Innvandring

Åpne grenser, sier Clemet

Civitas Kristin Clemet har bestemt seg: fri arbeidsinnvandring vil redde alle arbeidsgivere i dette landet, samtidig med at det vil skape vekst i fattigere land i verden. Sistnevnte er god moral. At kostnaden med fri innvandring er en sterk svekket velferdsstat Norge, er i så fall ikke arbeidsgivernes ansvar.

”Arbeidsinnvandringen fra Europa har i det store og hele vært vellykket. Kanskje er det på tide å utvide ordningen, slik at også arbeidstakere fra land utenfor EU/EØS kan komme?” (Fra Civitas blogg)

Påstanden ble fremsatt av Kristin Clemet og Marius Doksheim (begge Civita) i april i år, etter at de hadde publisert sin bok ”De nye seierherrene”. Problemet er bare at de i boka bygger på sysselsettingsstatistikk fra Statistisk sentralbyrå (SSB) som er til å misforstå, og nettopp misforstått har Clemet og Doksheim. I samme innlegg sies det: 

”Vi hører mye om at innvandrere i Norge har lav arbeidsdeltakelse. For flyktninger og familiegjenforente kan det være tilfellet, i hvert fall en stund. Men med økt arbeidsinnvandring tegnes et helt annet bilde. Dagens arbeidsinnvandrere har en høyere yrkesdeltakelse enn i befolkningen generelt.” (min utheving)

rights_banner_praktutgave-ny_778x150

Akkurat derfor ”de nye seierherrene” – Clemet og Doksheim tror på fullt alvor at dagens arbeidsinnvandrere har høyere yrkesdeltakelse enn befolkningen generelt. At det er en vinn-vinn-situasjon for alle. Men Clemet og Doksheim tar feil, og dermed faller hele grunnlaget for deres optimistiske syn på arbeidsinnvandringen bort.  

HRS har nylig har dokumentert hvorfor dette er feil, omtalt i Aftenposten 1.november i år (ikke på nett) – og der SSB erkjenner at vår kritikk av deres fremstilling av sysselsettingsstatistikken er berettiget. 

La oss ta det kort: 

SSBs offisielle presentasjon av andelen sysselsatte i alderen 15-74 år etter hovedgrupper av landbakgrunn i Norge, 2010, er som følgende:

(Hvis noen lurer: innvandrere er 1.generasjon, øvrig befolking er alle andre).

Her klappet nok Clemet/Doksheim begeistret med hendene, for se så: 71,6 prosent for vestlige innvandrere mot bare 70,1 prosent for den øvrige befolkningen! La oss så åpne grensene fritt for alle – arbeidsinnvandringen fungerer!

Men la oss så litt nærmere på tallene, som altså vi har gjort:

Figuren forteller oss hvordan sysselsettingsmønsteret til henholdsvis øvrig befolkning, vestlige innvandrer og ikke-vestlige innvandrere er (2010). Og som vi ser er ingen grunn til å klappe i hendene. 

Problemet med statistikken fra SSB er at de opererer med et urealistisk tidsspenn for sysselsetting (15-74 år) samtidig med at det er stor forskjell i alderssammensettingen mellom de ulike gruppene. For eksempel av vestlige arbeidsinnvandrere er de fleste noe over 20 år til en rundt 40-50 år. Eller sagt på en annen måte: Du finner ikke mange vestlige innvandrere i pensjonistalder i Norge, som også vil gi markant utslag på statistikken.

Innvandrerbefolkningen i Norge er altså langt yngre enn majoritetsbefolkningen, samtidig som sysselsettingen generelt er høyere i de yngre aldersgruppene enn i de eldre. Men spennet 15-74 år blir likevel for intetsigende: blant personer under 18 år er under halvparten registrert som sysselsatt, fordi de fleste er elever i videregående skoler. Det samme gjelder personer over 61 år, som ofte er pensjonister. Derfor er et mer realistisk tidsspenn den tiden da vi er mest yrkesaktive, det vil si i aldersspennet 25-61 år, og som det fremkommer i figuren over er forskjellene betydelige i hele dette aldersspennet (du kan lese mer i HRS-rapporten om sysselsetting).

SSB innrømmelse av at vår kritikk er berettiget (fra Aftenposten 01.11.12), tar vi som et godt tegn fra SSB:

Clemet står på sitt

Men Kristin Clemet har på ingen måter tenkt å la fakta få ødelegge for sin oppfatning av situasjonen. Under tittelen ”Vil åpne for fri arbeidsinnvandring” i gårsdagens e24.no utdyper Clemet hvorfor hun tar til ordet for at Norge skal få Europas mest liberale regler for arbeidsinnvandring. 

– Norge bør vurdere den svenske modellen, hvor staten ikke kan nekte arbeidstillatelse til mennesker utenfor EØS-området som har skaffet seg jobb i Norge, sier leder av tankesmien Civita, Kristin Clemet, til E24.

