Forskjellsbehandling og diskriminering

Burkafobi – eller?

Dagen i dag er gledens dag ettersom Strasbourg sier ja til det franske forbudet mot ansiktstildekning. Og på en slik dag er det gjerne greit å mimre litt. Da dukket en ”spesiell” kommentar i Dagbladet opp i tankene. Den hadde den ”spesielle” tittelen Burkafobi. Signert avisens Marte Michelet. Over en helside skjelte hun meg ut på bakgrunn av boken min, Tilslørt. Avslørt. Et oppgjør med norsk naivisme. Kanskje tid for ettertanke for en del samfunnsaktører, ikke bare om burka, men også om ”frivillig” hijab-bruk ?

Frankrikes lovforbud mot ansiktstildekning er altså godkjent av Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.  I boken «Tilslørt. Avslørt», argumenterte jeg for et forbud også i Norge. Boken ble gitt ut i 2007, og skapte en god del debatt. Antakelig derfor var Marte Michelet i Dagbladet på banen med sin diagnostiserende Burkafobi-artikkel. Å ha ”fobi” mot et slikt mørke, er vel et sunnhetstegn, eller?

I går ble jeg oppmerksom på en annen kommentar, signert Huma Fatima. Hun forteller hvorfor hun slutter å bruke hijab etter seks år. Huma har stått på barrikaden for sløret. Blant annet drømte hun høyt om å gå inn i militæret  – med sin såkalte frivillige hijab.

Nå forteller hun sannheten: hijaben ble tvunget på henne. Det er imponerende at hun velger å være ærlig og at hun nå står opp for seg selv.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

På et tidspunkt ønsket jeg å være selveste “Hijab-Kvinnen” – en superhelt med slør på hodet og et forbilde for andre mennesker. Man kan vel si at sjalet grodde inn i huden på meg. Jeg “glemte” at jeg ikke brukte hijab frivillig og ble til slutt veldig flink til å lyve når folk spurte meg hvorfor jeg har tatt valget om å bruke hijab. Jeg engasjerte meg i debatter om hijab som om det skulle være den mest naturlige tingen å gjøre og kjempet for min “rett til å kle på meg, mens andre ville kle av seg.”

(…)

Ingen innrømmer det til en tilfeldig person i klasserommet eller i kafeteriaen på jobb at de ikke bruker hijab frivillig. Ingen ønsker å være den som bekrefter de beryktede sidene ved tildekking “i regi av” islam. Derfor tok det meg hele fem og et halvt år å fortelle min nærmeste venninne om min historie – og jeg slet med å holde tårene tilbake mens jeg snakket. Selv nå synes jeg det er forjævlig å være en av de jentene. Hvordan er det mulig at en sosial og så utadvendt jente som meg, har brukt hijab ufrivillig i alle disse årene?

Det er også svært talende at Huma forteller om det sterke sosiale presset om å bruke hijab, også et poeng fra oss som de slørofile har avvist:

Da jeg forklarte ei venninne i mars om valget jeg hadde tatt, ble jeg møtt med denne advarselen: “Bare husk hvor du bor. Vær forberedt.” Oslo (og da særlig Østkanten) er et stort sted, men samtidig lite nok til at “alle kjenner alle”. Da søstera til min tidligere klassekamerat slutta med hijab, snakket flere om det. Ingen som ytret seg foran meg var interesserte i hvorfor hun slutta, men skandale var avgjørelsen hennes uansett. Det er kanskje på grunn av en rekke slike hendelser med henne og andre jenter at underbevisstheten min ikke tillot meg å ta dette valget før flere år senere.

