Innvandring

Våre verdier? Og de andres?

«Var det danske verdier som ble angrepet i København sist helg, eller var det norske? Når vi slåss for verdier, må vi være klar på hva vi faktisk mener. Ellers blir diskusjoner umulige.» Spørsmålet stilles på kommentarplass i Aftenposten.

I dagens utgave av Aftenposten skriver kommentatoren Inger Anne Olsen: «Var det danske verdier som ble angrepet i København sist helg, eller var det norske? Når vi slåss for verdier, må vi være klar på hva vi faktisk mener. Ellers blir diskusjoner umulige.»

Greit utgangspunkt for en kommentar, men kommentator Olsens svar er beviselig feil. Hun viser til at den danske statsministeren Helle Thorning-Schmidt har omtalt drapene som et angrep på danske verdier. Olsen mener at

«Verdiene hun sikter til, er nok de samme som vi i Norge ser på som norske verdier, og som hviler på de universale menneskerettighetene, slik de ble nedfelt i FNs menneskerettighetserklæring i 1948.»

hege_banner_rights_special_778x150

Her er Olsens første feilslutning. Menneskerettighetserklæringen var bare en milepæl på veien fra en flere hundre år gammel kamp som først tok fart med Opplysningstiden, en europeisk, intellektuell bevegelse som oppstod mellom den engelske revolusjonen i 1688 og den franske revolusjonen i 1789. Felles for denne bevegelsens ytringer var et opprør mot tradisjonelle autoriteter, især stat og kirke, og et krav om at de skulle vise sin berettigelse overfor fornuften, som var den nye autoriteten. Sannheten ble således ikke lenger forvaltet av religionen alene, men fanget gjennom utfoldelsen av fornuften. Dette er den korte beskrivelsen Store Norske Leksikon gir, og den støtter jeg.

Veien frem til 1948 var ingen seiersparade for fornuften, individualismen og de rettighetene som utgjør det verdigrunnlag jeg antar Thorning-Schmidt med flere, mener ble angrepet. Disse rettighetene er beskyttet i vår egen grunnlov: ytringsfriheten, tanke-, tros- og forsamlingsfriheten og næringsfriheten. Viktige rettigheter med en uvurderlig egenverdi. Menneskerettighetserklæringen beskytter også disse fri- og rettighetene, men medlemslandene er i mer eller mindre grad opptatt av å oppfylle disse.

Kommentator Olsen er også opptatt av «de andres» verdier. I hennes universum er disse de landene som valgte å avstå fra å stemme for Menneskerettighetserklæringen. Det er korrekt som Olsen skriver at Sovjetunionen (og dens daværende og til dels nåværende satellittstater, og i høyeste grad sovjetrepublikker Hviterussland og Ukraina), Tsjekkoslovakia, Polen, Jugoslavia, Sør-Afrika og Saudi Arabia stemte mot. Men skal man besvare spørsmålet til Olsen om det er «disse åtte som er de andre», og som sikkert er ment spydig eller retorisk, er svaret nei.

Jugoslavia eksisterer ikke lenger. Ei heller Tsjekkoslovakia. Sovjetunionen har gått i oppløsning, selv om president Putin ser ut til å være på en nostalgitripp i nabolandet Ukraina. Polen har, i likhet med Slovenia, Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Montenegro, Serbia, Makedonia og Kosovo (arvtakerstatene til Jugoslavia), Tsjekkia og Slovakia (arvtakerstatene til det gamle Tsjekkoslovakia) og Sør-Afrika, blitt en del av det internasjonale demokratiske fellesskapet. Disse landene har opptatt vestlige, demokratiske ideer og omstrukturert sine samfunn deretter.

Saudi Arabia derimot er en annen historie. Saudi Arabia har valgt å ikke undertegne erklæringen da den bryter med landets religiøse lover. Disse lovene forvaltes i et mer enn 250 år gammelt fellesskap mellom kongehuset Saud og landets religiøse lederskap. Landets syn på menneskerettigheter tør være kjent. Selv for kommentator Olsen.

Det Olsen også bør være kjent med er at det saudiske regimet gjennom årtier har finansiert tallrike aktiviteter i flere titalls land på alle kontinenter. Alt fra veldedig virksomhet til bygging av finansiering av moskeer til terrorvirksomhet.

Olsen trøster seg med alle de som stemte for Menneskerettighetserklæringen, så som Afghanistan, Pakistan, Iran og Egypt. Om det er plasshensyn som har gjort at hun ikke vil plassere disse landene i kategorien «de andre», skal jeg ikke spekulere i. Men de tre førstnevnte er i navnet og – til dels – i gavnet islamske republikker. Egypt kom farlig nært med Muhammed Morsi fra Det muslimske brorskap som president innen han ble avsatt etter ett års styre. Hva er fellesnevnerne som forklarer samfunnsomveltningene, terroren og den prekært elendige menneskerettighetssituasjonen? En av disse synes å være eierskapet til islam. Resten handler om elendig styring, korrupsjon, svake statsdannelser, lite velfungerende institusjoner, arbitrær lovgivning og rettspraksis, konsentrasjon av makt i få hender, manglende eiendomsrett, intoleranse og rasisme. Denne listen er på ingen måte utfyllende.

