– Noe har gått veldig galt i Storbritannia

– Begjæret etter å påtvinge samfunnet religion er ellers kjent som teokrati. Som veteraner i kampen mot fundamentalistiske kristne, er amerikanske liberale kjent med farene ved de nykonservatives flørt med det religiøse høyre. Hvor ironisk er det da ikke at det i Europa er de på venstresiden – ledet av…

– Begjæret etter å påtvinge samfunnet religion er ellers kjent som teokrati. Som veteraner i kampen mot fundamentalistiske kristne, er amerikanske liberale kjent med farene ved de nykonservatives flørt med det religiøse høyre. Hvor ironisk er det da ikke at det i Europa er de på venstresiden – ledet av avisen The Guardian – som flørter med religiøse teokrater. For i Storbritannia er våre teokrater brune, fra minoritetsmiljøer og i overveiende grad muslimer, skriver grunnleggeren av den liberale tenketanken Quilliam, Maajid Nawaz, i en artikkel i Daily Beast.
MaajidnawazMaajid Nawaz, grunnleggeren av den liberale tenketanken Quilliam. Kilde: Daily Mail.

Maajid Nawaz var tidligere medlem av den islamistiske organisasjonen Hizb ut-Tahrir (HuT), som er forbudt i mange land. Medlemsskapet førte til at han ble arrestert i Egypt i 2001 og fengslet til 2006. Under fengselsoppholdet leste han bøker om menneskerettigheter og skiftet etterhvert sinn. I 2007 forlot han HuT og skilte seg fra sin kone som fortsatt var medlem. Nawaz har siden tatt avstand fra islamismen og arbeider for å sekularisere islam.

I 2013 fikk han flere dødstrusler fra islamister etter å ha retwitret en Jesus og Mo-tegning sammen med teksten «Dette er ikke krenkende og jeg er sikker på at Gud er større enn føle seg truet av det». En partikollega i Liberaldemokratene, Mohammed Shafiq, iverksatte en kampanje for å få ham fjernet fra partiet. Over 20.000 underskrev på kampanjen.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Den britiske organisasjonen med det malplasserte navnet Islamsk Menneskerettighetskommisjon (IHRC) har utnevnt Charlie Hebdos massakrerte redaksjon til «Årets Internasjonale Islamofob». På hjemmebane gikk prisen «Årets Islamofob» til Nawaz. Bare dette forteller all verden om hva slags organisasjon IHRC er og hva slags folk store deler av den europeiske venstresiden har valgt å alliere seg med.

– Islam er en religion som alle andre. Islamisme er en ideologi som forsøker å påtvinge samfunnet enhver versjon av islam. Når dette gir seg voldelige uttrykk, kaller jeg det jihadisme. For en amerikansk liberaler er det åpenbart at kristenfundamentalismen må tvinges til å respektere det personlige valg. På samme måte er det klart som dagen for meg – en britisk-pakistansk liberal muslim – at ethvert ønske om å påtvinge enhver versjon av islam på noen, noen steder, er et fundamentalt brudd på våre grunnleggende sivile rettigheter. Men islamismen har vært på fremmarsj i flere tiår, fortsetter han.

Nawaz påpeker at flere undersøkelser viser en bekymringsfull trend:

En fjerdel av britiske muslimer sympatiserte med angrepet på Charlie Hebdo. Absolutt ingen – 0 prosent – har gitt uttrykk for noen toleranse for homofili. En tredjedel mener at drap i islams navn kan rettferdiggjøres. 36 prosent har gitt uttrykk for at apostater (frafalne fra islam) bør drepes. 40 prosent vil innføre sharialover i Storbritannia. 33 prosent har uttrykt et ønske om å opprette et verdensomspennende teokratisk kalifat.

– Er det da til å undres over at nærmere 1.000 britiske muslimer har sluttet seg til Den islamske staten (IS), hvilket er flere enn det som har gått inn i den britiske hæren. i et tilfelle som symboliserer problemets omfang, emigrerte nylig en hel familie på 12 til Den islamske staten. Etter enhver rimelig vurdering har noe gått veldig galt i Storbritannia, skriver Nawaz.

