Politikk

Form og innhold

De fleste har vel fått med seg at stortingsrepresentant Christian Tybring-Gjedde (FrP) ikke aksepterer innvandringsavtalen som H/FrP-regjeringen har inngått med Venstre og KrF. Tybring-Gjedde sier han ikke kan godta en avtale som kan bidra til en liberalisering av innvandringspolitikken. Liberalisering vil ikke FrP heller, svarer partiets nestleder Per Sandberg. For ifølge Sandberg har avtalen mye større rom for FrP-politikk enn hva Tybring-Gjedde tror. Har form møtt innhold?

Politiske partikonflikter er ikke som andre konflikter. Det er fordi de stort sett alltid havner i medienes klør, som simpelthen elsker slike konflikter – og raskt transformerer dem til personkonflikter.

Hvem skal vi ofre i dag?

Journalister og politiske kommentatorer, som noen kaller seg, driver sjelden med politisk analyse (de finnes og kan telles på en hånd). De fleste leter etter noen de kan ofre.

hege_banner_rights_special_778x150

For eksempel vet alle som interesserer seg for politikk at det er en ledelseskonflikt i Senterpartiet (Sp). Hva konflikten politisk handler om er jeg ikke helt sikker på, men jeg «vet» ut fra media at partilederen Liv-Signe Navarsete og nestleder Ola Borten Moe visstnok ikke går så godt sammen, at den ene og den andre (avhengig av hvem en lytter til) er seg selv nok og for lite for partiet. Så nå har hele ledelsen stilt sine plasser til disposisjon, mens media leter etter drittpakken som visstnok skal være utstedt på Borten Moe, representert ved en fylkespolitiker fra Sp jeg aldri har hørt om (Politisk kvarter 13.mars 2014, NRK).

Men mens Sp må svare på medias personifiserte tolkninger, prøver de antakelig å holde ro i rekkene til sitt forestående landsmøte. Det landsmøtet vil sikkert være som en bankett for journalister. Det kan jo hende noen sier noe ufordelaktig om noen andre. Og uansett vil noen «ofres» og da kan media spørre: Hvordan føler du deg nå?

Ansvarlig regjeringsparti

Så har vi FrPs Christian Tybring-Gjedde, som må kunne karakteriseres som medias gavepakke. Tybring-Gjedde er kjent for å si det han mener, bruke store ord og dessuten har han «feile meninger». Før i tiden, faktisk for kort tid siden, hadde FrP samme merkelappen, men så har partiet (over)bevist i valgkampen, i regjeringsforhandlingene og så langt i Regjeringen at det er et såkalt «ansvarlig regjeringsparti». (FrP er for første gang oppe til en slik eksamen).

Det finnes derimot ingen oppskrift på hva som er et ansvarlig regjeringsparti, men noen stikkord, foruten ansvarlig, kan være styringsdyktig, forutsigbar og konsensusorienterte. Sistnevnte vil være spesielt viktig i en samarbeidsregjering, men vil være gjeldende uansett, relatert til for eksempel byråkratiet.

Det interessante er at kjennetegnene på et «ansvarlig regjeringsparti» handler mest om form, lite om politikk.

Så også med utlendingsavtalen som H/FrP-regjeringen har inngått med Venstre og KrF og som Tybring-Gjedde ikke aksepterer.

Fristilling og tolkning

Tybring-Gjedde sier han ikke har samvittighet til å akseptere en avtale som kan bidra til liberalisering av innvandringspolitikken, som ifølge han vil være et brudd med det mest sentrale politikkområdet til partiet. Han karakteriserer det som et svik overfor velgerne, der han selv vil miste all troverdighet for det han har kjempet for. Tybring-Gjedde påpeker at da avtalen ble forelagt for partiet første gang, ble det solgt inn som en avtale som skulle ivareta en nødvendig innstramning av innvandringspolitikken.

Men da den endelige avtalen ble fremlagt for partiets stortingsgruppe var ikke innstramningene ivaretatt, ifølge Tybring-Gjedde. Han var derimot den eneste som stemte imot. Siden har Tybring-Gjedde skrevet brev til partiets ledelse og visstnok bedt om å bli fristilt i innvandringspolitikken (hva han egentlig har bedt om vet vi ikke, da brevets innhold ikke er kjent). Det vil i så fall kunne innebære at stortingsrepresentanten for FrP kan stemme mot forslag fra Regjeringen (og samarbeidsavtalen), fremme forslag på tvers av Regjeringen og støtte forslag fra andre partier på Stortinget.

Men en eventuell fristilling er ikke godt mottatt i partiet, forståelig nok. For hvor kan politiske partier ende hvis de ulike representantene ønsker fristilling fra det ene eller andre? Vi vet jo selv hvor vanskelig det er (bare) å avgi stemme, der vi må «svelge» et par ting til fordel for noe annet.

Derimot sier nestleder i partiet, Per Sandberg, at det slett ikke er noe behov for fristilling, for Tybring-Gjedde har misforstått avtalen. Den har rom for masse FrP-politikk og, ifølge Sandberg, har samarbeidspartnerne Venstre og KrF ikke noe vetorett når avtalens innhold blir realpolitikk. Men sistnevnte er vissnok ikke Venstre og KrF enige i. Så kan en spørre seg: Hva skjer når form møter innhold?

Når form møter innhold

Enkelt sagt: Da blir det politisk slåsskamp. Når partienes «salgsavdeling» ikke lenger styrer kommer realpolitikken til overflaten. Det er således liten tvil om at Tybring-Gjedde har rett i at innvandringspolitikken er FrPs kjerne, og det er her flesteparten av deres velgere forventer resultater. Slik sett presser han partiet til å huske hvem de er, men da må han ikke plassere seg selv på sidelinja, eller verre: over sidelinja.

Samtidig handler det om hvordan partiet håndterer situasjonen. Setter partiet innvandringspolitikken like høyt som sine velgere, er en neglisjering (eller avvisning) av Tybring-Gjeddes innvendinger ikke nødvendigvis det smarteste. Nestleder Sandberg er kanskje den i partiet (utover Carl I. Hagen) som best vet at innvandringspolitikken er alfa omega for partiet. Derfor prøver Sandberg så godt han kan å ivareta både Tybring-Gjedde, avtalen (som han selv var med å fremforhandle i første runde) og Regjeringen. Og det uten å ofre verken noen eller noe.

Om Sandberg klarer det, gjenstår å se. Tybring-Gjedde gjør det heller ikke akkurat lett verken for seg selv eller partiet, for det er mildt sagt «mektige venner» han utfordrer.

Det «enkleste» er selvsagt å levere resultater på innstramninger i innvandringspolitikken. Da får Frp prøvd ut i hvilken grad Venstre og KrF mener å ha en hånd på rattet, og hvor regjeringspartneren Høyre egentlig står. Så er vi, om ikke annet, kommet til neste runde: Hvor «gode» er resultatene egentlig? Men da snakker vi i alle fall politikk.