Clemet mener at dersom en arbeidsgiver og arbeidstaker finner hverandre så er dette en sak for disse, og da trenger ikke myndighetene blande seg inn.

– Dette vil gi oss den mest liberale ordningen i Europa og OECD. I fremtiden trenger vi flere folk i arbeid, og dette vil lette tilgangen på arbeidskraft, samtidig som det gir innvandrere en enkel og legal måte å komme til Norge på, sier Clemet.

Clemets logikk brister på en rekke punkter. Vi vet altså at innvandrere har lavere sysselsetting enn den øvrige befolkningen, hvilket tilsier at de som ikke er sysselsatt lever av velferdsstaten Norge. Ergo er det de som jobber som finansierer de som ikke jobber. Slik sett vil aldri ”en arbeidsgiver og en arbeidstaker som finner hverandre” ikke ha noe med myndighetene å gjøre, med mindre arbeidsgiver også hadde myndighet til å sende arbeidstakeren ut av Norge når vedkommende ikke er ansatt lenger – og som kjent har ikke arbeidsiver slik myndighet. 

Dernest hevder Clemet at vi i fremtiden vil trenge flere folk i arbeid, uten å ta inn over seg at jo flere innvandrer, jo flere arbeidsfolk trenger vi. En arbeidsinnvandrer er ikke bare en som arbeider, men også en som trenger bolig, tar bussen, klipper håret, handler mat, behov for helsetjenester, har kanskje barn som trenger barnehage/skole etc. Og faller denne arbeidsinnvandreren ut av arbeidsmarkedet, er det jo ikke arbeidsgiveren sitt ansvar lenger, men nettopp velferdsstaten. Og nettopp i den utbetalingskøen hos NAV er der veldig mange fra før: rundt 600.000 i arbeidsfør alder som er helt eller delvis ute av arbeidsmarkedet

Dyster statistikk forteller oss at i EU er det nå 25,8 millioner mennesker som er arbeidsledige (Aftenposten 01.11.12). Verst er det for de unge under 25 år, her er nå 22,8 prosent ledige. Det er 5,52 millioner arbeidsledige unge mennesker. 

I Norge er det rundt 100.ooo unge mellom 15-30 år som per i dag er utenfor jobb, skole eller studier. Hva mener Clemet kan gjøres for å få disse inn på arbeidsmarkedet, heller enn å argumentere for den mest liberale arbeidsinnvandringen i Europa?

Moral

For Clemet handler dette også om moral, vel og merke moral for de best stilte av oss: 

– Det er et moralsk aspekt i dette. Vi, som er verdens overklasse, kan stort sett reise dit vi vil, mens de som faktisk trenger å flytte på seg ikke har anledning til dette. I menneskerettighetene heter det at alle har rett til å forlate sitt land, sier Clemet.

At det er en menneskerett å forlate sitt land, er det neppe noen som vil argumentere så mye mot. Men det vesentlige her er vel at det ikke er noen menneskerett å flytte til hvilket som helst land, det finnes det sågar dommer på i den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Når Clemet argumenterer slik, synes det å henge sammen med hennes tiltro til arbeidsgiver:

Det skal likevel ikke være fullstendig fritt. Clemet mener det må være krav om at stillingene må utlyses offentlig, og at det ikke skal være dårligere lønns- og arbeidsvilkår enn for norske ansatte.

– Så eksempelvis en eier av en kebabkiosk kan ansette en kebabkokk bosatt i Pakistan, så lenge stillingen har vært utlyst og han betaler normal lønn?

– Ja, det er dette som er tanken.

Clemet frykter ikke ordningen vil bli misbrukt.

– Nei. Skulle jeg ha ansatt noen i Civita vil jeg ønske å ansette den beste personen til å gjøre jobben. Hvorfor skulle noen ønske å hente en arbeidstaker fra Pakistan dersom den beste kandidaten er her i Norge?

Her avslører i alle fall arbeidsgiveren Clemet sin moral: Hun ansetter den beste, så det moralske aspektet som tas til ordet for i ”De nye seierherrene” om at migrasjon også fører til utvikling og fattigdomsbekjempelse i verdens fattigere land (for øvrig en påstand det heller ikke er noen enighet om), er det visst andre som skal ta seg av. Hun ofrer heller en tanke på at dette kan før til et press på allerede etablere innvandrere, da ved at familie og venner i utlandet forventer at det skapes en jobb til dem, slik at de kommer seg inn i landet på lovlig vis. 

Og at ”den beste” for en arbeidsgiver, i alle fall i en gitt periode, nødvendigvis ikke er den beste på sikt for AS Norge, har Clemet ingen tanker til overs for. 

De fire friheter

Clemet mener heller at det er et paradoks at det er stor flyt av varer og kapital mellom land, men ikke samme frihet for mennesker:

– I 200-300 år har politikere snakket om at fri flyt av varer og tjenester skaper økonomisk vekst og sikrer demokrati og fred. Dette er et paradoks når det er store hinder for mennesker som vil flytte på seg. Det er økonomisk gunstig at mennesker kan bevege seg fritt, sier Clemet.

