Islam

Det man ikke klarer å innrømme

Som andre europeiske land, er også dialoglinjen et hovedverktøy mot radikalisering i Norge. Dialogarbeidet er næringsvei for flere og flere private, ufaglærte personer og organisasjoner, også under dagens regjering. Derfor går det eksempelvis en stor dialogkonferanse av stabelen førstkommende onsdag, der de over 220 deltakerne skal forteller våre politiske ledere, inkludert statsministeren, hva som er saliggjørende virkemidler. Ingen av dem kommer til å si et eneste ord om den verkende materien.

Etter all sannsynlighet er det brukt titalls millioner kroner på å motvirke radikalisering siste årene (det eksakte tallet er ikke å oppdrive). En evaluering av resultatoppnåelse, foreligger (heller) ikke. Hadde den foreligget, ville den nok ha fortalte oss at tiltakene har vært bortkastede ressurser på alle måter. Hvordan kan jeg påstå det? Vel, først og fremst fordi radikaliseringen øker og finnes landet over.  Flere og flere drar i jihad i Irak og Syria (Somalia har ikke PST oversikt over, sier de). Jeg kan ta feil på følgende punkt: Kanskje det hadde vært enda flere uten dialogkonferanser og enkeltpersoner som på statens regning går gatelangs for å fange opp sårbare sjeler.

Det får vi aldri svaret på. Men jeg tviler sterkt på at konferanser der frivillige legger sine ideer på bordet, er særlig nyttig bruk av statsråders tid.

Den nasjonale dialogkonferansen førstkommende onsdag i Oslo åpnes av selveste statsministeren. En rekke statsråder har meldt sin ankomst og aktive deltakelse i work shops med allmennheten, det vil si de over 220 deltakerne. Det lønner seg å vise sitt ansikt, da det er mye penger å kunne innkassere når alle prosjektmidlene legges på bordet, her er kun en liten flik.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Særlig lønnsomt er det for de troende. For å zoome inn målskiven, er det aller mest lukrativt dersom du tror på islam, mener regjeringen. Da har du per definisjon (medfødt eller konvertert) spesialkunnskap. Repeterer du ofte nok at islam betyr fred og toleranse, og at alle Ubaydullahene har misforstått radikalt, vil statsråder og statssekretærer logre hjertelig for budskapet ditt. Som statssekretær ved statsministerens kontor, Laila Bokhari. Hun har jevnlig promotert ”yndlingsislamisten” til media, Faten Mahdi Al-Hussaini, på Facebook. Neppe tilfeldig.

laila_bokhari_faten2

 

laila_bpkhari_Faten

laila_bokhari_faten3

(En av de tre «girlsene» er Laila Bokhari.)

Denne såkalte forebyggingsstrategien har vært prøvd ut til gangs på de britiske øyene. Og at den har feilet til gangs, kan man slå fast uten blygsel. Millioner av pund som gjorde mer skade enn nytte. Forebyggingen skjøt fart etter 2005-bombene smalt i London. Man skulle ikke minst jobbe frem en narrativ mot al-Qaidas forståelse av islam. I stedet for å fremme britiske verdier og sikre at aktuelle instanser håndhevet lov og orden, var fokuset på ”riktig islam”. Man regelrett viklet seg inn i de endeløse ordkrigene mellom lærde og gjorde lite konkret for å takle de reelle problemene. Eksempelvis lot man hatpredikanter fortsette (inntil dags dato) å entre scenene på universitet og andre arenaer der unge inviteres som publikum (akkurat som i dagens Norge). Man snudde likeledes ryggen til moskeene og deres ekstreme budskap som hjernevasker unge sjeler (som så skal plukkes opp på gata av statsfinansierte amatører og fortelles at de har misforstått halleluja-budskapet). Tvert om inviteres de ekstreme inn i varmen i kampen mot ekstremiseringen, som Islamsk Råd, Minhaj og så videre, samt de allestedsnærværende i den ytre venstre antirasistiske industrien, som fornekter ethvert problem islam måtte ha, mens fobibeskyldningene er i front.

