Innvandring

Lov med falsk ID, hevder NOAS

Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) hevder at Norge bryter FNs regelverk fordi vi, ifølge dem, overser en bestemmelse i flyktningkonvensjonen. Bestemmelsen tolkes av NOAS til at det er lov å bruke falske dokumenter for å søke asyl og at dette ikke skal straffeforfølges. NOAS’ utspill kommer dagen etter SOS-barnebyer sitt vellykkede stunt med en liten gutt alene på en benk i Oslo.

I går vitnet vi et stunt fra organisasjonen SOS-Barnebyer da de publiserte en video hvor de hadde plassert en liten, bortkommen, tynnkledd gutt på en benk i Oslo. Testen var om tilfeldige forbigående ville hjelpe den stakkars gutten. Det ville de fleste, filmen fikk mye publisitet – selv på redaksjonsplass – og Osloborgene kunne sole seg i den humanitære glansen, selv i utlandet der filmen går sin seiersgang.

Forstå meg rett, jeg har ingen problemer med det som sikkert også blir et inntektsgivende stunt fra SOS-barnebyer for å hjelpe internt fordrevne barn i Syria. Tvert om mener jeg at langt mer, og langt mer langsiktige tiltak, burde vært på plass. Derimot reagerer jeg på hvordan barn benyttes, stuntet ble for eksempel straks plukket opp av Flyktninghjelpens Jan Egeland, for å opprettholde et asyl- og flyktningsystem som beviselig ikke fungerer. Jeg tør påstå at hadde noen laget akkurat samme filmen om denne lille gutten som ledd i å endre asyl- og flyktningpolitikken, så hadde den ikke blitt like godt mottatt. Det er ikke klassifisert som «godhet».

Våre hjerter gråter

hege_banner_rights_special_778x150

Alle vil vi hjelpe. Våre hjerter gråter av lidende barn, om de sitter på en benk i Oslo eller om de er i krigsherjede områder. Vi vil, vi vil, men det er ikke alltid like enkelt å vite hvordan vi skal få det til. Vi vet det eksisterer hundrevis av humanitære organisasjoner, som hver og en forteller oss at hvis de får økonomisk støtte så vil vårt bidrag nå frem. Men samtidig er det ikke alltid det smaker like godt å bidra med noen hundrelapper eller mer. Vi har en følelse av at vi bare betaler oss fri. For det er lettere å ha vårt humanitære bidrag på kjøleskapsdøren enn i bakgården.

Alle vet vi at humanitære katastrofer og menneskers på flukt ikke tar slutt. Så selv om vi «gir så det monner», som er et typisk slagord ved ulike innsamlingsaksjoner, så ønsker vi også at hjelpesystemet skal forbedre seg. Akutt nødhjelp via triste barneøyer er én ting, men vi ønsker oss i tillegg strukturendringer som fører til et mer effektivt og velfungerende system.

Men vi har låst oss fast i en slags humanitær felle. «Godhet» er ensbetydende med å gi og å åpne dører, ikke å stille spørsmål ved om det er den beste måten. Det er svært få som tar til ordet for å endre asyl- og flyktninginstituttet for å kunne hjelpe langt flere i sitt hjemland eller nærområde, og derav også få slutt på et umenneskelig system med menneskesmuglere og annen grov kriminalitet. Det kan heller synes som om det ligger en egengevinst i å opprettholde et system som har så grove feil og mangler at det i seg selv kan få hjertet til å gråte.

Hva vil NOAS?

I dagens Aftenposten har Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), representert ved professor Mads Andenæs ved UiO og André Møkkelgjerd, juridisk rådgiver NOAS, et debattinnlegg der de hevder at Norge bryter FNs regelverk. De åpner slik:

Bruk av falske dokumenter kan være nødvendig for å kunne søke om beskyttelse i Norge. FNs flyktningekonvensjon fastslår at asylsøkere ikke skal straffeforfølges for dette. Likevel straffer Norge mange asylsøkere for irregulær innreise – i strid med Norges folkerettslige forpliktelser. Verdens flyktningebefolkning øker, og i 2013 ble det anslått at mer enn 45 millioner mennesker var på flukt. Tusenvis av mennesker har druknet i forsøket på å krysse Middelhavet for å søke beskyttelse i Europa. For at mennesker på flukt skal kunne søke beskyttelse i et trygt land, er det ofte nødvendig å reise ved hjelp av smuglere, uten dokumenter eller med falskt pass.

