Statistikk

Enslige, mindreårige asylsøkere

Statistisk sentralbyrå (SSB) har i dag publisert en rapport om såkalte enslige, mindreårige asylsøkere. Her fremkommer det at det i perioden 1996-2011 har det vært stor variasjon i antallet, hvor ikke minst politiske innstramninger har hatt innvirkning. Videre kan det synes som om mange av de enslige, mindreårige flyktningene (som er definisjonen når de får opphold) bor i såkalte flerfamiliehusholdninger. To tredjedeler av dem som ved inngangen til 2012 var i alderen 18-29 år var «aktive», dvs. i arbeid, utdanning eller i introduksjonsordning, som er betydelig lavere enn befolkningen generelt i samme aldersgruppe.

Enslige, mindreårige flyktninger er per definisjon personer under 18 år, uten medfølgende foreldre, som har søkt asyl og siden fått opphold i Norge på dette grunnlaget. Det er interessant å merke seg at dette gjelder dem som er kommet uten «foreldre», for det innebærer at også de som kommer til landet i følge med andre voksne enn sine egne foreldre, for eksempel sammen med (eldre) søsken, tante, onkel eller lignende, regnes som «enslige, mindreårige flyktninger eller asylsøkere». Norge har med dette en videre definisjon på enslige, mindreårige asylsøkere enn den som brukes av FN, som bare omfatter de som ikke har følgepersoner. Og ergo kan søken, tante, onkel, fetter eller hvem det måtte være, ta barnet med seg til Norge og sende det til politistasjonen for å søke asyl – som enslig, mindreårig.

Rapporten fra SSB tar for seg perioden 1996-2011. Av de rundt 11 400 som søkte asyl som enslige, mindreårige i denne perioden, ble over 5 000 bosatt som enslige, mindreårige flyktning. Hvordan de bor, kommer jeg tilbake til.

Antallet som har kommet som enslige mindreårige har variert mye i perioden. I 1996 kom ca. 100 enslige, mindreårige asylsøkere, så steg tallet noenlunde jevnt og trutt til 2003 (i underkant av 1 000), for så å falle til under 500 i 2004-2007. Deretter kom en kraftig stigning til i underkant av 1 500 i 2008 og rekorden i 2009 på 2 500. De to neste årene (2010 0g 2011) falt det tilbake til i underkant av 1 000 i året.

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Apropos: politikk virker

Nedgangen fra rekordåret 2009 forklares med innstramninger i asylpolitikken. Det vises spesielt til to tiltak. Det ble innført et tiltak som åpnet for å gi enslige, mindreårige asylsøkere en begrenset oppholdstillatelse dersom eneste grunnlag for å gi beskyttelse var at søkeren ikke hadde forsvarlig omsorg i hjemlandet. Med en slik tillatelse må de forlate Norge når de fyller 18 år.

Det andre tiltaket var at det ble åpnet for at enslige mindreårige kunne bli returnert til andre land i henhold til Dublin-II (der det heter at det første trygget landet en søker asyl i, er ansvarlig for å behandle søknaden).

Med andre ord virker politikk. Derfor er det ekstra interessant at med Dublin-III (som erstatter Dublin-II) heter det at «enslige, mindreårige asylsøkeres rettigheter er styrket». Det innebærer enslige, mindreårige asylsøkere som har nære slektninger i en medlemsstat, herunder søsken, onkel, tante eller besteforeldre, skal få søknaden sin behandlet i den staten der disse oppholder seg.

Så kan en jo spørre seg: Hvis en mener at enslige, mindreårige asylsøkere er «en fin ting», hvorfor strammet da Norge inn politikken? Kanskje fordi vårt politiske lederskap innser at det ikke er noen god idé å etablere et system som tilsier at foreldre sender sine barn verden rundt i menneskesmuglers hender eller at systemet misbrukes ved at søsken, onkler eller lignende henter barn til Norge (jamfør at enslige, mindreårige asylsøkere som oftest får opphold)? Men da levner det lite ære å godta Dublin-III, som trådte i kraft i Norge fra 1.januar i år.

Om gruppen

Ifølge SSB har nær to av tre av de enslige, mindreårige flyktningene (altså dem som har fått opphold i perioden) bakgrunn fra Asia, mens nær en av tre har bakgrunn fra Afrika. Men noen land skiller seg spesielt ut; hele 90 prosent har bakgrunn fra Afghanistan, Somalia, Irak, Sri Lanka, Etiopia eller Eritrea, med Afghanistan desidert på topp. De siste årene har det vært en økning fra spesielt Somalia og Eritrea.

