«De fattige i verden er på vandring, ivrig etter et liv i rike land. Hva er konsekvensene? Å snakke om konsekvensene kan ikke være tabu.» Dette sier Paul Collier, en venstrevridd liberaler, som har viet hele sin yrkeskarriére til verdens fattige, men som nå har skrevet boken, Exodus: Immigration and Multiculturalism in the 21st Century, som fastslår at innvandring er en stor risiko for innvandringslandene. Han lanserer ti byggesteiner som er nødvendig for å kunne gi en begrunnet analyse av migrasjon, der han blant annet fremhever at innvandringskontroll er en menneskerett, som vi har omtalt her.
Som Collier formulerer det: «Alle har en mening om migrasjon, men svært få kan rettferdiggjøre den.» Nå tar Collier for seg en av liberalernes kjepphester, som går hånd i hånd med forretningslivet og industriens ønske om (billigere) arbeidskraft, nemlig kampen for åpnere grenser mellom den fattige delen av verden og vestlige land. Argumentene de to nevnte gruppene gjerne kjører i front, er det humane kortet, eller sagt med Kristin Clemets ord, først om innvandring fra Europa:
”Arbeidsinnvandringen fra Europa har i det store og hele vært vellykket. Kanskje er det på tide å utvide ordningen, slik at også arbeidstakere fra land utenfor EU/EØS kan komme?”
(I mellomtiden har det kommet frem at dette nok ikke stemmer helt overens med Finansavisens regnestykker, som viser at østeuropeisk innvandring fører til at staten påtar seg en fremtidig netto kostnadsforpliktelse på 0,8 millioner kroner per person. Og Bærekraftutvalget til Frp kunne vise gjennom statistikk bestilt hos SSB at eksempelvis to av de største innvandringslandene, Polen og Litauen, ligger blant de fem landene som betaler minst skatt med henholdsvis 83.000 og 74.000 kroner i skatt. Det er bare litt over en tredjedel av det en norsk husholdning betalte i skatt.)
Dernest Clemet om ”festung Europa”: På Litteraturhuset i 2010 falt ordene om at det er ”en ganske grusom politikk Europa fører”, ved at vi regulerer innvandringen og slik stenger ute fattige.
I dette lyset er det mer enn interessant å lese den venstrevridde økonomen Collier. Han slår fast at migrasjon er bra for fattige land, men alt avhenger av hvordan migrasjonen forløper og også volumet på migrasjonen.
”Den forskningen som entydig viser at migrasjon er fordelaktig, er når unge reiser til demokratier som USA for å ta høyere utdannelse, og så reiser hjem igjen. Ikke bare tar de med seg hjem verdifulle ferdigheter lært I klasserommet; de bringer tilbake politiske og sosiale holdninger som de har assimilert fra klassekamerater. Deres ferdigheter øker produktiviteten til den ufaglærte majoriteten, og deres holdninger akselererer demokratisering.”
For example, global data on students from poor countries who have studied abroad since 1950 shows that those who went to democracies accelerated political liberalization in their home societies out of all proportion to their numbers. Democratization across Latin America, Africa and Asia has been supported by this process. “
Collier går i rette med en lederartikkel i The Washington Post, der det spørres: “Hvorfor sparker vi ut mer enn 40 prosent av uteksaminerte matematikk- og vitenskapsstudenter som ikke er amerikanske statborgere etter at vi har utdannet dem?”
Collier svarer: “Uansett årsak, det er en svært effektiv måte å hjelpe fattige samfunn på.”
Endog det som kan se ut som hjerneflukt, kan være fordelaktig. Når utdannede folk migrerer og slår seg ned i et rikere land, ja, så opplever det fattige landet et direkte tap. Men ved å bevise at det å satse på utdannelse kan gi gevinster, kan andre bli inspirert til å streve etter det samme – utdannelse. ”Hjerneflukt blir bare en realitet hvis for mange av de utdannende forlater landet.”
