Innvandring

Umenneskelig asylsystem

«Jeg er gått fra å være flyktning i Afrika, til å bli flyktning i Europa. Jeg har kastet bort ti år av mitt liv.» Ordene tilhører Ibrahim (45) som uttransporteres fra Norge. Han er rutinert i å bli uttransportert, forteller VG, da det er femte gang han sendes tilbake til Italia, det første landet han søkte asyl i 2003.

Når VG møter Ibrahim skal han sendes ut av Norge. Siden han først ble smuglet til Europa fra Sudan i 2003 har han forsøkt seg i stadig nye land.

– Det er femte gang jeg sendes tilbake til Italia. Jeg har vært i Storbritannia og Irland før, og de siste åtte månedene i Norge, forklarer han, uten å ville utdype hvorfor han ikke vil bli i Italia.

Grunnen til at Ibrahim sendes tilbake til Italia er at det er det første landet i Europa han kom til, og da er det ifølge Dublin-samarbeidet det landet som skal behandle hans asylsøknad. Hvorvidt Ibrahim har søkt asyl i Italia og hva som eventuelt ble resultatet av denne søknaden, fremkommer ikke i VGs reportasje.

hege_banner_rights_special_778x150

Derimot fremkommer at Ibrahim opplever seg som en flyktning i Europa:

– Hadde jeg visst at mine ti år som flyktning skulle ende med at jeg stadig sendes videre, så hadde jeg heller holdt ut med krigen i Darfur, sier Ibrahim (45), fra Sudan.

– Jeg har gått fra å være flyktning i Afrika, til å bli flyktning i Europa. Jeg har kastet bort ti år av mitt liv.

Nå er det vel ingen nasjon i Europa som sender Ibrahim videre, men han selv som velger å forsøke seg på nye land, uten å ta hensyn til Dublin-regelverket, og det er han ikke alene om. VG har også møtt «Damon» (23) fra Afghanistan. «Damon» skal med samme fly ut av Norge som Ibrahim, har følgende forklaring på hvorfor han dro til Norge, selv om han kjente til Dublin-reglene og var forberedt på å bli sendt ut:

– Jeg flyktet som 15-åring, men familien min bor fortsatt i Afghanistan. Jeg vil tjene penger så jeg kan sende litt hjem til dem, sier han.

– I Milano bor jeg på gaten eller på gulvet hos venner. Jeg har ikke klart å få fast jobb, bare strøjobber. I Norge finnes det arbeid, men jeg kommer ikke til å prøve meg en gang til.

Om «Damon», som tydeligvis ikke vil oppgi sin identitet, vil prøve seg en gang til, gjenstår å se. Og det er fullt forståelig om han så gjør. For både for Ibrahim og «Damon» må det smerte å se at mange av deres landsmenn for opphold i Norge, mens de selv sendes ut. Bare i 2013 var det for eksempel 751 asylsøknader i Norge fra Afghanistan, der om lag 60 prosent fikk opphold.

Tilfeldig, urettferdig og farlig system

Så er det slett ikke sikkert at verken Ibrahim eller «Damon» har et beskyttelsesbehov, som er asylinstituttets intensjon, men de samme kan likevel ha behov eller ønsker om et bedre økonomisk liv for seg og sin familie. Men asylinstituttet fungerer ikke som et slags arbeidskontor.

Praksisen bevitner det hvor tilfeldig og urettferdig dagens system fungerer. Dagens asylsystem er svært kostnadskrevende, både for mottakerlandet, avsenderlandet og den enkelte asylsøker. I et høykostnadsland som Norge vil hver enkelt som får opphold utløse enorme kostnader, da mange av dem ikke er kvalifisert for et høyteknologi land, og dette er penger som kunne vært benyttet til å hjelpe langt flere i deres hjemland eller nærområder. Avsenderlandene mister typisk også sin kanskje beste arbeidskraft, unge, sterke menn og den enkelte kan utsette seg for enorme farer på sin flukt til Europa, i tillegg til at de samme (og familien) typisk vil sette seg i enorm gjeld til menneskesmuglere. Når du og familien din har investert så mye penger for en bedre tilværelse, er det ikke underlig at nederlaget oppleves totalt hvis du ikke lykkes.

Uttransportering

Bedre blir ikke systemet av at personer, som vet at de er på «ulovlig» reise i Europa, må uttransporteres, såkalt frivillig eller med tvang.

«Antallet tvangsreturer ut av Norge øker», skriver VG, og viser til at regjeringen er blitt enig med Venstre og KrF om hovedtrekkene for en ny norsk asylpolitikk, der ett av tiltakene er raskere retur av dem som får avslag på sine søknader. De viser videre til at Politiets utlendingsenhet (PU) i løpet av årets første måned uttransporterte 581 personer uten lovlig opphold, en økning på nær 50 prosent mot samme periode i fjor.

Så kan en jo spørre seg – hva er det VG vil? Skal Norge bryte Dublin-samarbeidet? Er det ikke tverrpolitisk enighet om at dem som har avslag nettopp skal uttransporteres så raskt som mulig? Ikke minst for at barn ikke skal oppleve å slå røtter for så på et senere tidspunkt likevel må forholde seg til gjeldende regelverk.

En kan undre seg, når vi videre leser:

Morgenen VG er med står 25 navn på tavlen inne på politiets venteområde på Gardermoen flyplass, og det er hektisk aktivitet. En tyrkisk-iransk mor er hentet fra asylmottaket samme morgen sammen med sine to små døtre. Hun blir hysterisk og begynner å strigråte da hun kommer inn på venteområdet.

– Vi sender henne til utlendingsinternatet for å roe seg ned og få tilsyn av en lege. Vi setter ikke mor og barn på et fly i den tilstanden, forklarer vaktleder Thor-Morten Hagen. Kvinnen skulle egentlig sendes uledsaget, men ble senere på dagen satt på flyet sammen med en politikvinne.

Men heller å stille spørsmål ved regleverket, viser VG til økonomien ved retur.

Uledsaget tvangsretur vil si at politiet ikke blir med på selve flyreisen, noe som sparer store utgifter: En ledsaget retur har en snittpris på over 50 000 kroner, mens en uledsaget «bare» koster litt over 6000. Tall VG har fått fra PU viser at 4 134 av de 5 965 uttransportene i fjor var uledsaget. Året før var det omvendt, da var nesten dobbelt så mange av utsendingene ledsaget. I år skal antallet tvangsreturer opp i 6 700.

Jeg vet ikke om VG med dette mener at dette er et unødvendig «sparetiltak». Ifølge VGs tall, som nesten korresponderes med UDIs tall (jf. tabell 19 i tallmaterialet som følger under denne fremstillingen fra UDI), så har de 1831 ledsagede returene kostet til sammen om lag 91 550 000 kroner, mens de uledsagede kom opp i om lag 24 804 000 kroner. Altså gikk over 116 millioner kroner til uttransportering bare i 2013. Hadde systemet vært innrettet annerledes, så hadde også dette vært penger som hadde kommet noen til gode.

Det er på tide å ta et kraftig oppgjør med dagens uverdige asylsystem, men da er vi avhengig av et media som evner å løfte blikket.