Bærekraftutvalget kunne legge frem unike tall i rapporten i august som viser at mens norske husholdninger i snitt betaler 218 000 kroner i skatt årlig, betaler ikke-vestlige i snitt 112 000 kroner, altså ca halvparten av norske husholdninger. Overraskelsen for mange vil, være at skattenivået til østeuropeiske husholdninger er enda svakere: i snitt innbetales det kun 84 000 kroner i året per husholdning, hele 61 prosent mindre skatt enn de norske husholdningene.
”Trøsten” er at østeuropeere tar ut minst i statlige overføringer, det vil si to tredjedeler mindre statlige overføringer (ca. 46.000 kroner) enn ikke-vestlige husholdninger (ca. 146.000 kroner).
Men det er situasjonen i dag. Ny Fafo-rapport varsler potensielt store velferdsutgifter til østeuropeere dersom de ikke blir bedre integrert, særlig språklig. Østeuropeere har i nedgangstider derfor større risiko for å falle ut av arbeidslivet, mener Fafo, som vil styrke arbeidsinnvandreres rettigheter ved strammere regulering av arbeidsmarkedet, ifølge Klassekampen.
La sistnevnte politiske utspill ligge. La oss tenke nytt. Først: sosial dumping er et fenomen som ingen av partiblokkene ønsker skal slå dype røtter i Norge, et fenomen som særlig kan ramme arbeidsinnvandrere. Samtidig har velferds-Norge en sterk tiltrekning på arbeidsinnvandrere som i nedgangstider har større tilbøyelighet til å falle ut av arbeidsmarkedet enn den norske befolkningen. I tillegg vet vi at mange østeuropeere jobber svart. Skattetallene over bevitner det til gangs, ikke minst også ved at sysselsettingsraten blant ikke-vestlige i snitt er lavere enn østeuropeere.
I nedgangstider vil østeuropeiske arbeidsinnvandrere uten jobb dra hjem. Dette har vært spådd mang en gang både fra akademisk, politisk og forskerhold. De må gjerne fortsette å tro det, men det tror ikke HRS og heller ikke Bærekraftutvalget til Frp. Hvorfor forlate et sterkt velferdssamfunn som Norge til fordel for hjemlandet som gir en brøkdel av statlige personlige overføringer? Altså vil det å forlate Norge når man ikke lenger har jobb – som var utgangspunktet for innvandringen – for de fleste kun være attraktivt hvis det innebærer økonomisk gevinst.
Derav forslaget om en personlig folketrygdkonto til arbeidsinnvandrere, sier Bærekraftutvalget (se fra s.30 i rapporten):
Som medlem i folketrygden betales en trygdeavgift, per i dag 7,8 prosent av personinntekt, 11 prosent av personinntekt av næringsinntekt og 4,7 prosent av pensjon, hvis en har inntekt fra arbeid eller pensjon.[1]
Fremskrittspartiets Bærekraftutvalg mener at denne ordningen er for rigid og i for liten grad knytter opptjente rettigheter til den enkeltes bidrag. Bærekraftutvalget foreslår at for å kunne bli medlem av folketrygden må en være norsk statsborger, men samtidig skal arbeidsinnvandrere i Norge få opprettet en ”personlig” folketrygdkonto etter de samme satser som ved medlemskap. En arbeidsinnvandrer som jobber og betaler folketrygdavgift får da innbetalt avgift tilbake (som en personlig ytelse) når han/hun forlater Norge. Blir vedkommende derimot ufør eller langvarig sykemeldt i Norge, vil det trekkes fra den samme kontoen. Dekker ikke den allerede innbetalte folketrygdavgiften kostnadene, må vedkommende arbeidsinnvandrer forlate Norge da intensjonen med oppholdet ikke lenger oppfylles. Hvis vedkommende oppnår norsk statsborgerskap, går vedkommende over i den normale ordningen og innbetalt folketrygdavgift overføres folketrygden. Dette tilsier at sosialhjelp etter sosialtjenesteloven er den eneste ytelsen utenlandske statsborgere kan oppnå.
Den skisserte ordningen tilsier også at det ikke vil lønne seg med svart arbeid for arbeidsinnvandrere, tvert om vil det lønne seg å ha innbetalt mest mulig til folketrygdkontoen både for å sikre seg en høyest mulig økonomisk gevinst når en forlater Norge eller som egen trygghet hvis en forblir over lang tid i Norge. I tillegg kan det bli enklere å avdekke sosial dumping, da innbetalt folketrygdavgift vil speile inntektsnivået.
Jeg sier ikke at dette er den perfekte løsningen. Andre kan sitte på dem. Men istedenfor å smelle igjen døra prompte, bør de ulike partiene presses til å legge løsninger på bordet som de mener er bedre. Så langt har ikke det skjedd, og det er antakelig bare et spørsmål om tid, før det må tas rev i seilene hvis vi skal beholde en gjenkjennelig velferdsstat.
[1] Avgiftssatsene for frivillig medlemskap varierer ut fra om arbeidsgiver plikter å betale arbeidsgiveravgift i Norge og om man er medlem i både helse- og pensjonsdelen, eller kun en av delene. Det er også noe ulike avgiftssatser for pensjoner bosatt utenfor eller innenfor EØS, samt om man har ordinær skatteplikt til Norge eller ved opphør av denne og ved kildeskatt til Norge.