Publisert på Minerva 23.september 2014
Lars Akerhaug avlegger Human Rights Service (HRS) en visitt 19.september, under tittelen «HRS-metoden». Akerhaugs poeng, som han ber oss ta til oss i beste mening, er at vi har lemfeldig omgang med fakta og overser nyanser.
HRS gjør sikkert, som de fleste andre, feil innimellom og vi skal selvsagt bestrebe oss på å være så korrekte som mulig. Men alle som har minimalt med metodekunnskaper, vet at det ikke finnes noen som er 100 prosent objektive eller nøytrale. Vi fortolker alle ut fra de referanserammer og erfaringer vi har, til tross for at vi bestreber oss på å være så objektive som mulig.
Samtidig er det ikke dette som er Akerhaugs mest sentrale poeng. Nei, på snedig vis prøver han å forklare at HRS bedriver uredelige koblinger som fører til bestemte slutninger. Det «snedige» er at han gjør akkurat det samme selv.
Innledningsvis hevder Akerhaug følgende: «Jeg mener Human Rights Service til tross for tidvis kontroversielle metoder har bidratt med svært mye positivt i norsk offentlighet.» (min utheving). Og noen setninger etter: «I dag er det lett å se at HRS, uavhengig av metodebruk, var med på å bane veien for en mer nyansert debatt om det flerkulturelle Norge.» (min utheving).
Ser man gjennom de velmenende ord til HRS’ arbeid, som vi selvfølgelig takker for, er det likevel en kritikk av måten vi arbeider på. Men hva mener Akerhaug med «tidvis kontroversielle metoder»? Spørsmålet stilte jeg umiddelbart i debattfeltet hos Minerva, men fikk ingen svar.
HRS har vært utsatt for en rekke drittpakker, der flere har påstått både det ene og det andre om oss og våre arbeidsmetoder. Vi har sågar blitt politianmeldt og det har vært iverksatt en granskning i regi av staten. Sum: det finnes ingen indikasjoner på at anklagene har rot i virkeligheten.
La meg så presisere: HRS bedriver ikke med kontroversielle metoder, ikke engang tidvis. Hadde vi gjort det, hadde vi for lenge siden både mistet offentlig økonomisk støtte og ikke minst: troverdighet.
Ulikt ståsted
Jeg tror vi kan oppklare to punkt her som viser at vi står på ulikt sted: Vi er opptatt av islamismen, og dens omfang, som vi mener er et større samfunnsproblem enn terror.
Vi mener islamismen er springbrettet før man ender opp som voldelig jihadist. Derfor stiller vi spørsmålet: hvor lærer de unge denne ideologien som fører dem langt ut av det norske fellesskapet? I moskeer? Av hatpredikanter som hentes inn til Norge eller som man kan høre foredrag av på nettet? Av «misjonærer» som ferdes her på berget? I islamske organisasjoner?
For det er vel ingen som tror at man går fra å være en hverdagsmuslim og sekulær, for «over natten» å bli villig til å dø for kalifatet?
Det er her alle båndene vi peker på kommer inn. Det burde være svært oppsiktsvekkende at folk som ender som terrorister har hatt omgang med folk som presenterer seg som helt vanlige muslimer/moskeer uten preferanser for sharia.
Akerhaugs eksempler
Når Akerhaug går inn på eksempler som skal bevitne vår slagside, og det han kaller feil og følgefeil, blir det hele enda mer ullent. For eksempel mener Akerhaug er det er galt å antyde et ideologisk slektskap basert på medlemskap i en Facebookgruppe. Det kan være galt, litt avhengig av hvordan og hvorfor man havnet i den aktuelle gruppen, men det kan også være helt riktig. Akkurat sistnevnte nevner ikke Akerhaug med ett ord. Uansett er det ens eget ansvar å følge med på hvilke grupper en selv står oppført som medlem av, og det er nok av dem som har måtte svare for seg ved å tilhøre «feil» grupper.
Akerhaug hevder også at vi fremstiller Linda Alzaghari som en nær bekjent av terroristen Hassan Abdi Dhuhulow, hvilket ikke er riktig. Vi peker på at Alzaghari og Dhuhulow hadde flere kontaktpunkter. Vi sier at flere kjente til ham og hans holdninger, vi spør endog hvor godt de kjente til ham. Ikke minst handler det om Dhuhulows over 2500 innlegg på islam.no (nettstedet til Basim Ghozlan, forstander i Rabitamoskeen) der Alzaghari var moderator i hele perioden Dhuhulow var aktiv. Vi har ikke registrert at han ble stoppet, selv når han promoterte hatpredikanter som Anwar al-Awlaki.
At Dhuhulow får Alzaghari og andre på islam.no til å bli melde seg inn i et islamistisk nettsted (7cgen.com), sammen med islamistimamen Sandnes, burde også være interessant. For igjen: unge personer utvikler ekstreme synspunkt rett foran øynene dine. Hvordan kan dette skje? Hvorfor ble ikke Dhuhulow fanget opp, irettesatt? Hvorfor tenderer så mange av disse grupper, organisasjoner, moskeer mot ekstreme synspunkt? Kanskje viktigst for oss: i alle år hvor ulike aktører har vært omgitt av ekstreme personer, altså folk som avviser et fritt demokrati basert på sekulær humanisme, så har de samme aktørene tidd om forholdene, og heller valgt å gå ut mot HRS som har prøvd å avdekke ekstremisme. Det mener i alle fall vi er alvorlig.
Hva gjelder Ali Qamar: vi hadde ikke brukt begrepet «mentor» om det ikke var han selv som presenterte seg som dette. Det ser imidlertid ut til at innlegg av Ali Qamar er slettet på islam.no. Er det ikke interessant at Bhatti stiller på Skup med Qamar som støttespiller, sistnevnte som leder av Al-Hidayah, der Bhatti er medlem? Hvordan ville vi reagert dersom det var en nazi-Olsen i Bhattis sted med en «stueren Nilsen» ved sin side, der sistnevnte er leder av Vigrid som førstnevnte er medlem av?
Nyanser
Jeg opplever at mye av Akerhaugs kritikk er en etterspørsel av nyanser som kan være riktige nok, men som også kan gjøre blind. For eksempel sier Akerhaug at «Det er ofte overraskende mye kontakt på tvers av mer og mindre radikale islamistmiljøer. For eksempel er det slik at mange presumptivt moderate islamister personlig kjenner nøkkelfigurer i det radikale islamistmiljøet.» Spørsmålet er vel hvorfor dette er så overraskende?
Interessant er det også at da Akerhaug ble intervjuet i Aftenposten (10.september 2014), ble han nettopp spurt om hva og hvem som hadde vært med å radikalisere Dhuhulow. Akerhaug svarte med radikale islamister i Larvik-området samt «ting han fant på nettet». Imidlertid har Akerhaug bekreftet overfor meg at han blant annet kjente til Dhuhulows aktivitet på islam.no og kontakt med Rabitamoskeen. Hvorfor ble «nyanser» som dette helt ble utelatt?
Uansett er vårt viktigste poeng: Hvorfor er det blitt slik i Norge at man lukker øynene for ekstremismen? Er det blitt slik at vi (bare) er lykkelig/lettet så lenge de ikke også tyr til voldelig jihad?