Collier peker på Kina og India, som kontrast til eksempelvis Ghana. Det handler om befolkningsandel opp mot migrasjon:
But many poor countries have too much emigration. I do not mean that they would be better with none, but they would be better with less. The big winners from the emigration of the educated have been China and India. Because each has over a billion people, proportionately few people leave.
In contrast, small developing countries have high emigration rates, even if their economies are doing well: Ghana, for instance, has a rate of skilled emigration 12 times that of China. If, in addition, their economies are in trouble, they suffer an educational hemorrhage. The top rankings for skilled emigration are a roll call of the bottom billion. Haiti loses around 85 percent of its educated youth, a rate that is debilitating. Emigrants send money back, but it is palliative rather than transformative.
China and India, with their low rates of emigration and high rates of return, have dominated global thinking about how migration affects countries of origin. But the core development challenge is now whether the poor, small societies can catch up. Unlike China and India, they have too much emigration. They can do little about it, but we can do quite a lot: Their emigration rates are set by our immigration policies.
Mye av presset på vesten ved rask og høy innvandring utløses av henting av familie. Det er sjeldent en økonomisk vinnersak. Ei heller for de fattige landene: viljen til ¨å sende økonomiske bidrag til hjemlandet svekkes.
Men hva med flyktninger? Dette er tilsynelatende det mest solide argumentet for en åpnere dørs politikk, jamfør Sveriges åpne dører for syrere nå. Selvsagt skal høyinntektsland hjelpe, sier Collier. Men fordrer opphold retten til permanent opphold og påfølgende statsborgerskap? Hvem er det som flykter fra land som er i oppløsning? Det er eliten (og med hjelp av en kynisk menneskesmuglerindustri, min merknad).
The people best equipped to flee from societies in meltdown are their elites: The truly poor cannot get farther than a camp over the border. Post-meltdown, the elites are needed back home. Yet if they have acquired permanent residence they are reluctant to return.
Altså er det kanskje humant ikke å gi permanent opphold, slik at de ressurssterke drar hjem når forholdene tillater de tog bidrar til å bygge opp landet.
For example, South Sudan, one of the world’s poorest countries, is bleeding a remittance outflow: Government officials told me that key people can be coaxed back only by high salaries, and even then they leave their families abroad and send their Sudanese earnings back to them. Our priority should be to design policies of refuge that reconcile our duty of rescue with the legitimate concerns of post-conflict governments to attract back the people who could rebuild their countries. Émigrés face a coordination problem: Going home is much less scary if others are doing the same. The right to refuge could include sunset rules linked to peace settlements and the monitored efforts of post-conflict governments.
Bright, young, enterprising people are catalysts of economic and political progress. They are like fairy godmothers, providing benefits, whether intended or inadvertent, to the rest of a society. Shifting more of the fairy godmothers from the poorest countries to the richest can be cast in various lights. It appeals to business as a cheap supply of talent. It appeals to economists as efficient, since the godmothers are indeed more productive in the rich world than the poor. (Unsurprisingly, our abundance of capital and skills raises their productivity.) It appeals to libertarians as freeing human choice from the deadening weight of bureaucratic control. At the more radical end of this spectrum, aficionados of Ayn Rand will see it as the triumphant release of the strong minority from the clutches of the weak majority: “migrants shrugged.”
Mange på venstresiden ønsker å opprettholde et bilde av seg selv som velgjørere: man hjelper folk i en vanskelig situasjon ved å åpne døren for dem. Det de ikke ser ut til å forstå er at de slik gir næring til en ond sirkel: hjemlandet får det verre fordi eliten flykter. De ”gode” klarer ikke å se det større bildet.
Humanitarians become caught up trying to help individuals, and therefore miss the larger implications: There are poor people, and there are poor societies. An open door for the talented would help Facebook’s bottom line, but not the bottom billion.
Paul Collier is a professor of economics and public policy at the Blavatnik School of Government at Oxford University, and the author, most recently, of “Exodus: How Migration Is Changing Our World.