Merknad: I dag, 10.juli, ble vi gjort oppmerksomme på at Huma Fatima nå har slettet dette innlegget, og at resten av bloggen også er tom

Tilbake til Dagbladkommentaren. Her er det ikke mye rom for jenter og kvinners grunnleggende behov for frihet. Jeg smilte fra første til siste setning…

Hege Storhaug har, bokstavelig talt, burkafobi. Den nye boka hennes «Tilslørt. Avslørt.», som lanseres mandag, begynner hjemme i Storhaugs leilighet der hun gjør seg klar til å gå ut i Oslos gater ikledd burka. Hun skal vise oss hvor upraktisk, ubehagelig og kontroversielt dette plagget er, men bare synet av burkaen utløser en voldsom angstreaksjon. Hun har vært nervøs og redd i dagevis allerede, og nå som hun straks skal gjennomføre eksperimentet blir det åpenbart for mye for henne. «I to timer har jeg prøvd å få kontroll over den indre uroen. Helt nytteløst.» Til tross for at en venninne er der og forsøker å trøste henne, til tross for at hun prøver å «tvinge litt rasjonalitet på banen». Men til slutt overvinner hun fobien og våger seg ut på en lørdagstur der et av de dramatiske høydepunktene er at hun søler på sløret når hun prøver å spise eplekake med krem.

I fjor fikk Hege Storhaug sitt gjennombrudd i den norske offentligheten med boka «Men størst av alt er friheten». Hun fikk en femmer i VG og vant Sørlandets bokpris. Hun fylte alle kanaler med sitt budskap om at islamismen er i ferd med å erobre Europa.

I «Tilslørt. Avslørt.» fortsetter hun sitt korstog, denne gang med fokus på det muslimske sløret. Foruten det merkelige lille burkastuntet og en (selektiv) gjennomgang av debatten om slør i Europa, er den nye boka først og fremst en repetisjon av den forrige – store deler er bare klipp og lim. Likevel er den klargjørende: Her framkommer Storhaugs islamofobi med enda større tydelighet enn før. Irrasjonell frykt for burka er en ting, irrasjonell frykt for islam er langt verre.

I Storhaugs hode står Norge overfor en eksplosiv økning i bruken av hijab, styrt og iscenesatt av fascistiske islamister med terrortilknytning. Hvis vi i «vår naivisme» tillater muslimske jenter å gå fritt rundt med dette hodeplagget, vil det føre til intet mindre enn en undergraving av menneskerettighetene, likestillingen og demokratiet.

Det er svært mange innfallsvinkler til å angripe Storhaugs paranoide vrangforestilling. Men den sentrale feilen hun gjør er den sedvanlige: Hun evner ikke, eller ønsker ikke, å skille mellom fredelig religionsutøvelse og militant islamisme. Hun hevder at hun forstår forskjellen, men velger likevel kategorisk å tolke bruk av det muslimske hodeplagget som støtte til de mest totalitære og reaksjonære strømningene i islam. Jentene med hijab kunne like gjerne gått med store plakater der det står «nei til menneskerettigheter» og «avvikle demokratiet basert på forkastelige frihetsverdier», skriver Storhaug. Det er en like absurd og virkelighetsfjern påstand som å mene at alle som går med sølvkors i kjede rundt halsen støtter Børre Knudsen.

Storhaug framstiller seg selv som minoritetskvinnenes beste venn, men hun nekter å høre på hva de selv sier. Med hatefull forakt avskriver hun muslimske jenters egne beretninger om at de går med slør av fritt valg, fordi de vil følge sin religion, fordi de synes det er fint, fordi de vil markere sin identitet. Ånei, den må du lenger ut på landet med jenta mi, sier Storhaug – enten er du styrt av en slu imam, eller så er du ute etter å undergrave demokratiet. Det spiller ingen rolle for Storhaug at studie på studie, både fra Norge og Europa, viser at bruken av hijab ikke handler om tvang og støtte til bin Laden – forskning og undersøkelser som ikke støtter hennes syn blir bare glatt oversett eller avvist som tåkeleggende naivisme. Det er dypt problematisk at en så useriøs aktør har fått så stor innflytelse over debatten.