Humanistene skylder et svar på hva de vil med innvandringen

Hva vil humanistene med innvandringen?, spør journalist og satiriker Mikkel Andersson i en glimrende kronikk i Berlingske Tidende. Han konstaterer at den danske innvandringspolitikken har vært en massiv økonomisk og sosial fiasko, noe han mener sentrum-venstre må forholde seg til fremfor å ta et reprisenummer av 90-årenes mytepregede og moraliserende innvandringsdebatt. - Innvandringspolitikken har spilt fallitt og de som ønsker å fortsette den skylder å svare på hva de egentlig vil med den, skriver han.

Hva vil humanistene med innvandringen?, spør journalist og satiriker Mikkel Andersson i en glimrende kronikk i Berlingske Tidende.

Andersson konstaterer at den danske innvandringspolitikken har vært en massiv økonomisk og sosial fiasko, noe han mener sentrum-venstre må forholde seg til fremfor å ta et reprisenummer av 90-årenes mytepregede og moraliserende innvandringsdebatt.

– Innvandringspolitikken har spilt fallitt og de som ønsker å fortsette den skylder å svare på hva de egentlig vil med den, skriver han.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Der er 60 millioner flygninge her i verden, og såfremt man lukkede Danmarks grænser og i stedet finansierede lejre i eksempelvis Tyrkiet, som man sendte alle asylansøgere til uden undtagelse, ville resultatet ikke være, at Danmark blev et ondt land. Det ville være, at flere mennesker i disse lejre fik et mere tåleligt liv, mens et meget lille mindretal af dem, med flest ressourcer, ikke kom til Danmark, og her på kort tid går fra flygtninge til indvandrere som tilfældet har været de sidste årtier. Om der er mulighed, evne eller vilje til noget sådant er så et andet spørgsmål, men at det forholder sig sådan er uomgængeligt.

Accepterede Danmark ingen indvandring overhovedet, ville vi være sammenlignelige med Japan, hvis grænser er hermetisk lukket, men som ikke af den grund bliver opfattet som en international paria.

Flyktninger flykter som regel fra noe fremfor til noe. Men det er ikke tilfelle for mennesker som reiser til Syria via leire i Tyrkia eller Nordafrika og til Hellas eller andre europeiske land. Som Frontex, Røde Kors og Jyllands-Posten har dokumentert, er reisen for manges vedkommende resultatet av nøye og målbevisst planlegging.

I april 2015 uttalte da også Dansk Røde Kors at de fryktet for at Europa vil ta etter Australia dersom man ikke får skilt mellom det man i Danmark kaller «får og bukker»: kanskje er ikke engang halvparten som kommer reelle flyktninger, men økonomisk motiverte innvandrere som benytter seg av asylinstituttet til noe det aldri har vært ment for:

»Jeg har endnu ikke set tegn på, at Europa vil ende i den situation, men jeg kan frygte, at der vil ske noget lignende, hvis det ikke lykkes at få skilt fårene fra bukkene, fordi de mennesker, der i dag kommer, er en blanding af reelle flygtninge og økonomiske migranter. Det er måske ikke engang halvdelen, der er flygtninge. Men vi ved det ikke, fordi Italien undlader at kontrollere dem. Det er vores største udfordring,« mener chefen [Anders Ladekarl] for Dansk Røde Kors.

Det er fullt forståelig at folk legger ut på en slik reise, for ønske om å sikre seg og sine et liv i trygghet og velstand er et fundamentalt menneskelig trekk, skriver Andersson.

Men om migrantenes motiver både er forståelige og rimelige, svarer det ikke på spørsmålet om hvorvidt Danmark – eller andre europeiske land, for den saks skyld – skal gjøre alle som ankommer av nevnte grunner til innvandrere.

Andersson fastslår at det er mange innvandrere som klarer seg godt og bidrar økonomisk, kulturel og sosialt til vertslandet. Som i Norge og resten av Vesteuropa er imidlertid det overordnede bildet entydig: til tross for årtiers velvilje og enorme utgifter finnes det ingen oppskrift på en velfungerende integrasjon.

I Danmark er arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere rundt 50 prosent. Andelen blant ikke-vestlige kvinners er enda høyere. Ifølge Danmarks Statistik lever 42 prosent mannlige og 47 prosent kvinnelige innvandrere fra islamske land i aldersgruppen 30-59 år av forskjellige sosiale ytelser. For kvinner med bakgrunn fra Libanon (hovedsakelig statsløse palestinere) og Somalia er antallet 8 av 10, mens det er nesten 7 av 10 for menn i de samme gruppene.

Det samme mønsteret er tydelig i Norge, hvor en rapport fra Statistisk sentralbyrå (SSB) viser at sysselsettingen for innvandrere fra Midtøsten og afrikanske land er hhv. 55,2 og 41,9 prosent.

I 2011 kom det frem at den norske statens utgifter til innvandring og integrering hadde økt fra 6,7 milliarder til 13,7 milliarder kroner på bare fire årAftenposten fant at det hittil er brukt 100 milliarder på ulike handlingsplaner og integreringstiltak, hvorav mange aldri er blitt evaluert. Uavhengig av eventuelle eller manglende resultater blir de stadig gjentatt i nye handlingsplaner, og likevel er arbeidsledigheten blant ikke-vestlige innvandrere tre ganger høyere enn i den øvrige befolkningen.

