Forskjellsbehandling og diskriminering

Jon Gulbrandsen: Makt og avmakt

- Slik utkjempes ideologiske slag og slik vinnes politisk makt, men slik mister vi også grunnleggende frihetsverdier, og muligheten til å løse kompliserte og viktige samfunnsproblemer, fordi dette ikke lenger er det primære. Det primære er å definere problemer ideologisk korrekt, og så finne de mest salgbare politiske løsningene – ikke at de skal fungere, skriver forfatter Jon Gulbrandsen.

Når ideologiske poenger skal drives inn, er språket viktig, enten det er mannsmeldingens påstand om at «Kjønn er noko ein gjer, ikkje noko ein er» eller Gudmund Hernes’ postulat om at «Intelligens er ikke noe du har, men noe du lager».

Korte motsatser, uten argumenter, hvor den ene utropes til vinner. Slik blir vi fortalt at vi alle, i god sosialdemokratisk ånd, fødes som intetkjønn av middels intelligens, inntil vi formes til noe annet, og fortrinnsvis av nye ideologiske direktiver.

Etter attentatet 22. juli 2011 dukket en liknende påstand opp: «Det er ikke attentatmannen som er farlig, men tankene hans». En skulle tro at drap var farlig nok, men ideologene vil det annerledes; det er faktisk verre å hevde (som Europol gjør) at den største trusselen mot vesten kommer fra venstresiden og Islam. Det korrekte svaret skal være høyresiden, islamofobe og antifeminister, som etter nok en språklig justering er blitt til synonymer.

hege_banner_rights_special_778x150

Det holder altså ikke lenger å være intetkjønn av middels intelligens, vi bør også være islamofile og venstreorienterte feminister, hvis vi vil tilhøre det gode selskap. Og for å skape litt forvirring, er den tradisjonelle høyre-venstre-aksen omdefinert, med nasjonalsosialister til høyre og sosialister til både høyre og venstre.

Deretter introduseres en ny påstand: Det egentlige problemet er at morderen «kom fra en flokk». Men fordi det innrømmes at morderen også er en individualist, og derfor ikke tilhører noen flokk, oppstår et logisk problem. Et problem Lars Gule løser på denne måten; «Han er unik, men han er samtidig en del av noe større», og slik blir han likevel en del av en flokk, som igjen, og ikke helt uventet, defineres som høyreekstrem.

Og nå nærmer vi oss målet, men for å hale argumentet i land, blir det også nødvendig å hevde at venstresiden, med alle sine blodige revolusjoner og demonstrasjoner, og at muslimene, med sitt globale jihad og sine fatwaer, verken hater eller går i flokk. Dilemmaet løses med nok en påstand; denne gruppen er så liten at den ikke defineres som noen flokk, til tross for at ESISC (European Strategic Intelligence and Security Center) anslår at 10-15 prosent av Europas unge muslimer er radikaliserte. Altså omtrent den samme oppslutningen som Frp hadde ved siste skolevalg.

Slik henger det hele endelig sammen, i alle fall ideologisk, og det kan blåses til angrep, eller med Raymond Johansens ord; det er ikke nok «å ta fra dem mikrofonstativet», de må også «bekjempes aktivt og kraftfullt». Akkurat hva han mener med dette, sier han ikke, men fra annet hold eksisterer det allerede forslag om å gjøre enkelte ytringer straffbare. Vi begynner med andre ord å ane konturene av et meningsdiktatur, eller som det heter på nytale; «mer åpenhet og mer demokrati».

Så truende har dette regimet blitt, at en modig mann som Steinar Lem ikke turte å si hva han mente om norsk innvandringspolitikk, før han lå på dødsleiet. Men andre tør, slik som Imamen fra Ammerud, som krever at muslimer som ikke faster, må halshugges. Imamen kan kanskje ha oppfattet det slik at det ikke er ham Raymond Johansen er ute etter, men alle dem som er redde for ham, og som derfor kan tenkes å ytre seg negativt, om partiet, om Islam og selvfølgelig om kvinner.

For det er neppe slik at Imamen har misforstått politikernes signaler, når de som Jens Stoltenberg erklærer Id for å være en viktig norsk høytidsdag, når Erna Solberg sier at hun ønsker seg shariadomstoler i Norge eller når AUF oppretter et muslimsk bønnerom på Utøya, samtidig som de forsøker å avkristne resten av landet. Men så har Imamens krav om halshugging heller ikke fått andre konsekvenser enn at søknaden hans om statsstøtte til å drive barneskole er blitt satt på vent.

Noen reagerer på dette regimet, men å si det er vanskelig, uten å bli slettet av moderatorer, angrepet av Lars Gules statsautoriserte nettverk av motdebattanter og brennemerket som høyreekstrem, som under det rådende politiske regimet antakelig vil være en solid karrierebrems.

Slik utkjempes ideologiske slag og slik vinnes politisk makt, men slik mister vi også grunnleggende frihetsverdier, og muligheten til å løse kompliserte og viktige samfunnsproblemer, fordi dette ikke lenger er det primære. Det primære er å definere problemer ideologisk korrekt, og så finne de mest salgbare politiske løsningene – ikke at de skal fungere.

Overført til norsk integreringspolitikk betyr det at dersom et problem allerede er definert ut av ideologiske årsaker, da kan vi heller ikke søke løsninger som er basert på at problemet eksisterer.

Konsekvensen er at de to siste regjeringene avviser meritterte løsningsforslag som presenterer billigere og mer effektive integreringstiltak enn vi har i dag, fordi det politisk oppfattes som mer lukrativt å bruke 18 millioner kroner i året på å informere om kjønnslemlestelse, uten å lykkes.

Denne tragedien rammer ikke bare norsk integreringspolitikk, den rammer også mat-, miljø- og energipolitikk, med varslede katastrofer av apokalyptiske dimensjoner. Konsekvensene av en mislykket integreringspolitikk er i denne sammenhengen liten, men for et lite land som Norge kan det være dramatisk nok.

Vi trenger med andre ord et belønningssystem som premierer politikere for å løse problemer, i stedet for et system som belønner dem for å være opptatt av problemer. Men slike systemer finnes, og lar seg derfor også innføre, dersom mange nok krever det.

Kronikken ble først publisert i Adresseavisen 12. september 2014, og er gjengitt i sin helhet med forfatterens vennlige tillatelse.