Arbeid og utdanning

Religion som strategi

Religiøs problematikk skaper stadig flere overskrifter i vårt samfunn. Øyelegen i Trondheim som ikke vil ansatte kvinner i hijab, fremstilles som moralsk fordreid. Landbruksministeren som ønsker at svinekjøtt fortsatt skal være et tilbud i offentlige institusjoner, fremstilles som muslimfiendtlig. Tillater man ikke å kutte i barns kjønnsorganer og barnet tilfeldigvis er en gutt, ja, da beskyldes en for å begå et «etisk overtramp». Og personer, typisk kvinner, kan nekte å jobbe hvis de ikke får flagge sin muslimske bekledning – og leve av fellesskapets midler fra Nav. For når religionsfrihets-kortet trekkes, stopper politiske handlinger opp.

Fine ord løser ingenting. Og det nytter fint lite verken å være kritisk, forstå eller mene dette eller hint, så lenge det ikke settes krav og makt bak kravene.

«Nav-sjefer er kritisk til at minoritetskvinner ikke vil ta jobb eller praksisplass i kantiner hvor det serveres svin, butikker hvor det selges øl eller sykehjem hvor de må stelle menn,» leser jeg i Aftenposten (ikke på nett) i deres serie om integrering.

I dag er temaet kvinner som nekter å jobbe fordi arbeidet eller kravene til arbeidsutførelsen ikke er i tråd med deres religiøse overbevisning.

hege_banner_rights_special_778x150

Det følges opp med et sitat fra Anne Britt Djuve ved Fafo: «Hvis man opplever at man ikke har muligheter på det norske arbeidsmarkedet, er det ikke så rart at man bruker religion som strategi for å velge seg bort fra arbeidslivet.»

Problematikken som Aftenposten i dag drar opp er av gammel dato, hvilket ikke gjør saken noe bedre. I 2011 hadde for eksempel flyktningtjenesten i Lunner kommune fått nok. De tok et aktivt grep for å få en politisk løsning på problemet med at kvinner ikke vil jobbe på grunn av sin bekledning. De skrev et utfyllende brev til Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet (BLD), med kopi Justis- og politidepartementet, Likestillings- og diskrimineringsombud (LDO), Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi) og Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon, der de redegjorde godt for problemene.

Absolutt ingenting har skjedd.  Tvert om, er min erfaring, da nettopp ikke å støte den såkalte religionsfriheten nærmest er blitt det helligste symbolet på et «inkluderende og raust samfunn».

Og i 2014 kan vi således fortsette å forklare de samme problemene. Til Aftenposten sier Rihab Mahjoub (25) fra Tunisia at «Ingen kan bestemme over min klesstil. Hvis jeg er flink til å gjøre jobben, må det være viktigst, sier Mahjoub, som ikke ville tatt en jobb som involverer svin, hvis hun ikke måtte. Hvis hun fikk valget mellom klesdrakt og jobb, ville hun prøvd å komme overens med sjefen.» Men hadde sjefen vært det som noen ville definert som et stabeist, kanskje en øyelege fra Trondheim?, kan det være at hun ikke hadde fått trumfet gjennom å flagge sitt religiøse ståsted på jobb. Hadde hun da heller valgt å leve på fellesskapets midler?

Fafo-forsker Anne Britt Djuve forteller til Aftenposten at hennes hovedinntrykk er at flyktninger som kommer til Norge, ønsker å jobbe. Men samtidig er det noen, og da spesielt kvinner, som «ikke orientert mot lønnet arbeid. De har aldri vært i lønnet arbeid, de har ingen ønsker om å jobbe, og familien deres ønsker heller ikke at de skal jobbe.» Og nettopp dette, sammen med at noen oppdager at i Norge kan du faktisk få penger, ja kanskje mer penger, ved ikke å jobbe, vitner om at de samme ikke forstår hvordan velferdsnasjonen Norge fungerer. Hadde de samme innsett at det var naboens iherdige innsats som betalte for egen unnlatelsesynd, så er det ikke sikkert at det hadde vært like uinteressant. (En problemstilling som kan gjelde oss alle).

Djuve viser til at lange skjørt er blitt tatt opp som et hindrer for at kvinner blir yrkesaktive, som er i tråd med de erfaringer som Lunner kommune tok opp med BLD i 2011. Og som Lunner etterlyste: problemstillingen må løses politisk.

– Programrådgivere i kommunene er usikre på hvordan de skal håndtere dette, om de skal eller bør stille krav til at kvinnene skal endre klesdrakten. Noen er tøffe og ber dem skifte klær, mens andre opplever at det er å gå for langt inn i privatsfæren, sier Djuve.

Tja, tøffe og tøffe. Det spørs vel hvor «tøff» en føler seg om en blir hengt ut som umoralsk eller fremmedfiendtlig fordi en setter begrensninger for den såkalte religionsfriheten. Spør for eksempel øyelegen i Trondheim eller Jenny Klinge i Senterpartiet, som mener at jenter og gutter har forskjellig rettsvern når det kommer til om skjæring.

