Islam

Fortielse i system

Odense kommune har i et brev anbefalt at lærere, pedagoger og andre ikke nevner islam når de snakker om terroren i København. Fortielsen skal altså settes i system.

De som mener at ideen om at islamsk ekstremisme ikke har noe med islam å gjøre, begynner å bli desperat. Nå foreslår Odense kommune, i fullt alvor, at lærere og pedagoger på skolene og ungdomsklubber skal presentere løgnpropaganda for sine elever ved ikke å nevne islam når de snakker med elevene om terroren i København.

Terrorhandlingene, med to døde og fem skadde som resultat, ble utført av en ekstrem ung muslimsk mann. Hans handlinger, som dertil offentlig forsvares av andre muslimer, har hentet sin næring i islam, der spesielt antisemittiske holdninger og hevn for såkalte krenkelser av profeten står sterkt. Men det vil ikke Odense kommune skal være en del av virkeligheten. Så da skal vi bare tie om det.

I brevet står det, utrolig nok, at «uansett hva etterforskningen vil vise, så er etnistitet, religion eller annet ikke det avgjørende. Det avgjørende er derimot at det er snakk om en antatt gjerningsmann til to drap og flere drapsforsøk.» 

hege_banner_rights_special_778x150

Denne «anbefalingen» bør alle ledende politikere, både i Danmark og andre land, legge seg på minnet. For den er ikke ulik hvordan mange prøver å vri seg unna det faktum at islamistisk tankegods kommer fra islam, da gjerne ved å hevde at det er «muslimene som blir stigmatisert». Selvsagt vil ugjerninger utført i islams navn være ubehagelig for alle fredelige muslimer, men det hjelper verken dem eller oss å underslå de faktiske forhold. I alle fall blir det direkte komisk hvis de samme som vil fortie realitetene også hevder at akkurat de har de beste løsningtiltakene, som vi jo forventer at våre ledende politikere leverer.

Heldigvis reageres det på kommunes anbefalinger. Psykolog Kuno Sørensen i Redd Barna i Danmark sier at dette er å svikte barna:

– Det er helt galt. Børnene kan jo selv læse, at den religiøse motivation spiller ind, og så er man nødt til at diskutere det, siger han til Fyens Stiftstidende.

– Det er udtryk for en berøringsangst på et tidspunkt, hvor børnene faktisk har brug for hjælp fra de voksne med modne overvejelser i stedet for, at de overlades til egne fortolkninger. Man kan ikke overlade det til dem at finde hoved og hale i, om det handler om islam generelt eller en ekstrem og rabiat fortolkning, fortsætter han.

De største tabere bliver faktisk de muslimske børn, mener Kuno Sørensen.

– De har allermest brug for, at man snakker om den skelnen mellem islam generelt og ekstremisme. Gør man ikke det, lader man dem i stikken, siger han til avisen.

Og på samme måte som man ikke skal svikte barna, skal man heller ikke svikte sitt eget folk.

Fyens.dk: Fortæl ikke at terroristen var muslim

 

 

Kronikk: Drapsmenn må ikke få styre den offentlige debatt

For å fortjene dødsdom for å ha fornærmet islam, er «krenkende» ytringer eller karikaturer ikke lenger nødvendig. Det holder å delta i en offentlig debatt om ytringsfrihet og islam.

Kronikk Jacob Mchangama dansk jurist og samfunnsdebattant

Oppdatert: 18.feb. 2015 12:27

Del

Tweet

E-post

 

Selv om angrepet i København har mange likheter med attentatet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo, er det ett aspekt som skiller det ut og markerer en farlig utvikling mot drapsmannens veto.

Angrepet på Charlie Hebdo var rettet mot utgivere og journalister i et tidsskrift som provoserte. Det samme var angrepet mot den danske karikaturtegneren Kurt Westergaard, som i 2010 så vidt klarte å unnslippe en islamist bevæpnet med øks ved å søke tilflukt i et sikringsrom.

Jacob Mchangama.