Det kan jo i denne sammenheng være nyttig å minne om at fire friheter handler om fri bevegelighet av varer, kapital, tjenester og arbeidskraft. Slik sett er ”paradokset” med menneskers begrensninger for å bosette seg at bevegeligheten er tiltenkt deres rolle som bidragsytere, ikke som konsumenter på velferdsstaten. Kunne for eksempel jeg flytte til Italia og forventet å bli forsørget av den italienske stat?

Og dette ”fredsprosjektet” til Clemet forstår hun visst ikke selv helt hva er:

– Kan du utdype hvordan økt migrasjon bidrar til å sikre fred?

– Når man lærer hverandre å kjenne er dette veldig bra, men jeg kan ikke utdype fredselementet. Jeg pekte på paradokset mellom varer, tjenester og mennesker. Se på EU. Her er det åpent og fritt, det er vanskeligere å gå til krig med åpne grenser og fri handel, det er derfor EU har fått fredsprisen.

Velferdsstaten

Det kanskje mest interessante i dette intervjuet med Clemet, er fraværet av velferdsstaten Norge. For Clemets åpne grenser synes utvilsomt å henge sammen med hennes holdninger til velferdsstaten, for eksempel når hun spør på bloggen sin 

* Velferdsstaten er ikke fullfinansiert. Gjennomsnittsborgeren mottar nå mer fra offentlige kasser enn han betaler inn. Kan det fortsette slik? Og hvis ikke: Hva gjør vi med det? 

* Den demografiske utviklingen gjør det vanskeliger å finansiere velferdsstaten. I fremtiden blir det færre som skal forsørge flere. Regjeringens egne fremskrivninger viser at vi står overfor et betydelig velferdsgap om noen år. Og disse fremskrivningene er for optimistiske. De legger bl.a. til grunn at vi vil slutte å jobbe mindre, og at vi ikke vil kreve noen standardøkning i eldreomsorgen. Begge deler er urealistisk, hvilket betyr at fremtidens finansieringsgap blir enda større enn man tidligere har lagt til grunn. Hva gjør vi med det?

* Arbeidslinjen er satt under press. En omfattende velferdsstat forutsetter at vi har høy sysselsetting og arbeider nok. Men vi jobber stadig mindre, og ca. 1/4 av arbeidsstyrken står til enhver tid utenfor arbeidsmarkedet. Enkelte grupper, som unge uføre, vokser raskt, samtidig som vi har et høyt sykefravær. Hva gjør vi med det?

* Konkurranseevnen vår svekkes. Velferdsstaten forutsetter at vi skaper verdier. Skal vi greie det, må vi være konkurransedyktige på de globale markedene. Men nå svekkes produktiviteten og konkurransekraften, mens vi investerer mindre i forskning og skårer dårligere på innovasjon enn andre land. Hva gjør vi med det?

Til dette svarer Clemet at vi i fremtiden må forvente mindre velferd, noe som skal løses med for eksempel behovsprøving av velferdsordninger. Og de mange står utenfor arbeidsmarkedet, må gjerne bare det, men så blir det ikke noe særlig av det penger heller. Da vil heller Clemet åpne grensene og skape konkurranse. 

Det er bare en hake med dette slik jeg ser det: Først må vi bli enig om hvilken velferdsstat Norge skal/bør være, så kan vi vurdere å diskutere hvordan innvandringen skal reguleres. Så langt har det ikke vært noe ønske om å endre velferdsstaten Norge, men det kan være at nettopp dagens innvandringspolitikk tvinger Norge til å endre på dagens velferdsgoder. Men er ønsket å videreføre velferdsstaten Norge er neppe mer innvandring ved åpne grenser den beste medisinen.

Bekymret for velferdsstaten 

Jeg er, heldigvis, ikke alene om å mene at Clemets tankebane er sporet av. Seniorforsker Knut Røed ved Frischsenteret påpeker til E24 at et arbeidsforhold ikke bare er en sak mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, men også en sak for fellesskapet, da nettopp kostnader kan veltes over på felleskassen. 

Han viser også til at statistikken viser at ikke-europeiske arbeidsinnvandrere er sterkt overrepresentert i trygdestatistikken, hvilket kan true bærekraften til velferdsstaten på lang sikt. (Noe som kan leses mer om i HRS-rapport fra 2009).   

Røed er også bekymret for de mange som står utenfor det ordinære arbeidslivet i Norge, og tror at fri tilgang på arbeidskraft utenfra kan føre til at innsatsen for å få disse tilbake i arbeidslivet bli mindre.

Men Clemet, med tydeligvis ubegrenset klippekort til de fleste medier, vil nok ikke gi seg med det første. Uansett hva tallene sier.