Kronikken ble lagt ut av Aftenposten i går, samme dag Aftenposten la om policyen sin: man må signere innlegg i kommentarfeltet med fullt navn. Muligens derfor ble det lite aktivitet i kommentarfeltet: Folk vegrer seg å si sin mening i frykt for å bli stigmatisert. Men dette trenger ikke være svaret. Jeg har registrert at der det virkelig blir fart på nettdebatter, er når man er uenig i temaet/tankene som legges frem.
Det interessante er at med denne kronikken legger Lily Bandehy og jeg hodet på hoggestabben til akademia, venstresiden (som er mest islamapologet innen politikken) og talspersoner for moskeer og sentrale muslimske stemmer. Særlig akademia har nå en gylden mulighet til å gyve løs på oss og støttespillere i kommentarfeltet med fakta: de ”islamofobe” skulle jo møtes aktivt med nettopp fakta, var mantraet etter 22.juli. Slik skulle nettrollene sprekke, og slik skulle Norge bli et harmonisk, ikke-voldelig samfunn.
Så er det altså dørgende stille. Fordi man ikke har fakta som slår i hjel det fremlagte materialet?
Der tror jeg svaret ligger. Kanskje fremtredende personer i akademia (særlig) innen innvandrings-/integreringsfeltet skulle spørre seg selv: hvorfor er det ingen av oss som har gjort dette arbeidet med å gå opp den ideologiske løypa som islam har etterlatt seg i Norge?
Er det slik at man vet at man da hadde blitt utestengt fra den snakkende klassen, de sobre salongene? At man hadde blitt utestengt fra de offentlige kassene (forskningsmidler, muligheter for opprykk i de akademiske gradene)?
Den norske konvertitten Yousef Assidiq, gikk imidlertid rett ut på facebook, og hoppet i offerrollen. Her er innlegget hans:
Vet ikke om jeg skal le eller gråte av at Hege Storhaug kaller moskéen min (Minhaj-ul-Quran) for ekstrem i dagens Aftenposten. Vi er så ekstreme at vi hvert år arrangerer juleverksted i samarbeid med Vålerenga Kirke. Vi lusker rundt i gatene om kveldene med rare gule vester (nattravn) og inviterer til vekkelsesmøter som fordømmer ekstremisme både intellektuelt og teologisk. På fritiden gjør vi ekstreme ting som å invitere Human Rights Services og Stopp Islamiseringen av Norge til dialog i moskeen. Etter noen timer med dialog i moskeen vår måtte selv Arne Tumyr innrømme at det kanskje fantes noen fornuftige muslimer som ikke var ekstremister og at terrorisme og religion kanskje ikke hang helt sammen allikevel. Vi har lansert en 600 sider stor fatwa (religiøs juridisk erklæring) som fordømmer ekstremisme og terrorisme med teologisk grunnlag. Jeg tørr å påstå at det er få som har hatt et så målrettet fokus mot ekstremisme og et så målrettet fokus for å skape et tryggere samfunn for alle enn det vi i moskeen har. De siste årene har vi gjentatte ganger tatt avstand fra ekstremisme samtidig som vi har jobbet tett med offentlige etater for å bygge opp best mulig forebyggende tiltak for å hindre at ekstremisme skal få grobunn i samfunnet. Vi jobber døgnet rundt i samfunnets tjeneste uten å få ei krone i betaling. Vi arrangerer seminar mot ekstremisme, seminar mot vold i nære relasjoner og seminar for å sette identitetskrise på alvor. Vi har i over 15 år jobbet målrettet mot tvangsekteskap og vi mottok i 2008 Oxlo-prisen for vårt samfunnsengasjement. Hva har du gjort, Hege Storhaug? Annet enn å snike deg rundt på nettet for å lage et konspiratorisk spindelvev av påstander om både moskeer og enkeltpersoner?
Ikke overraskende er det ingen substans. Assidiq forholder seg ikke til hva Minhaj har programfestet gjennom lederen Tahrir ul-Qadri. Hva mener Assidiq selv om sharia? Tar han avstand fra sentrale deler av islams tekster? Tar han avstand fra sentrale aspekt ved Muhammeds liv i posisjon som religiøs, militær, politisk og juridisk leder?
Konvertitten Assidiq tar rollen som en nyttig idiot for Minhaj, og ikke minst lederen av Islamsk Råd, Methab Afsar, som er nesteleder i Minaj, som kan forholde seg taus i kulissene.