– Men det jeg har begynt å kalle Europas regressive venstreside kan ikke begripe hvordan islamistisk tyranni – som å grave kvinner ned til halsen og steine dem til døde – kan være noe annet enn et autentisk uttrykk for muslimsk raseri over Vestens koloniale hegemoni. For vet du ikke at muslimer er sinte? Så sinte, faktisk, at de ønsker å gjøre innfødte yazidi-kvinner til sexslaver, kaste syriske homofile fra høye bygninger og brenne folk levende? Alt fordi…Israel. Europas regressive venstre – som er i ferd med å penetrere den amerikanske offentligehten også – venter ikke at muslimer skal være sivilisert. Og muslimske oppkomlinger som våger å utfordre denne teokratiske fascismen er ingenting annet enn en ubeleilighet for den skrudde Weimar-lignende populismen som spyr ut forenklingen: alt er vestens feil.

– Det er mine medmuslimer som lider mest under denne patroniserende, selvmedlidenhetsinspirerende pludringen. Og akkurat som amerikanske muslimer, med en viss grunn, frykter å bli målet for høyreorienterte, anti-muslimske fordommer, gir det regressive venstre britiske muslimer bedøvelse og oppmuntring til å innta en evig offerrolle inn med teskje, i den hensikt å score smålige ideologiske poeng mot «Vesten». I mangfoldets navn har aspirasjoner blitt kvalt, forventninger begrenset og fordi muslimer har sin egen kultur, vet du ikke det?, har selvsegregering og ghettoisering blomstret, fortsetter han.

I en tale på Birmingham skole i juli, holdt den britiske statsmininsteren David Cameron en oppsiktsvekkende tale, hvor han i klartekst tok for seg ondets rot. Han understreket han ikke var ute etter islam som sådan, men tok for seg det ideologiske omlandet som skaper voldelig ekstremisme. Cameron mener at britene må gå inn i ubehagelige kulturdebatter som hittil har vært skjøvet under teppet. Han pekte direkte på kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og æresrelatert vold og stilte spørsmål om hva samfunnets passive toleranse gjør med unge – særlig jenter og kvinner – i det muslimske miljøene. Cameron tok også opp Rotherham-skandalen, som han med rette kalte utilgivelig”, og den politiske korrupsjonen i Tower Hamlet i London, der også ekstremismen trives i skolene. – Dette må stoppes, sa Cameron, som i tillegg pekte på koblingen mellom ikke-voldelig ekstremisme og voldelig ekstremisme. Han tok også til orde for å støtte opp under krefter som jobber mot blandingen av religion og politikk. – Å benekte forbindelsen mellom islam og ekstremister fungerer ikke, la han til:

But simply denying any connection between the religion of Islam and the extremists doesn’t work… To deny it has anything to do with Islam means you disempower the critical reforming voices…   …the voices that are challenging the fusing of religion and politics, the voices that want to challenge the scriptural basis which extremists claim to be acting on…   …the voices that are crucial in providing an alternative worldview that could stop a teenager’s slide along the spectrum of extremism.

These reforming voices they have a tough enough time as it is: the extremists are the ones who have the money, the leaders, the iconography and the propaganda machines.

– Endelig satte han navn på den islamistiske ideologien som en betydelig faktor bak den økte ekstremismen, skriver Nawaz, som er stolt av å ha vært medvirkende til å utforme talens kjernebudskap.

Avisen the Guardian var derimot ikke like begeistret. Man kunne ventet at en såkalt progressiv avis ville løftet frem en feminist, homofil eller eks-muslim med en avgjørende platform, mener Nawaz. I stedet vartet de opp med et ukritisk og kjærlig intervju hvor en av lederne for islamistorganisasjonen Hizb ut-Tahrir fikk klage over Camerons tale.

HuT ønsker å gjenopplive et teokratisk kalifat og på organisasjonens nettside fremgår det klart at de går inn for å henrette frafalne, samt groteske straffemetoder som steining, amputasjoner, straff for homoseksualitet. De godkjenner også slaveri. – Jeg burde vite det, for i 13 år var jeg en av lederne for gruppen, hvorav frem år ble tilbrakt som politisk fange på deres vegne i Egypt, opplyser Nawaz.

