Under tittelen «Boligjakt hindrer integrering» forteller Dagsavisen en trist historie om intet mindre enn de tusenvis av innvandrerne som bruker all sin tid til å finne et (nytt) sted å bo. Saken bygger på Fafo-rapporten «Helt bakerst i køen».
– De har aldri stabilitet og ro rundt boforholdene sine. I stedet for å bruke tid og energi på å komme seg i jobb, bruker de mye krefter på å bekymre seg for bosituasjonen, lete etter bolig og løpe på visninger hele tida, konstaterer forskningsleder Anne Skevik Grødem.
Ja, det konstaterer forskningsleder Grødem i Fafo. For Fafo har nemlig intervjuet ti (!) foreldre som nettopp har opplevd å flytte flere ganger – og som utgjør den viktigste kilden for «forskningsprosjektet».
«Den viktigste datakilden i prosjektet er kvalitative intervjuer med ti foreldre som har opplevd at familien har en ustabil posisjon på boligmarkedet og som har gjennomgått flere flyttinger,» kan vi lese i Fafos presentasjon av rapporten.
Én av disse er kanskje somaliske Naima Abdirahman Aseyr (36), som er kilde i Dagsavisen. Det heter at hun har fem barn og bor i en kommunal leilighet i Gamle Oslo. «Selv føler hun seg heldig, som har tak over hodet til seg og sine fem barn, som hun har ansvaret for. Nå har hun en fem års leiekontrakt med Oslo kommune.» Men ifølge Aseyr er det ikke alle som er like heldig som henne, og beklager å måtte si det: og som heller ikke tar særlig ansvar for egen situasjon – for mange barn, og gjerne som enslig forsørger, det er en kjent situasjon:
– Mange somaliere i Oslo bor på hospits fordi de ikke får leid eller kjøpt leilighet. Har man flere barn, noe mange somaliere har, blir problemene enda større, sier Naima Abdirahman Aseyr til Dagsavisen.
Selv har hun flyttet ni ganger på sju år, og har hele tida kun fått korttidskontrakter. Gjerne i leiligheter fulle av mugg, og med rotter som kravler rundt. Å kjøpe noe er uaktuelt.
– Jeg har ikke jobb, sier 36-åringen, som er i ferd med å fullføre grunnskolen, og sitter som representant for Arbeiderpartiet i bydelsutvalget i bydel Gamle Oslo.
Ingen tvil om hvor Dagsavisen ønsker å lede oss med bildet av soppbefengte leiligheter, kravlende rotter (senere i reportasjen også «trange, fuktige, trekkfulle, kalde leiligheter») og forklaringen er selvsagt «diskriminering». For det forteller «flere» om. Jeg bare nevner det – flere av 10 blir ikke mange, uansett hvor god fantasi man måtte ha.
– Flere forteller at etnisk norske utleiere ikke vil leie ut til dem, og mange leier av andre med innvandrerbakgrunn. Men også mellom innvandrergrupper kan det skje diskriminering. En vanlig grunn til utkastelse er at huseieren får behov for leiligheten selv, for eksempel fordi han har et søskenbarn som skal komme til Norge, svarer Grødem.
Stalltips 1: Det er fullt mulig å bo utenfor tettbygde strøk, og heller ingen menneskerett å bo i Oslo.
Men så var det barna. For den hyppige flyttingen er selvsagt svært uheldig for barna. Det mener «alle» foreldrene. Altså alle ti.
– Alle foreldrene vi har snakket med, bekymrer seg for barna sine. Når familiene flytter så ofte, er det vanskelig for barna å ha stabile vennskap og få godt fotfeste i en skoleklasse. De får dermed ikke bygget opp et grunnlag for en vellykket integrering. Samtidig fører fuktige boliger fulle av mugg til astma, hodepine og andre helseproblemer hos barna, opplyser Grødem.
Sum: foreldrene har ikke jobb eller lav inntekt, de får ikke lån, og erfaringene er negative møter og mangelfull hjelp fra det offentlige.
Stalltips 2: Det er fullt mulig å verifisere sine data. For eksempel kan en kontrollere opp for hvem som faktisk topper statistikker over ytelser fra det offentlige.
Sum: Fafo bør arrangere metodekurs for sine ansatte. Dagsavisens journalister bør inviteres.
(PS. Jeg har ikke lest rapporten. Og kommer heller ikke til å gjøre det.)