Våre politikere bør virkelig med oppriktighet se til Storbritannia og lære hva man ikke gjør. I perioden 2008 – 2009 brukte den britiske regjeringen 140 millioner £ på diverse happenings i motradikaliseringskampen: moskeer fikk penger for å arrangere work shops for unge som drømte om å stå på rap-scenen, samt gratis lunsjer. Andre troende (islam, må vite) grupper fikk rundhåndlig utdelt midler til basketballklubber og cricketklubber. Man sponset foredrag, som det med tittelen ”Profetisk medisin”. En fair trade-gruppe ble sponset for å arrangere en ”multikulturell matfestival” – antakelig kjemisk fri for alt vi kjenner av griseprodukter, og alle dyr behørig velsignet før strupeskjæringen.

Kampen mot ekstremisme foregikk over hele landet, innen boksing, judo, karate, fotball, og ungdom ble også utstyrt med gratis campingutstyr. Men det mest spesielle ved det hele: tusener av pund gikk til å undervise i islam, som at en konservativ islamsk organisasjon fikk til sammen 40 000 £ for å misjonere for islam.

Dette gikk selvsagt ikke upåaktet hen. Andre talspersoner for ikke-islamske miljø reagerte. Hvorfor skal muslimer sponses, de som (generelt) ikke integrerer seg, tvert om, mens vi hinduer, vi sikher, vi buddhister, vi briter fra arbeiderklassen, vi som faktisk gjør hva myndighetene ønsker av borgerne, vi tilgodeses ikke en gang med smuler? Som en leder av en sikh-gruppe sa det til politikere: istedenfor å gripe fatt i reelle underliggende problemer, medfører strategien at dere stimulerer offerfølelsen hos muslimer, og skaper økt sinne og opplevelse av marginalisering i andre religiøse samfunn.

Det var nettopp dette som skjedde. Istedenfor å belønne de som integrerte seg i det britiske samfunnet, gjorde man det motsatte.

Men når politikerne våre låner øret til antirasismeindustrien, til islamske organisasjoner, og lar seg forføre av deres overøsende begeistring for denne type prosjekter – som de selv kasserer inn betydelige summer på – så må det nødvendigvis gå galt.

Så hva kan det politiske botemiddelet være? Svaret må nødvendigvis være todelt: profesjonalisering og ærlighet. Profesjonalisering og opprustning av allerede etablerte institusjoner, være seg alt fra barnevern til PST. Og en minstegrad av ærlighet overfor islam og de inderlig troende som i islams tekster ikke trenger å finlese for å finne frem til de voldelige elementene.

Kanskje vi rett og slett må spørre oss hvorfor flere og flere radikaliseres parallelt med at myndighetene jobber mer og mer mot radikalisering? Videre burde vi ta en realitetssjekk: hvor sannsynlig er det at hjemvendte jihadister etter monstrøse handlinger vil la seg humanisere, eller såkalt avradikalisere? Vi kan også – med hell – spørre hverandre høyt om hvorfor det ikke eksiterer en bred islamsk fredsbevegelse som fronter en slutt på all vold i den islamdominerte verden. Hvorfor det ikke tas til gatene i protester mot Hamas bruk av menneskelige skjold og deres voldelige grunnideologi, men mot demokratiske Israel. Også med hell, kan man etterlyse muslimers indignerte vrede mot al-Qaidas vold, det samme hva gjelder Boko Harams forkjærlighet for ikke-muslimske jentebarn. Så burde man kanskje også slutte å klage over ”islamofobi”, og heller gå bak begrepet og analysere hvorfor skepsisen til islam er økende?

Faktumet er vel snarere at mange muslimer er fanget i koranen og hadithenes voldsforherligelse. Like fanget er politikere og medier i sin fornektelse av det samme forholdet. Men ser de ikke at det er en risikosport, med betydelig potensial for dødelig utgang, for en muslim åpent å tale for en ny tilnærmelse til de hellige tekstene? Er det ikke nettopp denne samme dødelige utgangen som får politikere vesten over til å rope høyere og høyere dette nye og svært talende slagordet i vår (voldelige) tid: Islam er fred!

Douglas Murray: The Prevent strategy: a textbook example of how to alienate just about everybody

Gatestone Institute: How Likely Is Deradicalization