Innvandring

Jeg har vært «elsket» i ni år

Dette er en trist historie. Ikke fordi jeg først i dag fikk vite at jeg visstnok har vært elsket i ni år - uten å vite det. Det triste er at det handler om en mann som kan ha ruinert sitt eget liv grunnet norsk og europeisk politikk. Men Trine og Knut Arild, se de bryr seg ikke?

Jeg traff en ung mann i Gambia i 2005 knyttet til et prosjekt i HRS. Jeg pratet med han tre til fire ganger relatert til prosjektet. Han fikk e-posten min og telefonnummeret mitt før jeg forlot landet, dette fordi han kunne være kilde til mer nyttig informasjon. I løpet av alle disse årene har jeg kanskje hørt fra han syv til åtte ganger. Sist tidligere i år da han hadde beveget seg til Nord-Afrika og Tunis. På en dårlig telefonlinje forstod jeg ikke hva han sa, men jeg mer enn ante at nå er han snart i Europa.

For et par dager siden fikk jeg en direktemelding på Facebook fra han, sendt fra Italia. På Facebookpofilen hans får jeg verifisert at han må være på et asylmottak der. Jeg spør han om han kom vannveien, noe han bekrefter på direktemelding:

Yes, very risk journey but my friend passed away innside our boat.

hege_banner_rights_special_778x150

Jeg kondolerer, og samtalen dreier raskt over til det han vil: Han vil til Norge og da som min ektefelle. For han elsket meg helt siden han traff meg i Gambia, insisterer han.

Han har altså spinket og spart i mangfoldige år av en luselønn på hotellet, brukt alt (har han fortalt) på menneskesmuglere, og satser på en fremtid i Europa. Han skal klare å lyve på seg en svært god historie for å få opphold, men sjansen er, slik jeg vurderer det, stor for at han beveger seg videre nordover, der han også har mange gambiske bekjente.

Og skulle en kvinne bite på ekteskapskroken, klorer han seg vel fast. Akkurat som den unge mannen som vi kjenner historien til her i Norge, som kom fra et land som ikke utløser beskyttelse, men han søker asyl. Avslaget kommer, så flørtes det med en norsk kvinne. Hun jobber som frivillig på mottaket, er 31 år eldre enn han, de gifter seg, og han søker opphold gjennom ekteskapet. Myndighetene aksepterer ekteskapet, tross at han er en ung muslim som har giftet seg med en norsk skilt kvinne som for lengt har passert fertil alder. Nå får han permanent opphold neste sommer. Denne mannen betalte over 100 000 kroner for smuglernes jobb over tre kontinent, fra Asia til Afrika, og så på en annens pass med fly til Norge.

Trond Ellingsen, leder av Asker Frp, går i dag i rette med Budstikka, som på lederplass tar til orde for mer innvandring til kommunen.

«Vi må vise at litt av den enorme velstanden vi omgir oss med er vi villig til å dele med fortvilede flyktninger,» sier avisas ledelse.

Ellingsen svarer i tråd med Bærekraftutvalgets rapport fra i fjor. Først differensierer han mellom asylsøkere og FNs flyktninger. Så peker han på Dublin-konvensjonen, som gir Norge rett til å sende en gambier, som min kjenning, tilbake til Italia hvis han prøver å søke asyl her.

Derfor gjør asylsøkere det de kan for å unngå registrering i Hellas og Italia.

Hovedformålet til dem som kommer, er ikke lenger å komme unna krig og undertrykkelse, det er ikke krig i Italia.

De vil til de velstående land i nord, blant annet Norge. Det er naturlig å søke velstand og økonomisk trygghet, men det er ingen asylgrunn.

Hvorfor er det nesten ingen som søker asyl i Spania og Portugal? Været er i hvert fall ikke grunnen.

Og tror virkelig Budstikkas redaktør at det er de fortvilede flyktninger som kommer?

De som kommer hit er de velstående, som har hatt penger til å betale menneskesmuglere for å reise gjennom hele Europa til Norge.

Og eneste grunn til at slipper inn, er manglende grensekontroll. De virkelige fortvilede er de som ikke har råd til å reise og derfor blir igjen.

Hvis vi skal kunne oppfylle Budstikkas ønske om å dele vår velstand med fortvilede flyktninger så skal vi gjøre det som alltid har vært Frps politikk – hjelpe flyktningene i deres nærområder.

Bare til asylmottak, bosetting og integrering er det satt av hele 18 milliarder kroner for 2015. Som jeg ganske nylig skrev,  kunne Norge hjulpet ca 1 million reelle flyktninger gjennom UNHRC-systemet ved bruk av 3,5 milliarder kroner årlig.

Jeg vil fryktelig gjerne være med på å hjelpe uendelig mange flere enn vi gjør i dag. Jeg vil fryktelig gjerne være med på et nasjonalt prosjekt som kan samle oss i glede og stolthet over virkelig å bruke penger og fornuft i en kombinasjon som gjør oss til en flyktningenes stormakt i verden. Det hadde vært noe, det, Trine og Knut Arild! Dere som nå i disse budsjettider presser nær sagt livskiten ut av Regjeringen for å prøve å fremstå som de mest humane overfor velgerne.

Jeg tror ikke hva jeg mener om denne humanismen og oppførselen deres egner seg på trykk.