Det er absolutt flest gutter (80 prosent). Omtrent en tredjedel av de enslige, mindreårige flyktningene har flyttet fra sin opprinnelige bosettingskommune, og mange av dem ender i Oslo.

Botiden for disse gruppene er forskjellig (per 1.januar 2012). For Afghanistan har 83 prosent botid (av over 2 000 bosatte) under 3 år, mens det samme er 71 prosent for eritreere (av 224 bosatte). For somaliere (av 874), irakere (av 463) og srilankere (av 391) hadde 58 prosent botid over 7 år.

Omtrent halvparten var 16 år eller yngre, mens ca. 35 prosent var 17 år og de resterende over 18 år (merk at dette er alder ved bosetting, hvilket vel tilsier at sistnevnte gruppe var tett opp mot 18 år da de søkte asyl, jamfør faksimile av figur under).

140312-1-ssb

Hvordan bor de? 

Nettopp hvordan «enslige, mindreårige flyktninger» bor er interessant ut fra definisjonen av en enslig, mindreårig asylsøker. For siden Norges utvidede variant tilsier at barnet (under 18 år) kan ha kommet til Norge for eksempel i følge med en tante, er det kanskje også nærliggende å tro at den samme tanten tar barnet til seg (når barnet får opphold).

SSB påpeker at de skiller mellom privathusholdninger og andre typer husholdninger (dvs. ikke-private husholdninger, for eksempel institusjoner). Blant private husholdninger, skiller SSB mellom de som bor alene, de som bor med ektefelle/samboer/partner og med/uten barn, og det som kalles «flerfamiliehusholdninger».

Alle personer som er registret bosatt i samme bolig, regnes å tilhøre samme husholdning.

Flerfamiliehusholdninger består av to eller flere familier bosatt i samme bolig. En flerfamiliehusholdning kan bestå av flere familier bestående av kun én person (altså en person regnes som en familie). Dette inkluderer også familier med fosterbarn.

SSB gir et tverrsnittbilde av husholdningstilhørigheten for ulike husholdningstyper etter alder, botid og kjønn, jf. faksimile av figur under. For dem under 16 år bor samtlige i flerfamiliehusholdninger eller andre husholdninger, der over 60 prosent bor i førstnevnte.

Videre heter det: «Enslige mindreårige flyktninger under 15 år blir oftest bosatt hos slekt eller i fosterhjem,» der jeg antar at det ene ikke utelukker det andre, samt at «De over 15 år blir gjerne bosatt i bofellesskap eller i bolig med oppfølging. Enslige mindreårige flyktninger med særskilte behov kan bli bosatt i institusjon.»

Vi ser også at det er vanligere for jenter å bo i flerfamiliehusholdninger og når det gjelder å bo alene, er det er langt mer vanligere for menn enn kvinner.

140312-2-ssb

Hvordan går det så i Norge med de enslige, mindreårige flyktningene?

Følgende konklusjoner kommer SSB gjelder for dem som kom som enslige, mindreårige asylsøkere og som per 1.januar 2012 var i aldersgruppen 18-29 år:

  • 71 prosent var «aktive» (dvs. i arbeid, utdanning eller i introduksjonsprogrammet), som er en god del lavere enn i befolkningen generelt i samme aldersgruppe (86 prosent).
  • Aktivitetsnivået, særlig sysselsettingen, øker med alder og botid. De fra Afghanistan, Sri Lanka, Eritrea og Etiopia hadde en høyere andel aktive enn de fra Somalia og Irak (merk så at begge sistnevnte grupper hadde over 58 prosent botid på over 7 år), men likevel at av de aktive fra Irak var det en stor andel sysselsatte (altså i inntektsgivende arbeid) sammenlignet med de andre landene.
  • For mennene øker andel sysselsatte med botid, mens kvinnene i større grad tar utdanning, også i kombinasjon med jobb. Kvinner har en betydelig høyere andel som mottar kontantstøtte eller ytelse som enslig forsørger sammenlignet med resten av kvinnebefolkningen.
  • Yrkesinntekten utgjør 60 prosent av samlet inntekt, som er en mye lavere andel enn i befolkningen generelt i samme aldersgruppe (80 prosent). En høyere andel har vedvarende lavinntekt enn i befolkningen generelt.
  • En stor andel av inntektene kommer fra overføringer. Overføringene er hovedsakelig introduksjonsstønad, sosialhjelp og ytelser fra folketrygden.

SSB: Enslige mindreårige flyktninger, 2011