Innvandring

Billig arbeidskraft og NordMod

Ukontrollert innvandring av billig arbeidskraft truer med å gjøre ulikhetene så store at hele vårt velferdssamfunn står på spill, skriver Elin Ørjasæter i Aftenposten. Hun mener det er ufattelig at ikke NordMod-prosjektet skaper større debatt, men at den debatten uteblir finner jeg fullt ut forståelig.

Elin Ørjasæter skal ha ros for at hun prøver, også i Sverige, å sette innvandringen og dens følger på dagsorden. Men Ørjasæter vet så inderlig godt at denne debatten følger sine helt egne spilleregler, noe hun blant annet beviste i sin anmeldelse av Christian Tybring-Gjeddes (FrP) bok. For skal man bli tatt ”seriøst” (av media og de fleste politiske partier) er det ”noen” en ikke må være for tett på – eller aller helst ta avstand fra. Det er de som defineres som de (svært) ”innvandringskritiske”, blant andre Tybring-Gjedde, Per Sandberg (FrP), HRS og særlig Hege Storhaug (informasjonsleder i HRS), Document.no, aktivistorganisasjoner som vi ikke hører noe fra foruten når de demonstrerer, samt til dels Jon Hustad (forfatter og journalist i Dag og Tid). Sistnevnte er kanskje den som er vanskeligst å stoppe, både fordi han er allsidig, svært kunnskapsrik – og kanskje mest av alt: hardtslående i kombinasjon med selvstendig og uredd.

Uredd er et stikkord. Avantgarderollen i innvandrings- og integreringsdebatten krever ikke bare omfattende og til dels detaljerte kunnskaper (særlig om islam, men også økonomi), men det krever i tillegg at man evner å se ting i sammenheng – og har meningers mot. For er det en ting vi kan være sikker på, så er det at kritikere av dagens innvandringspolitikk kan vente minimalt med (faglig) støtte, selv fra ”egne” meningsfeller, og et stort sett samlet mediakorps viser ingen interesse for å løfte frem debatten. Sistnevnte kan handle vel så mye om intellektuell latskap som politisk standpunkt.

Politisk standpunkt er også et stikkord, men her slåss ikke akkurat partiene om faktuell politikk. Et samlet Storting, med unntak av noen få enkeltpersoner, har heller ikke meningers mot i innvandrings-og integreringsdebatten. Tvert om følges den anerkjente offisielle linjen, den ”humane”, den ”det-er-synd-på”-linja, der mantraet har vært at integreringen går godt, men vi må bli bedre. Og så legges det gjerne til, sånn at ingen skal tro at vi stigmatiserer noen grupper, at er det dessuten størst innvandring fra EU-land (EØS-innvandrere). Men blir problemene, eller utfordringene som det så positivt heter, noe mindre av et voksende problemkompleks?

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Det interessante i så måte er den (felles) anerkjente linjen som partiene den siste tiden har lagt seg på: arbeidslinja. Og her kommer NordMod inn.

NordMod

Nordmod står for den nordiske modellen og er et fellesnordisk forskningsprosjekt ”eiet” av samarbeidsorganisasjonen for de nordiske sosialdemokratier og fagbevegelsen (SAMAK). Prosjektet har vært ledet av fagbevegelsens forskningsinstitutt i Norge, Fafo. 11.-12.november ble prosjektet presentert på den nordiske arbeiderkongressen i Oslo. Men det ble kanskje ikke helt slikt som man hadde tenkt seg. Planen var antakelig at NordMod skulle løftes frem av tre statsministre, men der sto Ap-leder Jonas Gahr Støre noe betuttet sammen den svenske statsministeren Stefan Löfven og danskenes Helle Thorning-Schmidt.

Det jeg finner mest spesielt med NordMod-prosjektet er at det synes å være et premiss at den såkalte nordiske modellen eies – og det ene og alene – av sosialdemokratiene, nærmere bestemt venstresiden (og til dels sentrum, gjerne med en dæsj grønt i). Alt annet utgjør således en trussel mot den velferdsmodellen som er utviklet i Norden, og da gjerne puttet i den mer og mer intetsigende sekken ”høyrepopulisme”. (Les også bokaktuelle Asle Tojes etterlysning av de konservative i gårsdagens Aftenposten).

Hva er så NordMod-prosjektets konklusjon? Jo, at den nordiske velferdsmodellen forvitrer (jeg har omtalt dette prosjektet tidligere). Så kan man jo stille det åpenbare spørsmålet: Hvorfor forvitrer vår velferdsmodell når det nettopp er sosialdemokratiene som har hatt hånda på rattet i mesteparten av modellens levetid? Her kommer Elin Ørjasæters kronikk inn.

Billig arbeidskraft

Ørjasæter slår fast at varen arbeidskraft er blitt utrolig billig i det siste, ja så billig at til og med studenter har vaskehjelp og de bytter gjerne fra slurvete polakker til mer nøye filippinere. Men billig arbeidskraft bidrar også til å øke forskjellene mellom folk. Vi er altså i ferd med å skape nye og raskt voksende underklasser.

Underklassene består gjerne av ikke-vestlige innvandrere, det vil si de med størst trygdetilbøyelighet (Midtøsten, Vest-Asia og Afrika), men hvor nettopp billig arbeidskraft fra typiske østeuropeiske EU-land dytter flere inn i underklassen: ”En sterk og frisk polakk bidrar til å skyve svakere nordmenn ut av arbeidsmarkedet,” skriver Ørjasæter, og fortsetter: ”Eller han utkonkurrerer den arbeidsvillige afrikaneren som kom som asylsøker, slik at denne aldri får jobb.”