Dansk kriminalstatistikk viser – selv når det korrigeres for sosioøkonomiske faktorer – at ikke-vestlige innvandrere har en ekstremt høy overrepresentasjon. Overrepresentasjonen er attpåtil høyere for andregenerasjon.

Det er ikke unikt for Danmark – ingen vesteuropæiske velfærdsstater har antydningen af en opskrift på velfungerende integration trods årtiers velvilje og kuldsejlede forsøg. Fortsætter man derfor med den eksisterende asylpolitik, bør man gøre sig klart, at de eksisterende problemer dermed vil blive større.

Antallet asylsøkere til Danmark fordoblet seg i løpet av 2014. Ifølge den avgåtte regjeringen kostet det fem milliarder ekstra.

Men de fem milliardene er ikke et engangsbeløp, fortsetter Andersson. Syv av åtte syriske asylsøkere som har ankommet Danmark de siste fire årene er arbeidsledige. En del av disse vil få familiegjenforening, hvilket vil føre til ytterligere utgifter.

En ny og omfattende analyse fra Dansk Arbeidsgiverforening (DA) fra mars 2014 viste for øvrig at bare en av fire asylsøkere er i arbeid etter ti år i Danmark. Den daværende danske regjeringen kalte tallene skremmende.

For å sette de økonomiske kostnadene i perspektiv, viser Andersson til at driften av Århus` fire sykehus med til sammen over 1.100 sengeplasser og 10.000 ansatte koster litt over seks milliarder i året.

– Og et eller annet sted i det nasjonaløkonomisk kretsløp skal midlene tas fra, fortsetter han:

Penge fungerer sådan, at de kun kan bruges en gang. Så hvis de yderligere midler brugt på en øget asyltilstrømning ikke finansieres via nedskæringer eller omprioriteringer fra anden velfærd, så taler vi skatteforhøjelser eller indhug i statens opsparede midler, der så igen senere ville kunne være brugt på eksempelvis velfærd. Det er muligvis en ubelejlig konstatering, som mange vil finde usmagelig, men sådan forholder det sig ikke desto mindre.

Det kyniske spørgsmål, man altså skal stille sig selv, er, hvad man ønsker at bruge statens midler på. De skatteborgere, som har betalt dem, eller at føje yderligere asylansøgere til den allerede eksisterende gruppe, hvoraf hovedparten er dårligt integreret såvel socialt som på arbejdsmarkedet.

Dersom man mener det bør være en grense for hvor mange asylsøkere Danmark kan motta, bør man ha klart for seg hva det innebærer, skriver Andersson. Det betyr nemlig at Danmark på et eller annet tidspunkt blir nødt til å avvise verdige trengende. Han mistenker at mange av de humanistisk innstilte gjemmer seg bak støtten til en teoretisk grense som konsekvent blir skjøvet oppover og aldri blir spesifisert. I stedet later mange på sentrum-venstresiden av debatten som om avvisning av folk i nød er en problemstilling man ikke trenger å forholde seg til.

Men medmindre man går inn for ubegrenset innvandring, vil man før eller siden nødvendigvis havne i det overnevnte dilemmaet.

Uanset om man trækker grænsen ved 20.000 eller 100.000 vil der komme et punkt, hvor den næste ankommende vil blive afvist.

Er man ikke villig til det, bør man åbent erkende, at man ikke principielt har nogen grænse for, hvor mange midler, man er villig til at omallokere til indvandring eller hvor mange man mener, at Danmark bør kunne modtage. Og i en situation, hvor vi ser de største flygtningestrømme i nyere tid og et stadigt mere massivt pres mod Europa, er det et spørgsmål, som vil være af afgørende betydning i årene fremover.

Foreløpig er det svært få politikere som er villige til å konfrontere spørsmålet om hvor mange flyktninger Danmark egentlig er i stand til å motta, fortsetter Andersson. I prinsippet vil f.eks. nesten alle de syriske flyktningene som oppholder seg i leire i Tyrkia, Libanon og Jordan være berettiget til permanent oppholdstillatelse i Danmark.

Det er langt fra alle som drar, men antallet som søker seg til Europa har likevel eksplodert. Hellas` og Italias asylsystemer har brutt sammen og en stor del av de som ankommer disse landene søker seg nordover mot Europas velferdsstater som Danmark og Norge.

Hvis man tar til orde for å videreføre det nåværende asylsystemet, eller endatil fremmer forslag om løsere regler, må man også opplyse om hvor store omkostninger man mener denne politikken skal innebære og hvordan man vil løse problemene med en massivt feilslått integrering, mener han:

For hvis man fortsætter som hidtil, vil resultatet udelukkende være en styrkelse af dem, som har svar på disse løsninger – uanset om man kan lide dem , finder dem meningsfulde, effektive og humane eller ej. Ganske som man så ved sidste valg, hvor Dansk Folkeparti blev landets næststørste parti. For Dansk Folkeparti har en løsning, der hedder så få, som det er politisk muligt med næsten alle til rådighed stående midler. Og så længe centrum-venstre ikke definerer, hvad man vil, hvad man ikke vil og hvor meget det må koste, så vil de fortsætte med at få momentum.

For i modsætning til, hvad mange troede efter valget i 2011, så er indvandringsdebatten ikke på vej væk. Den er først lige startet.

Berlingske: Hvad vil humanisterne med indvandringen?