Christopher Caldwell, en verdikonservativ amerikansk intellektuell som bor i Europa, publiserte i 2009 boka Betraktninger over revolusjonen i Norge, innvandring, islam og vesten. (Nå oversatt til norsk av Christian Skaug og selges hos Document.no). Caldwell er blitt intervjuet av Jon Hustad i Dag & Tid, og ifølge Hustad er Caldwells konklusjon at innvandring fra den tredje verden fører til svært store problemer for Europa.
Hustad spør Caldwell blant annet om hvordan det kan ha seg at til tross for tilkjennegitt overveldende motstand mot masseinnvandringen, så bare fortsetter den?
Billig arbeidskraft
Caldwells kortsvar er at politikere, om vi så er i Europa eller i USA, har ulik rang og blir ulikt lyttet til. Han sammenligner det med et kastesystem.
Deretter er innvandringen, eller det vil si «flommen av billig arbeidskraft», en grunnpilar for selve forretningsmodellen til vestlig kapitalisme. Billig arbeidskraft gir bedre tilgang på servicetjenester og billigere produkter. Men denne billige arbeidskraften blir etter hvert gjerne dyrere, enten ved bedre betalte jobber eller ved at de samme finansieres av velferdsstaten. Da får ny billig arbeidskraft innpass og karusellen fortsetter. Resultatet er blant annet at økonomisk ulikhet i samfunnet opprettholdes, til tross for at mange politikere på inn- og utpust bedyrer at den politiske jobb nr.1 er økonomisk utjevning og å løfte alle ut av fattigdom. Caldwell fastslår tørt at hadde politikerne ment det de sier om at ulikhet er uheldig og skal bekjempes, så hadde de kuttet i innvandringen – men det gjør de altså ikke.
Gårsdagens løsning, mens de rike blir rikere
Hustad påpeker at det er bred enighet blant økonomer om at billig arbeidskraft reduserer produktiviteten og viser til produktivitetsnedgangen i Norge etter Øst-Europas inntog i EU og dermed fri tilgang til Norge. Politikerne lar seg derimot ikke påvirke nevneverdig, men fortsetter med samme innvandringstempo og gjerne enda høyere (og mer ukontrollert) nettopp basert på internasjonale avtaler (for oss EØS-avtalen) som tilsier fri flyt av personer i Europa. «Vi trenger innvandringen», fastslås det politisk gang etter gang.
Caldwell tror likevel at det så smått begynner å gå opp for noen og enhver at det økonomiske aspektet har en slagside. Vel er det slik at mange fortsatt hevder at vi trenger innvandring, men de samme er ikke like overbeviste som før. «For 40 år siden sa standard økonomisk teori at innvandring var nødvendig. Før oljekrisa var Europa preget av svært dyr arbeidskraft, lav arbeidsledighet og rigide fagforeninger. Da sa økonomer at EU hadde behov for en annen kilde til arbeidskraft,» forklarer Caldwell og viser til at mange politikere henger igjen i denne tankegangen til tross for endrede premisser. Men vel så viktig er det kanskje at dagens innvandring gjør de rike rikere.
«Innvandringen her og nå gir at den øvre middelklassen og de virkelige rike får bedre og billigere tjenester. Hvem vil vel miste vaskehjelpen?», spør Caldwell og gjetter at avisen Dag & Tid har polsk vaskehjelp. Riktig nok, ifølge Hustad.
Kortsiktighet belønnes politisk
Samtidig trenger innvandrere den samme velferden som alle andre, vei, barnehager, skoler, helsetjenester og trygder, og denne velferden koster ofte samfunnet mer enn de samme har investert.
Åpenbart, påpeker Caldwell, men her slår den politiske gevinsten inn. « … det politiske systemet belønner de som tenker kortsiktig. En blir valgt for to eller fire år av gangen. Da er kortsiktig nytte mye viktigere enn langsiktige kostnader.» Som psykologien har vist oss: vi tar kortsiktig nyting i bytte mot langsiktig smerte, sier Caldwell.
Dette får meg til å tenke på en samtale jeg nylig hadde med en politiker. På spørsmål om hvorfor (stort sett) alle politikere forlater sine (eventuelle) politiske ambisjoner og havner i det politiske spillet, er svaret kort og konsist: – Ingen liker dårlige nyheter.
Vedkommende forklarer at det handler om å bli gjenvalgt, da nytter det ikke å være varsleren som alle vil skyte. Det er ren selvopprettholdelse. Suboptimalisering, fastslår vedkommende, det som er optimalt for deg og dine, ikke for helheten.
Prisen er velferdsstaten
Men det er da forskjell på innvandrerne? Viktigere enn det, mener Caldwell, er det at samfunnet de kommer til er i stand til å gi dem nasjonalfølelse og utdanning. Det klarer USA, det klarer ikke Europa, sier Caldwell, og viser til tredjegenerasjon i Bradford i England som bare snakker urdu når de begynner på skolen.
USA klarer innvandringen fordi det ikke er en velferdsstat, så per definisjon vitner det om at velferdsstaten er prisen for innvandringen. «Det er fullt av amerikanere som i en ideell verden ville ha hatt en velferdsstat, men vi vet at vi ikke kan få det. Velferdsstaten er grunnlagt på tillit og homogenitet og felles syn på likt og ulikt. Innvandringssamfunn har ikke et slikt grunnlag,» fastslår Caldwell.
Hustad, som selv nylig publiserte boken «Farvel Norge», der nettopp produktivitet står i sentrum som et varsel om velferdsstatens fall, er imidlertid ikke klar for å gi opp velferdsstaten: Vi er ikke forberedt på å miste velferdsstaten, den er blitt en naturrett, og politikerne sier at vi kan fortsette, skyter Hustad inn, uten å få noen klapp på skulderen av Caldwell.
«Ja, smerten blir stor. Det er mye lettere å bygge opp en velferdsstat enn å avvikle den,» samtidig som trøstens ord fra Caldwell er at smerten er mye større i resten av Europa. Men når politikerne fortsetter med å innbille velgerne at velferdsstaten kan opprettholdes, handler det om at de samme, som stort sett er godt voksne mennesker, selv er i en gunstig posisjon. «Den europeiske velferdsstaten er nemlig basert på skatt her og nå, og ikke på sparing. De som kom inn tidlig, får en bonus som de som må avslutte velferdsstaten ikke får. De første som kom inn, betalte ingenting. De siste må betale alt og får null. Du kan hyle og skrike og rope ’Juks!’, men slik er det. ( … ) Men i et demokrati vil ingen stemme for å legge ned velferdsstaten. Stemmer du for noe slikt, så stemmer du for at staten har tatt halvparten av inntekten din uten å gi deg noe tilbake. Så alle pensjonsreformer som blir vedtatt handler om at staten lurer deg. De sier at du ikke blir rammet, men det blir du selvsagt.»
For masseinnvandringen har to effekter, avslutter Caldwell, den reduserer tilliten mellom innbyggerne og på sikt reduserer den tilliten til politikerne og de offentlige institusjonene som ikke kan levere det de har lovet.
Da kan vi i alle fall fastslå én ting: Om ikke denne boka forties av et tilnærmet samlet norsk media- og politikerkorps, så vil budskapet antakelig underkjennes. Fordi de samme har råd til det?