Forskjellsbehandling og diskriminering

Dagbladets hjelpeløse metode

Når man ikke har noe substansielt å komme med, kan det nok oppleves som smart å sette opp en bataljon stråmenn, og parallelt underslå fakta, for så å gyve løs. Dette brukte Dagbladet pinsen på. Igjen var Human Rights Service målskiven for den fortapte Dagblad-feminismen. Skal de aldri lære?

”Storhaugs metode”, er tittelen på side tre-kommentaren på lørdag, signert debattansvarlig Martine Aurdal. Utgangspunktet er Jeanettes åpne brev til Hadia Tajik som ble en riksdekkende debatt av de større, ja, så stor at jeg mistenker Dagbladet (og andre medier) for å være litt snurt over at de selv ikke så potensialet og viktigheten av Jeanettes utfordring.

Det gjorde dog Nettavisens Gunnar Stavrum og Erik Stephansen.

Aurdal nevner selvsagt ikke Jeanettes navn i kommentaren sin, da Jeanette er etnisk pakistaner, akkurat som Tajik. Derfor er nok tittelen som den er. Slik fungerer det i ”antirasismens navn” i Norge.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Martine Aurdal med hijab "frivillig" på hodet, etter å ha blitt lurt av "arabisk fjernsynsteam".

Martine Aurdal med hijab «frivillig» på hodet, etter å ha blitt lurt av «arabisk fjernsynsteam».

Det forunderlige er at Dagbladet fremdeles – i 2015 – ikke vil ta innover seg alvorlige menneskerettslige utfordringer i landet vårt. Det til tross for at vi har hatt debatt i 23 år om overgrep knyttet til arrangert ekteskap, en debatt som ”morsomt nok” ble utløst av en artikkel jeg skrev som journalist i Dagbladet 8.november 1993: Ei norskfødt jente på 18 år var blitt tvangsgiftet av pakistanske foreldre på gun point i Kashmir. Hvor lenge skal Dagbladet holde på med fornektelse av alvorlig realitet, dertil en realitet som særlig rammer jenter og kvinner?

Jeanettes utgangspunkt var legitimt: Maktpolitikeren Hadia Tajik giftet seg med en norsk mann. Hun har selv fremstått som muslim. Da er det tre alternativ: 1. Han har konvertert. 2. Hun er frafallen. 3. Tajik viser fingeren til religiøse autoriteter som unisont fordømmer en muslimsk kvinne som gifter seg med en ikke-muslim. Hun defineres dertil som frafallen, med påfølgende brutale straffer.

Til vår store glede var alternativ 3 det riktige. Dette er nemlig et kraftig frihetssignal til muslimske jenter, og slik seilte Tajik opp som den ledende muslimske feministen i Norge. Bravo!

Men Dagbladet hopper over alternativ 3 i sine påstander om vår påståtte ”mistenkeliggjøring” av Tajik. Redelig?

Det er altså vi i HRS som i år har klart å løfte frem den hittil viktigste saken knyttet til menneskerettigheter. Titusener av barn og ungdom skal de neste årene gjennom den arrangerte ekteskapskverna, der nettopp islam står som ett stengsel for den frie viljen. Tajik har på forbilledlig vis personlig snudd ryggen både til arrangementet (giftet seg av kjærlighet), og til de lærde innen islam.

Aurdal må åpenbart klaske til, så hun definerer meg som ”fanatiker”. Intet mindre. Burde hun ikke heller definere statiske og fascistiske moment i islam som fanatiske? Hvorfor er den avisa med det lengste kritiske rullebladet mot kristendommen og klamme prestehender så unnfallen når det kommer til islam, en religion som undertrykker den personlige friheten til muslimer hver eneste dag?

Kanskje Aurdal skulle ringe dem hun fremhever, som Bushra Ishaq og Lena Larsen: Snur også de ryggen til lovskolene? Det tror ikke jeg. Larsen har vært krystallklar tidligere: ”Det vil være en krise dersom en muslimsk kvinne vil gifte seg med en ikke-muslimsk mann.” Ishaq på sin side støtter det såkalte brevet til IS-lederen al-Baghdadi: ”Muslimske terrorister er satt på plass i det anerkjente brevet ’Letter to al-Baghdadi’ av 120 verdensledende islamske teologer. De representerer en autoritet tilsvarende paven,” skrev Ishaq henrykt. I brevet står det eksempelvis i punkt 16: ”Hudud punishments are fixed in the Qur’an and Hadith and are unquestionably obligatory in Islamic Law.” Ishaq stiller seg slik bak groteske straffemetoder (hudud), som pisking og steining for sex utenfor ekteskap, eller hvordan skal vi tolke henne?

Mediene gjorde heller ikke jobben i saken om Faten Mahdi a-Hussaini. Det gjorde jeg og Magne Lindholm ved journalisthøyskolen, sistnevnte under  tittelen ”Yndlingsislamisten”.  Men å innrømme at man bommet grovt er sjelden kost fra medienes side. Da er det lettere å skyte budbringeren.

Aurdal har også omsorg for Aschehougs forlagsredaktør, Nazneen Khan-Østrem, nok et offer for ”Storhaugs metode”. Nå er det slik at jeg leste boken hennes, Min hellige krigder forfatteren fremmer vold som virkemiddel og ekstreme islamske grupper og personer.  Har Aurdal lest den oppsiktsvekkende boken? Det tviler jeg på, for da hadde hun sannsynligvis fått hakeslepp.

Det faller også Aurdal tungt for brystet at HRS, med rette, har kritisert Statistisk sentralbyrå for tidligere å ha underestimert befolkningsfremskrivningene sine. Tror Aurdal at noen i vår posisjon tar sjansen på å kritisere institusjoner som SBB uten å ha et solid faktagrunnlag å gå ut fra? Har hun forresten selv satt seg inn i tematikken?

En siste Aurdalstråmann bør blottlegges: ”I HRS’ framstilling er det ingen plass til progressive teologer, moderne kvinner eller tilpasning av muslimsk praksis til et sekulært samfunn. Selv om det er disse vi bør heie fram for å få til faktiske endringer.” Det faktiske forholdet er at HRS nettopp heier på Tajikkene, og år ut og år inn etterlyser oppgjør med mørkekreftene som ikke tåler modernitet.

Aurdal har tydeligvis også glemt at jeg fikk ”min oppdragelse” i islam blant Pakistans fremste feminister tidlig på 90-tallet og fremover, alle praktiserende sunnimuslimer.

Jeg tror Aurdal og Dagbladet vil være tjent med å ta en nærmere titt på egne metoder, som at man sikrer at påstandene man fremmer tåler dagslys. En kvalitetssikret gjennomgang av metodene, kan absolutt legge forholdene til rette for økt lesertall. Her kan jeg jo peke på et konkret eksempel: Den gang jeg gjorde min siste journalistjobb for Dagbladet. Den handlet om barnehustren Anooshe Sediq Ghulam ble æresdrept i Kristiansund fredag 26.april 2002 fordi hun ville ut av et voldelig tvangsekteskap. Mandag 29.april skrev redaktør John Arne Markussen i internevaluering av helgens dekning at Dagbladet ”spiller i en egen divisjon”, grunnet min kunnskap og kildetilfang. Avisstativene på Mørekysten ble da også tømt for avisene, altså for Dagbladet, ikke konkurrenten VG. Det var artig og oppmuntrende for redaksjonen. Aurdal kan jo høre med sjefen sin om påstanden min holder vann.

PS: Vi svarer ikke i Dagbladet, da Aurdals nivå knapt fortjente denne kommentaren.