– Når er det nok? 

Aftenposten forteller at de er kjent med at problemstillingen har vært et tema internt i Nav. Det er vel ingen overraskelse, spørsmålet er vel heller hvor lenge problemstillingen har ligger mer eller mindre uløst i Nav. Hvor politisk betent problematikken er, vitner vel heller de samme Nav-ledernes ønske om anonymitet om. For de anonyme Nav-lederne «er frustrert over at noen innvandrere nekter å ta praksisplass eller jobb fordi det ikke passer med deres tolkning av islam.»

– Hvis de ikke er villige til det, hvordan i all verden skal vi få dem ut i arbeid? Er det greit at disse familiene blir parkert på sosialhjelp? Hvor mye energi skal vi bruke på kvinner som går 10–12 år på kurs og tiltak uten å komme i jobb? Når er det nok? Spør lederen.

Oppsagt eller omplassert

Brede Edvardsen, hovedtillitsvalgt i renholdsbedriften ISS, som har rundt 7000 ansatte som betjener tusenvis av norske bedrifter, forteller til Aftenposten at ansatte er blitt oppsagt, omplassert eller fått disiplinærsak mot seg fordi de nekter å bruke arbeidsuniform.

Han sier at mange bedrifter prøver å løse sikkerhetsmessige og hygieniske problemer på grunn av omfangsrike, lange klesdrakter. Han forteller om ansatte som nekter å bruke bukser, slutter å bruke arbeidsuniformen etter noen dager, lange gevanter som kommer inn i skjæremaskiner, eltere og miksmastere på kjøkken og kantiner. En IKT-bedrift reagerte sterkt på at en ansatt iført lang, vid drakt vasket toalettene før hun i de samme klærne vasket i kantinen. Kvinnen ble omplassert.

– Noen saker er endt med oppsigelse, men først og fremst omplassering eller disiplinærsak. Det bør stilles strengere krav til at arbeidstagere må tilpasse seg arbeidslivet.

Pengestøtten kan stoppes

Navs tjenestedirektør Bjørn Gudbjørgsrud forteller til Aftenposten at Nav kan redusere sosialstøtte, stoppe dagpenger og arbeidsavklaringspenger hvis noen ikke tar praksisplass eller vegrer seg mot arbeid eller aktivitet.

– Det skal veldig gode grunner til for ikke å ta praksisplasser eller arbeid. Jeg tror mange vil ha vanskelig for å akseptere at man ikke vil ta jobb i en kantine fordi det serveres svin der. De fleste vil ikke oppfatte det som en holdbar grunn, sier Gudbjørgsrud.

Han mener at innvandrere ved ankomst til Norge må få tydeligere beskjed enn i dag om at det er forventet at de som kan, skal jobbe. Samfunnet må redusere de strukturelle barrièrene og inkludere flere.

– Kravene om å tilpasse seg arbeidslivet er tydelige, men kanskje vi ikke praktiserer dem strengt nok, sier Gudbjørgsrud.

Dog skal denne praktiseringen over noen hinder. For eksempel har Likestillings- og diskrimineringsombudet (LDO) en rekke ganger vært klar på «retten til religionsfrihet» og de tok for eksempel til ordet for at Justisdepartementet brøt loven ved å forby hijab i politiet. Nylig tildelte også den nye BLD-ministeren Solveig Horne (FrP) en inkluderingpris til Forsvaret der de berømmes for bruk av hijab og halalmat.

– Har et ansvar for å forsørge seg selv 

Men pris eller ikke, når det kommer til å forsørge seg selv, er den samme Horne klar:

– Jeg mener vi må stille akkurat de samme krav til innvandrere som til andre. De har et ansvar for å forsørge seg selv, sier inkluderingsminister Solveig Horne, og fortsetter:

– Kommer du til Norge, og du skal bo i dette samfunnet hvor alkohol er lovlig, må man følge reglene på arbeidsplassen. Der skal vi være klare, vi må stille krav til at de må innrette seg. Alle har en plikt til å komme seg i arbeid.

– Men hva sier du til dem som avviser jobber fordi det strider mot deres religiøse overbevisning?

– Det skal ikke være grunn nok til å gå på sosialhjelp. Alle må innrette seg etter reglene på arbeidsplassen, det må Nav og andre være tydelig på. Ingen kan si nei til en jobb på grunn av klesdrakt eller religion. Hvis man sier nei, mister man dagpenger eller sosialstøtte. Reglene er slik at vi må være aktive arbeidssøkere.

Da råder jeg statsråd Horne til å ta opp brevet fra Lunner kommune og svare dem på følgende: Hva skal kommunene gjøre med kvinner på introduksjonsprogram der deres bekledning er til hinder for å oppfylle intensjonen med programmet?