FOTO: Privat

Andre mislykkede terrorplaner mot den danske avisen Jyllands-Posten har vært grusomme; den ene gikk ut på å halshugge alle journalistene som var til stede og kaste de avskårne hodene ut på gaten nedenfor. Men målet for disse handlingene var også «begrenset» til dem som ble ansett som overtredere.

Angrep alle deltagerne

Men da 22 år gamle Omar Abdel Hamid El-Hussein løsnet skudd mot kulturhuset Krudttønden (i det området av København der jeg er født og oppvokst), angrep han ikke bare den kontroversielle svenske karikaturtegneren Lars Vilks.

El-Husseins mål var alle deltagerne i en debatt om ytringsfrihet og islam.

Hverken filmskaperen som ble drept eller noen av de andre debattantene (bortsett fra Vilks) hadde noe med Vilks tegning av profeten Muhammed å gjøre. For alt vi vet, kan noen av dem til og med ha ment at tegningen og annen satire over islam er fornærmende og ville ha gitt uttrykk for disse synspunktene hvis de hadde fått en mulighet.

Det er nettopp det som er formålet med debatter; folk med forskjellige synspunkter møtes i diskusjoner som får frem styrken og svakheten i de forskjellige argumentene, slik at det generelle publikum blir mer opplyst.

Ved å gå til angrep mot en offentlig debatt slik Abdel Hamid El-Hussein og hans hjelpere gjorde, sendte de et foruroligende budskap: For å fortjene dødsdom for å ha fornærmet islam, er det ikke lenger nødvendig med «krenkende» ytringer eller karikaturer. Det er tilstrekkelig å delta i en offentlig debatt om ytringsfrihet og islam.

Hvem vil være skyteskive?

Dette budskapet vil få enorme følger for den offentlige debatten om de spørsmålene som det nå er viktigere enn noen gang at et fritt samfunn diskuterer.

For hvem vil arrangere en debatt om islam og ytringsfrihet hvis det innebærer å risikere livet?

Hvem vil ønske å delta i neste panel sammen med Flemming Rose eller Salman Rushdie, og hvem vil være villige til å fungere som skyteskiver i publikum?

De få som er modige nok til å krysse de røde grenselinjene til morderens veto, må også vurdere de store kostnadene knyttet til tilstrekkelig sikkerhet. Og de som er villige til å delta, må betale i dyre dommer for å risikere sitt eget liv.

Vi kan bare håpe at disse ødeleggende virkningene av angrepet i København vil forårsake at de personene Salman Rushdie har kalt «men-brigaden», revurderer sitt halvhjertede forsvar for ytringsfriheten, som er blitt så karakteristisk siden den danske karikaturtegningen ble opphavet til en global verdikamp mellom ytringsfrihet og religion.

Det bør være klart at et fritt samfunn ikke kan ha rom for å ta spesialhensyn til alle fornærmede og krenkede følelser som kan oppstå i en helt alminnelig offentlig debatt om emner som religion og politikk.

Vi må også håpe at ofrene for attentatet i København blir spart for skammelige anklager om «rasisme» og «islamofobi», som så raskt ble slynget mot Charlie Hebdo etter terrorangrepet i Paris.

Ingen emner er tabu

Selv om ytringsfriheten har harde kår i dagens Europa, mener jeg at vi må samle alt vårt mot og insistere på at ingen emner er tabu i den offentlige meningsutvekslingen, og at mordere ikke skal få lov til å bestemme når, hvor og hva vi velger å diskutere.

Ansvaret for å krysse de røde grenselinjene faller tungt på dem av oss som ønsker å være voktere av ytringsfriheten.

Fordi vi lever i liberale demokratier, vil de fleste av oss ikke ha hatt særlig grunn til å frykte for egen sikkerhet ved å være forkjempere for ytringsfriheten. Men vi vil forsvare retten til å fornærme.

Og de av oss som vil beskytte denne retten må våge å stikke hodet frem og komme oss opp på podiet ved siden av alle verdens Flemming Roser, Salman Rushdier og Yahya Hassaner, bevæpnet kun med våre overbevisingers mot.