Men målskiven for dagens diatribe fra kommentator Olsen er det den danske avisen Jyllands-Posten og dens lederartikkel «En ny slags krig» som stod på trykk mandag 16.februar. Kommentator Olsen liker ikke denne lederartikkelen. Olsens angrepsmål er følgende formulering i lederartikkelen:

«Mange af dagens politikere skal have et bredt bryst. Det var i deres generation, mens de sad med ansvaret, at der for alvor blev åbnet for masseindvandringen fra Mellemøsten. Dette er en grundlæggende konstatering af sammenhænge, som mange stadigvæk helst ikke vil tale for højt om. Apologetisk hedder det ofte, at tidens islamistiske mørkemænd er født i Europa og derfor er europæere; franskmænd og danskere. Men det er jo netop sagens kerne: Trods europæisk statsborgerskab og selv om de er født og opvokset i Europa, så er de aldrig kulturelt og værdimæssigt ankommet til Europa. Derfor bør det være helt ukontroversielt at konstatere, at en grum følge af indvandringen fra Mellemøsten er disse års angreb på de samfund, som har givet islamisterne husly og muligheder. Udviklingen er irreversibel. Deraf det tunge ansvar på denne politikergeneration.»

Olsen åpner med å påta seg øyeblikkelig offerrollen. Hvis man ikke mener innvandringspolitikken er naiv er man «en såkalt apologet – en som forklarer og unnskylder.» Olsen går fra å – retorisk – gråte over offerrollen til å innta dens kappe, omtrent umiddelbart:

«Både forskere og terrorister viser blant annet til vestlige lands inngripen og krigføring i andre deler av verden som en va de viktigste årsakene til terrorfaren i dagens Europa. Selv om det ikke er meningen, tar vestlige prosjektiler tusenvis av sivile liv i Asia og Afrika. Frankrikes krigføring i Mali ble oppgitt som en av grunnene til terrorangrepene i Paris.»

En såkalt apologet, Olsen? Dette er apologetens evangelium. Projeksjon, er en kanskje mer presis beskrivelse. Olsen later øyensynlig til å tro at dette handler om hevn for enkelthendelser og glemmer ideologien som ligger bak. En ideologi Olsen har forsøkt å unnskylde gjennom mange kommentarer, gjennom mange år: den politiske ideologien islam.

Innvandringspolitikken spiller en viktig rolle for å forstå fremveksten av islamismen i Europa. Utviklingen i flere land det er naturlig å sammenligne oss med forteller den samme historien. Sverige har sine islamister som drar på halvmånetog til Syria, og en selvmordsbomber som kom farlig nær å ta flere enn seg selv av dage for noen år tilbake. Hendelsene i Danmark sist helg, samt drapsforsøkene mot tegneren Kurt Westergaard og samfunnsdebattanten Lars Hedegaard. Konspirasjon til bombing av amerikanske militære mål i Tyskland er kjent. Nederlands traumer etter drapet på Theo van Gogh. Frankrike med angrepene på Charlie Hebdo og islamister soloterror mot jødiske mål. Islamistinspirerte drap av jøder på et museum i Brussel, Belgia. Terroren i London i 2005. Terroren i Spania 2004.

Felles for alle disse (og andre hendelser) er en dårlig og lite sammenhengende innvandringspolitikk basert på troen om at alle vil ta til seg våre skikker og vaner og bli helt integrerte. At de som innvandret til Europa fra 1960-tallet og fremover ikke nødvendigvis satte sin kulturelle bagasje på loftet og lot den bli der, slik multikulturalistene håpet på, er åpenbart en stor overraskelse for mange. Hvor mange ganger har man ikke hørt frasene: «Jammen, han var jo så stille, rolig og høflig», «Han var jo så flink» eller «Jeg skjønner ikke hvordan dette har skjedd?» Svarene man får er enten, som Inger Anne Olsen vil ha det til – retorisk fra min side – at mange er sinte på oss i vesten fordi vi har vært så slemme, alltid. Eller – som jeg hørte Jens Stoltenberg si i en tale – det går seg nok til. Eller er det kanskje slik at mange grove feil er blitt gjort gjennom årenes løp og vi har ikke tatt det innover oss og gjort noe med det. Jyllands-Posten hører til i sistnevnte teorikategori. Der er også jeg.

Våre verdier er vel verdt å forsvare. Vi trenger ikke like hvordan andre tenker, tror eller ytrer seg. Men sklir det over i vold og med et religiøst bakteppe, er det på tide å få opp øynene. Vi er allerede på overtid.