innvandrere og deres voksne barn inngikk ekteskap med. Detaljert statistikk på feltet var aldri publisert. Tallenes tale var klar: innenfor sentrale grupper var andelen henteekteskap (ektefelle fra eget eller foreldrenes opprinnelsesland) høy og for de samme gruppene var det stort sett ingen som giftet seg med noen av annen landbakgrunn enn sin egen. Siden har SSB produsert slike ekteskapsstatistikk-rapporter selv. Og godt er det, så slipper vi å betale for den statistikken. Men jeg tror nok helst at SSB begynte å gjøre det for at de selv skulle beholde definisjonsmakten.

Det andre eksemplet er på mange måter mer interessant. Det handler om at vi for en del år tilbake bestilte skatte- og trygdetall hos SSB. Det vi var interessert i denne gangen var hvordan skatte- og trygdeprofilen for ulike grupper (i kortform: norske, vestlige og ikke-vestlige innvandrere) så ut. Men SSB sa nei. Dette var tall de «ikke publiserte». Jeg antar dere ser tegningen? «Noen» tall skal ikke nå offentligheten, ifølge vårt nasjonale statistikkbyrå. Dette var på samme tid som Brochmann-utvalget ble nedsatt. Jeg kontaktet Grete Brochmann og tipset om at dette var tall de måtte få fra SSB, noe hun bekreftet at de skulle gjøre. Da Brochmann-utvalgets NOU kom, var disse tallene lite fremhevet. På spørsmål fra meg svarte Brochmann at tallene «hadde kommet så sent at de knapt hadde fått tid til å analysere dem». Men så skjer det interessante. SSB lar sine egne fagfolk utarbeide det som i ettertid er blitt betegnet som et «innvandringsregnskap» (en svært leseverdig rapport med det fantastiske navnet «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring», 2012). Igjen hadde SSB antakelig tenkt å ta definsinsjonsmakten tilbake, men det kom en annen strek i regningen: Finansavisen.

Finansavisen hadde fattet interesse for innvandringens økonomiske konsekvenser. Og hvor hadde de snappet opp det? Jo, hos HRS. Men da ikke fra rapporten som Fossen akker seg over, men en rapport fra 2011: «Oslo kommune gjeldstynges». Så da SSB-rapporten kom i 2012, begynte Finansavisen å leke seg videre med tallene, hvilket de enda gjør. Og nå har vel SSB bebudet at de kommer med en ny «innvandringsregnskapsrapport».

Vel, så «morsomt», og innenfor samme leia, er en annen bestilling som HRS gjorde hos SSB. Det gjaldt samme tall, skatt og trygd, men denne gangen for Oslo. Igjen fikk vi nei. Vi kontaktet FrPs Carl I. Hagen og spurte om han kunne bestille tallene for oss, for som vi sa «enten får du tallene eller så har du en god mediesak». Kortversjon: Vi fikk tallene.

Som politisk tenketank, endog Norges første, vil vi påvirke politikken på innvandrings- og integreringsområdet. Vis meg så den NGO-en som har fått til mer enn HRS. Jeg nevner noe av det vi har vært bidragsyter til: Tilbud om undersøkelser for frivillig helkroppsundersøkelse, minoritetsrådgivere ved skoler og ved ambassader, endret ekteskapskontrakter i Norge (ved like rettigheter for skilsmisse), endret forsørgerkrav, at selvangivelse ligger til grunn ved familieetablering (ikke lønnsslipp fra arbeidsgiver, som det var mye juks med), 4-årsregelen. Slik sett er det noe tragikomisk over at det klages på at vi er så innvandringsorientert. Nå ja, det er det vi jobber med.

Vel så viktig, og det er her Fossen et co. må koble seg på virkeligheten igjen: Viktigst for oss er å gjøre nybrottsarbeid. Det har også «makkverksrapporten» som Fossen angriper elementer av, f.eks. at vi her oppsummerer data på delbydelsnivå. Jeg husker forresten at en del av kritikken til dette var at folk ikke hadde hørt om «delbydelsnivå» og lurte på om det var noe HRS hadde funnet på. For øvrig var vel vi de første som laget en rapport om problematikken om nettoutflytting blant norske fra Groruddalen. Andre områder hvor våre rapporter har representert nybrottsarbeid er blant annet framskriving av tall for antall innvandrere i Oslo og Sverige (med en enklere metode enn SSBs kohortmodell), barn som holdes ute av Norge over lengre periode, og nye data om skattegrunnlaget på bydelsnivå i Oslo. Sistnevnte er for øvrig bedrøvelig lesning, og noe som ikke media har grepet fatt i, da det forteller at innbyggere over 17 år i bydelene Stovner, Søndre-Nordstrand, Alna og Grorud har hatt så svak vekst i utliknet skatt at de plasserer seg blant de 2 prosent av kommunene i Norge med lavest vekst i utliknet skatt i perioden. Og så klager noen på at skatteinntektene går ned? For det er vel en naturlov uten andre sammenhenger?

Dette er også eksempler på ny statistikk som HRS har fått fram i offentligheten, men selvsagt gjør vi bruk av allerede tilgjengelig statistikk både fra SSB og Oslo kommune. Det gjør, eller burde, forskere også gjøre – og i langt større grad enn de faktisk gjør. Nettopp tilgangen til de store mengder åpne data i SSB og tildels Oslo kommune (statistikkbanken) har bidratt til en viktig demokratisering i tilgangen til data.

Ellers har HRS hatt en stor og viktig oppgave som en av svært få som har presentert kritisk analyser av statistikk om innvandring og integrering. Faktisk så irriterende for SSB at rights.no er kommet på den interne mediefeeden hos SSB (så nå leser de dette).

Dit tror jeg nok ikke bydoktor.no kommer med det første.

Lykke til på eksamen, Erling Fossen!

Fossens blogg er også omtalt hos Nettavisen «Erling Fossen: – Human Right Services rapport duger knapt som opptenningspapir»

Lagt til kl 19:26: Kjetil Rolness har også skrevet om bloggen til Fossen: Fossen full av oppgulp