Innvandring

Derfor gikk det rett vest

Nyhetsbildet avspeiler at én gruppe krever betydelig mer oppmerksomhet enn andre grupper. Handler det om overgrep i familien, kriminalitet, krav om sentral innflytelse på norsk politikk og religiøst begrunnede særkrav, utpeker dessverre den muslimske befolkningen på knapt 2,5 prosent seg. Innvandringen fra den muslimske verden er beviselig ikke uten skyggesider. Særlig to forhold ligger til grunn for dette: underskudd på kritisk fornuft og kvinneundertrykking.

Heldigvis finnes det gode unntak i de muslimske rekkene; enkeltpersoner som har funnet seg verdimessig godt til rette i Norge og blitt positive bidragsytere. Men det overordnede bildet er dystert; ulike muslimske grupper i Norge lukker seg mer og mer. Avstanden til det sekulære demokratiet basert på menneskerettigheter, øker jevnt og trutt. Hvorfor har dette skjedd? Hva må til for å snu den negative utviklingen og løfte flest mulig inn i frihetsverdier?

Da jeg skrev boken ”Men størst av alt er friheten. Om innvandringens konsekvenser”, var det sjelsettende å gå gjennom historisk dokumentasjon frem til i dag om den muslimske verden og nåtidens innvandring. Inntrykket er så godt som entydig: Fra å ha vært en kulturell og økonomisk stormakt, islams såkalte gullalder, begynte den muslimske verdens nedtur rundt 1100-tallet. Nedturen har vedvart, og stagnasjonen råder i nesten hele den muslimske verden. Dette fører igjen til utvandring, og gjennom migrasjonen til Europa bringes den samme stagnasjonen hit.

Ledende historikere forklarer islams nedtur med særlig to forhold: Rundt 1100-tallet satt sentrale skriftlærde kroken på døren for kritisk refleksjon og vitenskap. Guddommelige svar på alle livets områder var fastslått til evig tid. Fra nå av skulle autoritetene kopieres. Irrasjonalitet, tvang og konformitet ble satt i høysetet – verdier som historien mang en gang har vist fører til diktatur, fattigdom og kulturell stagnasjon. Det andre forholdet handler om kvinnesynet. Den muslimske kvinnen har aldri hatt en gullalder. Tvert om ble hun gjennom islam fratatt råderetten over egen kropp. Hun ble privatisert – en vare til salgs for (kun) muslimske menn gjennom kontrakt ved giftermål. Undertrykkingen av kvinnene ved isolasjon og blant annet ansvar for menns seksualitet, parkerte kvinnene på samfunnets sidelinje, berøvet muligheten til å søke kunnskap og bidra aktivt i samfunnet. Kvinnene ble derfor dårlig egnet til å utføre den pålagte hovedoppgaven – å oppdra barna til dugelige samfunnsborgere. Derfor gikk det ”rett vest”. Nettopp disse forholdene påpekes i tre FN-rapporter etter totusenårsskiftet som hovedårsaker til den arabiske verdens stagnasjon i vår tid; mangel på ytringsfrihet, lite satsning på utdannelse, og kvinneundertrykking. Samfunnet fremmer kollektiv tenkning og passivitet, og individets selvtillit og selvstendighet nedbrytes religiøs/politisk, sies det.

hege_banner_rights_special_778x150

Denne tragedien er roten til utvandringen, også fra et land som Pakistan. Og den formen for innvandring vi har hatt til Norge fra den muslimske verden – i hovedsak familieavtalte ekteskap, er hovedårsaken til integrasjonens fallitt. Ektefeller som hentes er oftest dårlig rustet til å bidra både kulturelt og økonomisk. Dette ses ved arbeidsløshet og trygdebruk, undertrykking av kvinner, og den selvpålagte isolasjonen i stadig voksende parallelle samfunn der hjemlandets verdisett videreføres. Mange barn vokser opp med isolerte og kunnskapløse mødre som vanskelig kan gi barna den ballasten de trenger for å mestre et moderne demokrati. Guttene får gjerne sin barneoppdragelse i gatene, i gjenger. Dette skaper selvsagt mange skoletapere og videre arbeidsløshet. Og en dag er disse barna voksne og skal gifte seg. Statistisk er sannsynligheten i både Norge og Europa høy for at de fleste henter ektefelle i opprinnelseslandet. Den onde sirkelen fortsetter på bekostning av enkeltindividet og det sekulære, kunnskapsbaserte demokratiets bærekraft.

Det er forstemmende hvordan konformitet, avvisning av kritisk refleksjon og selvransakelse, religiøs underkastelse, og mangel på vilje til å kjempe for individets ukrenkelighet, råder blant sentrale norske muslimske talspersoner og politikere. Benektelse av problemer, særlig knyttet til undertrykkelse i egne rekker, råder. Det kjører to parallelle løp: Integrasjonstilstanden skjønnmales. Det forfektes at de fleste individene er frie og henger om det sekulære demokratiet, samtidig som enhver kritikk ment for å løfte individene inn i det vakreste skapt på norsk jord – det frie demokratiet – fører til en taktfast marsj til skyttergraven, der man på autopilot ikler seg offeruniformen. Dette er en tro kopi av reaksjonsmønsteret i den muslimske verden når elendigheten blir påpekt: ”alle andre har skylden”.

At vår regjering gikk slike repressive krefter velvillig i møte under karikaturstriden, er et illevarslende signal om at rasjonalitet og kritisk refleksjon er på vikende front. Kombinert med den ikke bærekraftige innvandringen, kan vi således være på ferd mot det sekulære, demokratiets endelikt innen utgangen av dette århundret. Unektelig en svært dyster spådom. Men spådommen er dessverre realistisk så lenge våre politikere ikke tar et tverrpolitisk grep om den ulykksalige formen for ekteskapsinnvandring, og satser massivt på integrasjon av muslimske barn og kvinner.

For meg er det umulig å se at toppolitikere som Jens Stoltenberg, Bjarne Håkon Hanssen og Erna Solberg, vil bli levnet særlig troverdighet av folket om få år hvis de ikke nå tar ansvar.

Denne kronikken stod på trykk i VG 26.oktober 2006, og jeg kom over den i dag mens jeg forberedte dagsseminar om islam og æreskultur for lærere. For å si det rett ut: jeg syntes
den var så poengtert og høyaktuell, nå også med ny regjering med Erna Solberg ved
roret, at den fortjente republisering.