Akkurat. ”Integreringsprosjektet” arbeidslinja råtner på rot sammen med høy innvandring. I tillegg er ikke vår velferdsmodell konstruert for å være Europas sosialkontor eller et sosialt utjevningsinstrument, til det er nettet for finmasket. Velferdsordningene er rett og slett for gode og de bygger, etter instruks fra EU, på likhetsprinsippet. Alle skal behandles likt, om du har vært i landet i 3 timer eller arbeidet her i 30 år. Ørjasæter spør:

Kan et samfunn med sjenerøse velferdsordninger og et trygt arbeidsliv overleve i møte med eldrebølge, globalisert økonomi og økende innvandring? Svaret er «neppe», slik jeg tolker resultatene.

Resultatene er i denne sammenheng fra NordMod. Men NordMod-prosjektet forteller lite nytt, det forteller det samme som for eksempel den siste Perspektivmeldingen, Brochmann-utvalgets NOU, SSBs rapport ”Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarioer for innvandring”, Jon Hustads bok ”Farvel Norge”, Asle Tojes siste bøker, Christian Tybring-Gjeddes ”Mens orkesteret fortsetter å spille”, Hege Storhaugs bøker, og i all beskjedenhet: de fleste rapporter fra HRS. Og alt dette uten at det skjer noe politisk.

Hvorfor? Jo, fordi ”vi” er svartsynte. For pessimistiske. For negative. ”Vi” bidrar til stigmatisering av grupper, til at noen opplever seg utenfor. Felles for disse reaksjonene er at de fratar mennesker å ha et eget ansvar, at fakta forties eller fordreies i den offentlige debatten og at politiske beslutninger blir mer og mer umulig. Ingen vil ta ansvar for de ”negative” tiltakene som ubønnhørlig trenger seg på. Norge åpner heller oljepengesekken og deler ut mer penger til tiltak man vet ikke virker. På inn- og utpust forteller politikerne, uansett parti, hvor viktig arbeidslinja er, hvor viktig det er å få innvandrere og spesielt innvandrerkvinnene, ut i jobb, men som Ørjasæter påpeker:

Hvor mange innvandrere som jobber er mer knyttet til hvilket land de kommer fra, enn hvilke tiltak man setter inn. Nordmod-prosjektet viser at helt ulike integreringstiltak i ulike nordiske land alle gir ca. samme dårlige resultat.

Det som teller er hvilket land innvandrerne kommer fra.

Strategien er altså å betale seg fri fra det politisk ubehagelige. I dette bildet mener Ørjasæter at EØS-innvandringen betyr mest:

Min spådom er at EØS-innvandringen vil endre Norge mer enn innvandringen fra den tredje verden.

Det skjer både fordi omfanget ikke kan reguleres og fordi denne innvandringen påvirker arbeidsmarkedet mer direkte. Fagorganisering i størst mulig grad, særlig i utsatte bransjer, er det beste vern mot lønnspress og arbeidslivskriminalitet.

De viktigste økonomiske størrelsene i nasjonalbudsjettet er og vil alltid være befolkningens alderssammensetning, kompetanse og yrkesaktivitet. Alt annet er underordnet. Og denne helt sentrale demografien kunne tidligere beregnes på forhånd. De som er gamle om 20 år er jo allerede født.

Nå kan vi ikke beregne lenger. Den ene variabelen, innvandringen, er fullstendig løpsk. Statistisk sentralbyrå har tatt feil gang etter gang, og det er ikke fordi det er noe galt med byrået, men fordi verden er endret.

Her er jeg både enig og uenig med Ørjasæter. Hadde vi hatt kontroll med innvandringspolitikken, jamfør for eksempel den såkalte innvandringsstoppen fra 1975, så hadde vi også klart å styre den høye innvandringen vi har hatt og fortsatt har, fra ikke-vestlige land. Det har vi ikke klart, tvert om har vi tillempet reglene og innstramninger er det som kjent mye vanskeligere å få politisk flertall for. Men så er jeg enig i at det er vanskeligere å regulere innvandringen fra EU/EØS fordi vi har bundet oss opp til avtaler som man neppe forsto alle konsekvensene av. Dog er ingenting av dette regler eller avtaler som er hugget i stein.

Alt er politisk mulig hvis det er politisk vilje. Det er ingen, absolutt ingen, grunn til at vi skal tillate at politikerne overser den kanskje største utfordringen Norge står overfor, som igjen vil medføre dårligere og færre velferdsgoder og økte klasseskiller. Ørjasæter foreslår at vi lærer av svenskenes feil:

Skal vi unngå dette (økte ulikheter i Norden, min anm.), må vi, slik jeg ser det, lære av svenskenes feil. De kombinerte liberalistisk politikk med voldsom innvandring. Det er fortsatt mulig for Norge å endre kursen. Men en slik kursendring er det ikke alle som ønsker. De som selv regner med å havne i de øverste inntektsgruppene, kan nemlig se seg tjent med økende ulikhet.

Er det fortsatt mulig å endre kursen? Tja, da må denne regjeringen få vekket støttepartiene Venstre og KrF, få Høyre til å innse at ny kurs ikke er det samme som å gå på kurs og få puttet noe selvtillit inn i FrP. Men det ser de samme seg neppe tjent med, det kunne jo ansvarliggjøre dem til å måtte fremme ubehagelige tiltak. Og på venstresiden er man heller ikke tjent med debatten, for NordMod-prosjektet har jo bekreftet at den nordiske modellen forvitrer. Dessuten måtte man jo måtte ha innrømmet at innvandringen, både i antall og type, har feilet. Som igjen ville gitt de ”innvandringskritiske” rett – og så ondt vil man ikke seg selv.

Aftenposten: Elin Ørjasæter: Norden blir som Italia. Der er 25 prosent av barnefamiliene fattige.