Men dette er ikke noe nytt og ukjent for redaksjonen i the Guardian. Magasinet Private Eye har påpekt at avisen i årenes løp har gitt spalteplass til al Qaida-tilhengere, inklusive Osama Bin-Laden selv. I februar publiserte avisen en artikkel hvor lederen av HuT i Australia, Uthman Badar, gjorde oppmerksom på at selv om organisasjonen ikke støtter IS, vil de heller ikke fordømme terrororganisasjonen, da noe slikt ville være «moralsk frastøtende». – For ti år siden hadde avisen attpåtil et HuT-medlem ansatt som journalistlærling, skriver Nawaz. Dilpazier Aslams tilknytning til ekstremistorganisasjonen ble avslørt av bloggere etter at han skrev en tvetydig sak om terrorangrepet i London i 2005. Publikum ble rasende og avisen ble nødt til å la Aslam gå – med et sluttvederlag på 300.000 kroner. – Sannsynligvis for å unngå en høring hvor redaktørene hadde blitt nødt til å innrømme at de visste om hans HuT-medlemsskap hele tiden, fortsetter Nawaz.

Og mens den regressive venstresiden benytter denne tilnærmingen til islamistiske ekstremister, har de på samtid marginalisert den store politiske ubeleiligheten: liberale muslimer.

Dagen etter statsministerens tale, skrev redaktør for Guardians magasindel G2, Nosheen Iqbal, en e-post til Nawaz, hvor hun ba om en intervju for å ta opp hans «dedikerte arbeid mot ekstremisme» og bruke «momentum» etter Cameroons tale til å «vise det avgjørende arbeidet som blir gjort i kulissene». Tatt i betraktning the Guardians og deres leseres tidligere fiendtlighet til liberale muslimer, ble Nawaz slått av den endrede tonen og så for seg en mulighet til å gjenopprette tapte forbindelser. Han sa ja takk.

Hva Nawaz ikke visste var at den samme redaktøren hadde offentliggjort sin antipati mot Nawaz på Twitter uken før. Intervjuet som fulgte var intet mindre enn et karakterdrap, skriver Nawaz. Avisen benyttet seg f.eks. av den ikke ukjente metoden med anonyme, fiendtlige uttalelser om Nawaz:

The resulting piece—conducted by David Shariatmadari—was nothing short of a character assassination. I have since responded in full to this hatchet job on my public Facebook page. Suffice to mention here that the article relied on no less than three anonymous hostile quotes, among countless other petty jibes and omissions of my actual answers. In fact, the piece was so bad that it appears to have violated the Guardian’s own editorial code on anonymized quotes. As was pointed out in the comment section, the Guardian reader’s editor has a policy on anonymous sources: they should “use anonymous sources sparingly (and)—except in exceptional circumstances—avoid anonymous pejorative quotes….the use of anonymous quotes is widespread within newspapers and is…particularly insidious when used to snipe at public figures in profiles.

Other journalists and bloggers responded to the Guardian with advicecriticismincredulityscolding, and even a lesson in recent history. But it was mockery that proved to be the Guardian’s Achilles’ heel. By focusing on my personality, fluency, dress and beverage tastes—instead of my ideas and “crucial work” — the paper opened itself up to attack by a cleverly put together and popular satirical and irreverent piece.  Satire has been a sanctuary historically monopolized by progressives, originally used as a discreet tool against Western religious fundamentalism. Of course, an authentic Muslim should not dress well, speak lucidly nor drink, of all things, a skinny flat white coffee. The real Muslim is scruffy. A credible Muslim can only be inarticulate, someone who requires an intermediary to ‘explain’ their anger, invariably through the prism of leftist ideological dogma. And if a Muslim does speaks for themselves, they must only do so when full of rage, obviously.

How patronizing.

