Innvandring

Gambia produserer flest båtflyktninger

International Organization for Migration, IOM, har avdekket at båtflyktningene til Italia i årets tre første måneder i hovedsak kommer fra syv land. Statistikken toppes ikke av syrere, slik som norsk offentlighet gir et inntrykk av, men av gambiere.

Det minste landet i Afrika, Gambia, med en befolkning på under 2 millioner, som dertil har turisme som en av sine økonomiske grunnpilarer, er det landet som nå produserer flest båtflyktninger til Italia, ifølge IOMs gjennomgang.

I årets første tre måneder kom 1.413 gambiere sjøveien til Italia. For gambierne var 90 prosent menn, mens det kom bare åtte kvinner. 135 var mindreårige. Etter Gambia følger Senegal, Somalia, Syria, Mali, Eritrea og Nigeria. Jamfør tabell under.

Kilde: IOM

Kilde: IOM

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Dette gir at båtflyktninger fra disse syv landene utgjorde 74 prosent av samtlige nasjoners båtflyktninger som kom til Italia i løpet av januar – mars 2015. I underkant av 85 prosent var menn, omlag 7 prosent var kvinner, mens i underkant av 9 prosent var mindreårige. Båtflyktninger fra Syria utgjorde 10 prosent.

En sammenligning med antallet ankomster i årets tre første måneder i 2014 viser at antallet båtflyktninger er nesten identisk (her har vi bare totale tall).

Kilde: IOM

Kilde: IOM

Ifølge Jens Bostrup i Politiken, som også har vært så vennlig å oversende tallene fra IOM til HRS (IOM offentliggjør ikke sin statistikk), så er de øvrige båtflyktningene fattige afrikanere som søker seg til Libya, et land som til tross for kaos og borgerkrigstilstander er et velstående land som ligger på 55.plass på FNs utviklingsindeks. Det er foran både land som Russland og Bulgaria.

Bostrup har også sett nærmere på landene som i løpet av de første tre månedene topper båtflykningstatistikken og det er vel liten tvil om at tallene forteller at blant disse er mange økonomiske flyktninger.

Når det gjelder 2.plassen blant båtflyktningene, Senegal, viser Bostrup til at det fremstår som et demokratisk mønsterland – men med utbredt fattigdom. Det samme gjelder langt på vei for Nigeria, som har Afrikas største økonomi og som har utviklet seg raskt, men uten rettferdig fordeling. I tillegg har islamistgruppen Boko Haram fått fotfeste. Mali, som er ett av verdens fattigste land, er enda ikke kommet på fote etter militærkuppet i 2012 der også islamistgrupper så sitt snitt til å tilkjempe seg makt. I Somalia er det fortsatt lite som tyder på noe ro og stabilitet, og Eritrea er fortsatt et lukket land med et egenrådig og hårdhendt styre.

For Syria, skriver Bostrup:

Syrien er kilden til den værste flygtningekatastrofe siden Anden Verdenskrig, men langt de fleste – 8 millioner – bliver i landet som internt fordrevne. Andre 4 millioner er flygtet til nabolandene. Relativt få søger videre til Europa, og trafikken via Libyen og Middelhavet er stort set standset.

Dette burde være interessante fakta relatert til de 10.000 flyktningene som (kanskje) vurderes hentet til Norge. Interessant er også Per Steinar Runde sine betraktninger hos Document.no:

Jordan har til dømes ei befolkning på 6,7 millionar og har fått 620.000 flyktningar frå Syria. Det er 9,2% av folketalet eksklusivt innvandrarar. Reknar ein på same måten for Noreg, så er innvandrarbefolkninga på minst 900.000, som er 21% av totalbefolkninga minus innvandrarar. I følgje US Census Bureau har Jordan hatt ei netto utvandring i perioden 2011-14 på 522.000, medan Noreg i same periode har hatt ei netto innvandring på 179.000 personar. Nær halvparten av våre innvandrarar kjem frå Asia og Afrika, dvs frå fjerntliggande område, medan Jordan og Syria skil seg mindre frå kvarandre enn Sverige og Noreg. Syrarar og jordanarar har i mange generasjonar gifta seg med kvarandre. Kulturen, språket og religionen er den same på begge sider av grensa, klanane like eins. Derfor bur 84% av syriske flyktningar hos slektningar eller i husvære dei leiger. Berre 16% bur i flyktningleirar (Dag og Tid 30. april 2015). Grensene i Midtausten er av ny dato og bestemt i stor grad av sigersmaktene i Den første verdskrigen, Frankrike og Storbritannia. I tre hundre år var heile området ein del av Det osmanske imperium.

Interessant er det også at UNHCR har bedt Vesten om å ta imot 130.000 flyktninger slik at vi tar vår del av flyktningstrømmen. Norge utgjør 0,6 prosent av Vesten. Skal vi så ta imot flyktninger etter en slik fordelingsnøkkel, blir det 800 flyktninger, mens vi allerede har vedtatt en ekstra kvote inneværende år på 1.500 syriske båtflyktninger. I en slik konteks er betimelig å spørre hvor dette tallet på 10.000 syriske båtflyktninger kommer fra. Venstre-leder Trine Skei Grande har gitt svaret på twitter:

Skjermdump fra twitter

Skjermdump fra twitter

Spørsmålet som rettes til Skei Grande kan bare gjentas: Har norske politikere ingen egne vurderinger opp mot denne problemstillingen? Men det ser vitterlig ut som at det er Jan Egeland som styrer flyktningpolitikken.