Økonomi

Hva vi tjener på

«Asylmottaksbeboere er med på å holde samfunnet vårt oppe,» er en ikke uvanlig tolkning i flere lokalsamfunn. Men hvor sant er et slikt utsagn?

Asylmottaket er bra for oss, har mange argumentert med, og viser for eksempel til at det gir arbeidsplasser i kommunen, forhindrer nedleggelser av skoler og bidrar til økt aktivitet og handel i nærområdet.

I dag setter mottaksleder i Moelv, Nils Martin Kanten, tall på påstanden, nærmere bestemt 5 millioner kroner årlig til lokalsamfunnet, herav 3,6 millioner kroner til nærbutikken:

– For de pengene kjøper de hovedsaklig mat. I tillegg kjøper vi billetter til buss og annen transport for 250.000 kroner, legetjenester for om lag 200.000 og treningsavgift på Frisk for 80.000 kroner i året. Det er ganske mye penger de ulike aktørene går glipp av når asylsøkerne blir borte. Det er en konsekvens få tenker over. Pengene asylsøkerne får kommer fra staten, det er riktig, men de legges igjen lokalt. Uten et mottak går man glipp av disse pengene, sier Kante til Ringsaker Blad.

hege_banner_rights_special_778x150

I tillegg kommer arbeidsplassene, både i selve mottaket og ved tilleggsytelser. I Moelven er det foruten syv ved mottaket også tilknyttet en helsesøster, samt at barna går i barnehage og på skole og flere på voksenopplæringen. For sistnevnte er i underkant av 400 deltakere i året innom på kurs, der hovedtyngden er innvandrere som skal lære norsk og samfunnskunnskap, og det driftes med 18,3 årsverk. Legges mottaket ned, vil det påvirke behovet for arbeidsplassene.

Kortsiktig

Nettopp at det er staten som finansierer vitner om kortsiktig vurdering på lokalt nivå. Jo visst kan det hende at kjøpmannen på hjørnet tjener på det, og at det bidrar til noen flere arbeidsplasser, eller som Kleven sier det: pengene legges igjen lokalt, men i det store regnestykket er det likevel større sannsynlighet at det vil ende som et økonomisk tapsprosjekt.

Ser vi på de identifiserbare utgiftene på statsbudsjettet til innvandring, som da i all hovedsak omhandler asylsøkere og flyktninger, ligger kostnadene nå på om lag 18 milliarder i året. Mye av dette går til å forvalte selve ordningen (ett anslag er på i underkant av 4 milliarder), over 7 milliarder til bosetting i kommunene og eksempelvis over 300 millioner kroner til å uttransportere asylsøkere uten opphold. Bare for de siste fire årene (2012-2015) har det over statsbudsjettet blitt bevilget (som er et svært forsiktig anslag) nærmere 68 milliarder kroner til asylsøkere og flyktninger. Det er for øvrig akkurat det samme beløpet som Norge mangler i pensjonskroner. 

At innvandringen til Norge er kostbar, bør det ikke lenger være tvil om. Og nettopp at den er så kostnadskrevende tilsier at det må foretas omprioriteringer i statsbudsjettet. Det spørs imidlertid om «lokaltankegangen» står like sterkt når mennesker i lokalmiljøet trenger ytelser som strammes inn nasjonalt. For eksempel er det vel bare et tidsspørsmål før 100 prosent sykelønnsordning er historie og langt de fleste er vel noe usikker på hva som kan forventes i fremtidig alderspensjon.

Fellesgoder for fall

I disse dager er det mye snakk av endringene i barnetillegget. SV kaller regjeringens forslag om å endre det behovsprøvde barnetillegget til et standard barnetillegg, som igjen vil bety at langt de fleste får mindre i barnetillegg (men ikke nødvendigvis kommer dårligere ut), for «hjerterått». Symbolikken er enkel: endres regler for de antatt svakeste, utnyttes det gjerne i et politisk spill ikledd roller som de humane versus de inhumane. Hva som er sannheten, er det derimot vanskeligere å få tak i, da det politiske spillet (om velgerne) blir det viktigste, ikke hva som er det beste for landet på sikt. Samtidig har alle politikerne noe til felles, om det så er i opposisjon, som støttepartier eller regjeringspartier: statsbudsjettets tabutema er innvandring.

Men noen er jo ærligere enn andre, for eksempel Elin Ørjasæter. Hun peker på elefanten i rommet når hun sier at barnetillegget er det første fellesgodet som faller på grunn av innvandringen.

En ting kan vi slå fast: flere fellesgoder vil falle i fremtiden. Da vil det kanskje gå opp for flere lokalsamfunn at det er ikke all type virksomhet som er lønnsom, selv om, eller nettopp fordi, det er staten som betaler. Du og jeg med andre ord.