En blogger leverte en presis observasjon: problemet begynner når journalister og andre finner frem til «representanter for miljøet» eller «troverdige muslimske stemmer» som passer inn i deres beleilige bokser. – Denne praksisen hvilker på så mange antagelser at det er vanskelig å vite hvor man skal begynne, mener Nawaz og har rett.

Not all Muslims wish to express themselves in public through a communal religious identity. Identities are multiple, and some may wish to speak instead just as citizens in their professional capacity, through their political party, or their neighborhood body. Those Muslim who do speak through their communal religious identity are not homogenous. This particularly holds true because majoritarian Islam has no organized clergy, and no pope. The question of religious “representation” becomes particularly difficult to achieve as a result. And in its most extreme sense it is undesirable anyway, leading logically to nothing but ISIS-style bloodshed and theocracy. Muslim “credibility” is just as flimsy an idea to pursue doggedly. In fact, this is nothing but a variant of the African-American “not black enough” theme. Who decides whose “Muslim experience” is real, and whose is not? Is the credible Muslim only he who dresses in Arab robes, eats spicy food and drinks cava? And yet we then worry about profiling?

– Den store ironen er at i motsetning til dagens champagnejournalister og vannpipe-jihadister, har hele mitt liv vært en prototype på deres erketypiske «sinte muslim». I motsetning til Guardians privatskole-utdannede journalist David Shariatmadari er jeg utdannet ved en statlig skole og en etnisk minoritet, skriver Nawaz og ramser opp:

Han har blitt stukket ned av nynazister, urettmessig arrestert av bevæpnet politi i Essex, utvist fra college, skilt, fremmedgjort fra sine barn, torturert i egyptisk fengsel og blir ofte profilert. Han har med tvang blitt tatt DNA-prøve av etter Schedule 7-loven, som bl.a. fratar terrormistenkte retten til å tie ved ankomst eller avreise fra Storbritannia. Han er svartelistet i andre land. – Jeg er ethvert klagemål den regressive venstresiden tradisjonelt maser om. Likevel kortslutter deres første verdens, småborgerlige hjerner fordi jeg nekter å spy ut teokratisk hat eller passe inn i deres lille «sinte muslim»-boks. Likevel snakker de til meg om privilegier og latte uten fett?, fortsetter han.

There is a natural fear among Europe’s left, that challenging Islamist extremism can only aid Europe’s far-right. But the alternative to this fear must not be to instead empower theocratic fascism. There is a way to both challenge those who want to impose islam, and those who wish to ban Islam. It has not escaped me, nor other liberal Muslims, that while challenging Islamist extremism we must remain attentive to protecting our civil liberties. We are born of this struggle, after all. Over the years I have opposed past UK government ministers on ethnic and religious profiling, opposed Obama’s targeted killings and drone strikes and opposed Senator King in the UK Parliament over his obfuscation and justification for torture. I have been cited by the UK PM for my view that though Islamist extremism must be openly challenged, non-terrorist Islamists should not be banned unless they directly incite violence. I have spoken out against extraordinary rendition and detention without charge of terror suspects. I have supported my political party, the Liberal Democrats, in backing a call to end Schedule 7. It is due to this very same concern for civil liberties that I vehemently oppose Islamist extremism and call for liberal reform within our Muslim communities, for our Muslim communities. We believe civil liberties cut both ways, for and upon minority communities, and it is due to this same passion for human rights that my organization Quilliam put out this anti-ISIS video only a day after the Guardian’s unfortunate sting. We chose to let our work speak for itself.

– Men hvorfor bekymre seg for middelalderske straffemetoder utført i islams navn, som piskingen av den saudiske bloggeren Raif Badawi, så lenge det regressive venstre får viljen sin?, spør Nawaz og avslutter med et siste ironisk spark til venstresidens svarthvite verdensbilde, som er så fastlåst at dens medlemmer ikke engang unnslår seg for ty til rasistiske skjellsord overfor personer som Nawaz hver gang de er frekke nok til å utfordre det:

Let us not be Uncle Toms, after all. Israel is the real enemy. Keep it real, man.

Daily Beast: The British Left’s Hypocritical Embrace of Islamism