Denne åpningen forteller egentlig alt, sett bort fra at NOAS ikke forteller hele sannheten ved sin henvisning til flyktningkonvensjonens artikkel, selv om de videre presiserer:

Til tross for at det normalt kreves visum og pass for lovlig innreise, pålegger flyktningekonvensjonen Norge i visse tilfeller en plikt til ikke å straffeforfølge flyktningers innreise uten dokumenter, eller med falske dokumenter. Plikten er regulert i flyktningekonvensjonens artikkel 31 (1). Den er en anerkjennelse av at det å bruke falske dokumenter kan være nødvendig for å få tilgang til asylprosedyre i et trygt land.

Men la oss nå se på hva som står i flyktningkonvensjonens artikkel 31. I artikkelen (som omhandler flyktninger som ulovlig oppholder seg i tilfluktslandet) heter det (mine uthevinger):

1) at staten ikke skal straffe flyktninger som på grunn av deres ulovlige innreise eller opphold, forutsatt at flyktningene straks fremstiller seg for myndighetene og godtgjør at de har gyldig grunn for deres ulovlige innreise eller opphold.

Som vi ser er ikke nødvendigvis problemet at vedkommende kommer til Norge på ugyldige dokumenter, men tvert om hvordan den samme forholder seg til sine egne ulovlige dokumenter etter ankomst til Norge.

Videre heter det i 2) staten ikke skal pålegge flyktninger andre begrensninger i bevegelsesfriheten enn dem som er nødvendige, og slike begrensninger skal bare stå ved makt inntil flyktningenes forhold i landet er ordnet eller de får adgang til et annet land. De kontraherende stater skal innrømme slike flyktninger en rimelig tid og alle nødvendige lettelser for å få adgang til et annet land.

Her vil hva som «er nødvendig» avhenge av en vurdering av den enkeltes situasjon.

Vel så interessant er neste artikkel, artikkel 32, som handler om utvisning:

1) at staten ikke skal utvise en flyktning som lovlig oppholder seg på deres territorium med mindre det skjer av hensyn til den nasjonale sikkerhet eller den offentlige orden.

I 2) fremkommer at utvisning bare skje i henhold til en avgjørelse truffet i de former som lovgivningen foreskriver, og videre at med mindre tvingende sikkerhetshensyn er til hinder for det, skal flyktningen ha adgang til å fremlegge beviser for å renvaske seg.

I 3) heter det at staten skal innrømme slik flyktning en rimelig tid til å søke lovlig adgang til et annet land. De kontraherende stater forbeholder seg retten til i denne tid å treffe slike interne tiltak som de måtte finne nødvendig.

Jeg finner således lite belegg for NOAS sin vurdering av hva Norge pålegges av flyktningkonvensjonen og ei heller at Norge bryter den.

Men NOAS mener derimot at Norge har tolket konvensjonen feil.

( … ) nåværende tolkning, gitt av Riksadvokaten i retningslinjer fra 2008, ikke er i samsvar med de folkerettslige reglene om traktattolkning. Sentrale begreper er tolket for snevert, noe som fører til at Norge bryter flyktningekonvensjonen. Flere av våre naboland har en praksis som skiller seg klart fra den norske, og hvor bestemmelsen i større grad er tolket i samsvar med de folkerettslige tolkningsreglene.

Her vil jeg bare tilføye: Nettopp at «flere av våre naboland» har en annen tolkning tilsier vel at konvensjonen ikke dikterer hva en stat skal gjøre. Tvert om, den enkelte flyktnings rett til asyl er overlatt til hver stats interne lovgivning, som også konvensjonen presiserer.

La oss så gå tilbake til NOAS’ åpning av debattinnlegget, der de viser til at verdens flyktningbefolkning øker, at rundt45 millioner mennesker kan være på flukt og der «Tusenvis av mennesker har druknet i forsøket på å krysse Middelhavet for å søke beskyttelse i Europa. For at mennesker på flukt skal kunne søke beskyttelse i et trygt land, er det ofte nødvendig å reise ved hjelp av smuglere, uten dokumenter eller med falskt pass.»

NOAS vet altså at systemet overhodet ikke fungerer. Men heller å ta til ordet for å endre systemet, så hevder NOAS at Norges «feiltolkninger» av flyktningkonvensjonen bidrar til at færre legger ut på en slik ferd fordi de kanskje ikke får opphold? Hva er det NOAS ønsker?

HRS tar til orde for en omlegging av dagens system, en omlegging som skal frigjøre både økonomiske og administrative ressurser som igjen, sammen med besparelsene ved begrenset innvandring til et høykostnadsland som Norge, vil føre til at Norge kan hjelpe langt flere mennesker i faktisk nød i deres nærområder eller hjemland. Dette er langt mer forsvarlig enn et system der noen «trekker vinnerloddet» med opphold i Vesten, mens millioner av andre, og virkelig nødtrengende, kanskje sulter eller fryser i hjel. Vi tror det bare er et tidsspørsmål før en slik politikk blir en realitet i de fleste land.