Islam

Journalistene vil ikke risikere tilsølte hender?

Man skulle tro at når en norsk moské er oppført på terrorliste, og det samtidig er dokumentert at jihadister og terrorister har pleiet sjelene sine på innsiden av samme moské, ville dette avstedkomme en viss interesse fra den antatt kritiske journaliststanden. Men de særdeles foruroligende forholdene feies til side. Dokumenterte forhold kalles ”beskyldninger”, det dertil av en erfaren programleder som tidligere NRK-medarbeider Erik Wold. Hva sier det om evnen og viljen til å identifisere vår tids ”naziislamister”, for å låne et begrep formulert av danske Naser Khader?

(Begrepet naziislamister ble brukt av Naser Khader da han overrakte Sapphoprisen til Lars Vilks i Christianborg lørdag 14.mars.)

Debatten hos Oslo Redaktørforening sist torsdag om hvorvidt vår tids nye terror får oss til å bøye oss verbalt overfor islam, viste vel at akkurat dette er en sentral del av tilstanden. Men det er mer enn frykt som påvirker debattklimaet. Mitt klare inntrykk er at journalister og redaktører flest ikke er villige til å hente inn kunnskap om moskeer, bevegelser og talspersoner. Hvorfor viljen mangler, kan muligens forklares med flere forhold.

1. Man tar ikke islam på alvor. Man tror rett og slett at vi kun har et gryende terrorproblem, type lonely woolfs og eventuelle små grupper med lojalitet til Al-Qaida og dets like. Man spenner fast sikkerhetsbeltene og regner med at PST har kontroll. I alle fall sånn noenlunde.

hege_banner_rights_special_778x150

2. At det er et ideologisk betydelig omland som sympatiserer med terror, og et betydelig mye større omland som ønsker det samme kalifatet som terroristene og Den islamske staten, tas heller ikke på alvor. Enten fordi man i sin kunnskapsløshet ikke forstår det ideologiske alvoret, eller hvis man har tatt innover seg det ideologiske ubehaget, så satser man på at demokratiets styrke bekjemper den ideologiske vinden på sikt.

3. Journalister og dets like vet at å bevege seg inn i dette landskapet, medfører at man stiller seg i overhengende fare for å bli tilsølt, som f.eks. hedersmannen Per Edgar Kokkvold risikerer etter at han så fortjenstfullt påpekte islams voldsproblem.

Det er mulig vi kan putte Erik Wold i alle de tre kategoriene.  Wold, med 24 års fartstid i NRK, blant annet som leder av Debatten, visste på forhånd eksempelvis at Basim Ghozlans Rabitamoskeen, også kalt Det islamske forbundet, er ført opp på De forente arabiske emiratenes terrorliste, fordi moskeen anses som tilhørende Brorskapet. Brorskapets mål er som kjent kalifatet, og er nå forbudt i eksempelvis Egypt grunnet terrorhandlinger.

I debatten hos redaktørene tar jeg opp dette (34min 18 sek), noe enhver kan se at Wold syntes var ”problematisk”. Han avbryter meg i det 30 sekunders innlegget, og gir så ordet til Basim Ghozlan: ”Du har avvist disse beskyldningene før og du skal få lov til å gjøre det her.” I hele to minutter får så Ghozlan lov til å legge ut på en meningsløs tåkelagt reise, der hovedfokuset er meg. Han forholder seg ikke overhodet til ”beskyldningene”, som ikke er beskyldninger. Det er fakta.  Hvorfor stanser ikke Wold ham? Fordi mannen er innvandrer, muslim og fra den tredje verden (Jordan)? Et stakkars offer? Hvorfor er Wold på hugget overfor meg som legger frem fakta, og ikke på hugget overfor Ghozlan, ikke minst gitt de alvorlige forholdene? Hvorfor spør ikke Wold hva Ghozlan tenker om at hans moské er ført opp på denne listen, og at så mange jihadister og også terrorister har frekventert Rabitamoskeen?

Oslo redaktørforening

Wold avviser totalt debatt om disse forholdene. Jeg er ikke tankeleser, så Wold bør selv svare på hvorfor han behandlet temaet så stemoderlig.

For egen regning kan jeg kun konstatere at kampen mot alle vindmøllene fortsetter med uforminsket styrke.  Hva som er ekstremt etter norske forhold, som å ønske seg et kalifat under shariaens faner, er tydeligvis ikke så ekstremt i medienes optikk.

Her er en god analyse av hvorfor Det islamske forbundet (og andre) er ført opp på terrorlisten til De forente arabiske emirater, forfattet av Magdi Khalil, en intellektuell egypter og ledende menneskerettighetsaktivist ved Middle East Freedom Forum i Kairo og Washington.