Familiegjenforening

Utvidet bruk av DNA-testing

En ny instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet fastslår at Utlendingsdirektoratet (UDI) i større omfang enn i dag skal gjøre bruk av DNA-testing i utlendingssaker. Det vises til utlendingsloven § 87 om DNA-testing, der første ledd lyder som følgende: Når det i saker etter loven her er nødvendig å…

Skjermbilde 2015-09-19 12.05.20En ny instruks fra Justis- og beredskapsdepartementet fastslår at Utlendingsdirektoratet (UDI) i større omfang enn i dag skal gjøre bruk av DNA-testing i utlendingssaker.

Det vises til utlendingsloven § 87 om DNA-testing, der første ledd lyder som følgende:

Når det i saker etter loven her er nødvendig å fastslå om det eksisterer en familierelasjon, kan søkeren og referansepersonen anmodes om å avlegge en DNA-test. Dette gjelder bare dersom de øvrige opplysningene i saken ikke gir grunnlag for med rimelig sikkerhet å fastslå familierelasjonen. Dersom søkeren eller referansepersonen uten rimelig grunn avslår anmodningen om en DNA-test, skal vedkommende gjøres oppmerksom på at dette kan få betydning for vurderingen av saken.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

På bakgrunn av UDIs vurdering av søknaden avgjøres om det skal gis et såkalt tilbud om DNA-test i den enkelte sak.

I instruksen heter det:

Etter dagens praksis foretas DNA-testing dersom alle øvrige vilkår for en oppholdstillatelse (familieinnvandring) er oppfylt, dvs. i saker der søknaden ligger an til å bli innvilget, men hvor det foreligger tvil om riktigheten av den påståtte familierelasjonen. Tvil kan blant annet anses å foreligge dersom det er gitt mangelfulle eller motstridende opplysninger i søknaden, eller det ikke kan legges avgjørende vekt på dokumentasjonen som er vedlagt søknaden.

Videre understreker departementet viktigheten av å kontrollere om familieforhold som oppgis i utlendingssaker er riktige.

Misbruk

Det er ingen tvil om at ekteskapsinstituttet misbrukes for å få opphold i Norge, både gjennom tvangsekteskap, barneekteskap, proformaekteskap, søskenekteskap og lignede, i tillegg til at systemet legger til rette for menneskehandel.

Våren 2010 innførte UDI tilbud om DNA-testing av somaliske ektefeller uten felles barn. Bakgrunnen var at det var grunn til å tro at enkelte i denne gruppen utga seg for å være ektefeller, mens de i realiteten var søsken. Treffprosenten da denne typen testing ble innført lå på i overkant av 40 prosent, inkludert de som ikke møtte til testing. Fra 2011 til 2012 gikk treffprosenten ned til omkring 25 prosent. Spørsmålet er om det nettopp var innføringen av disse testene som direkte førte til nedgang.

I mars 2012 begynte UDI også å tilby DNA-tester til ektefeller uten felles barn i tre andre store søkergrupper, Etiopia, Eritrea og Afghanistan. Jeg kjenner ikke til treffprosenten for disse DNA-testene, men UDI informerte om enkelte treff i alle grupper. Det er vel god grunn til å tro at DNA-testingen har avdekket misbruk i et omfang som gjør departementet har valgt å komme med denne instruksen.

UDI instrueres med dette om å benytte DNA-tester i større omfang enn det som er praksis i dag. UDI må selv vurdere hvor stor økningen kan være innenfor gjeldende rammer for UDI, UD og politiet.

Økt bruk, flere land, økt nedslagsfelt

Det heter videre at den økte bruken av DNA-tester kan omfatte land hvor «dokumentsituasjonen er noe bedre enn i de landene hvor man i dag foretar DNA-testing, men hvor man likevel har erfaring med at det forekommer misbruk av regelverket.» Med andre ord vil flere land kunne bli omfattet av ordningen.

Så presiseres det at instruksen ikke begrenser seg til saker om familieinnvandring. Den omfatter også asylsaker, dersom saken skulle tilsi det.

Men en gruppe synes å slippe unna, og det er arbeidsinnvandrere. På departementalt uelegant språk heter det:

I saker der referansepersonen er arbeidsinnvandrer bør det vurderes om bruken av DNA-testing ikke bør utvides, da saksbehandlingstida ikke bør forlenges unødig i slike saker.

I min tolkning: testing av arbeidsinnvandrere anses som unødvendig  – i forhold til andre grupper.

Avslutningsvis finner departementet det også nødvendig å minne om at hvis noen «uten rimelig grunn avslår anmodningen om en DNA-test» skal det få betydning for saken. Det håper jeg er følgende beskjed: Godtar du ikke test, er det avslag.

GI-11/2015 Instruks om utvidet bruk av DNA-testing