Innvandring

Med vitende og vilje

Regjeringen er godt kjent med at den fører en politikk som totalt mangler økonomisk bærekraft. Hele oljeformuen er allerede spist opp av forpliktelser knyttet først og fremst til innvandringen. Dette vedgår finansminister Sigbjørn Johnsen, som tror de fleste av oss skattebetalere synes dette er helt greit. Dessuten mener Johnsen at Norge ikke har kontroll på grensene grunnet etikk og forpliktelser overfor blant annet despotiske og mislykkede regimer. Johnsens utlegging i Stortinget er verdt glass og ramme. Nei, vi skal aldri glemme hvem som dramatisk endret forutsetningene for et velfungerende Norge.

Den utrettelige Christian Tybring-Gjedde (Frp) har tatt for seg oppslagene i Finansavisen om den ekstremt kostnadskrevende innvandringen  og formulerte et spørsmål til finansminister Sigbjørn Johnsen. Tybring-Gjedde viser til at Finansavisens oppslag er basert på SSB-tall, og lurer på om Johnsen har ”noen grunn til å betvile tallene som Finansavisen presenterer”. Han spør videre om finansministeren mener ”at slike kostnader og fremtidige økonomiske forpliktelser vitner om at regjeringen fører en ansvarlig og økonomisk bærekraftig innvandringspolitikk?” Begrunnelsen for spørsmålet er disse faktaene fra Finansavisen, skriver Tybring-Gjedde:

1. Hver ikke-vestlig innvandrer vil netto koste 4,1 millioner kroner i løpet av livsløpet. 2. De 15 400 ikke-vestlig innvandrerne som ankom i løpet av 2012 vil til sammen koste netto 63 milliarder kroner. 3. Påløpte og fremtidige nettokostnader ved ikke-vestlige innvandrere og deres barn som allerede befinner seg i Norge, beregnes til 1200 milliarder kroner. 4. Dersom ikke-vestlig innvandring fortsetter på samme nivå som de siste 5 årene, så vil de totale kostnadene summere seg til 4100 milliarder kroner (tilsvarer størrelsen på dagens Statens Pensjonsfond + verdien av statens Statoil-aksjer). 5. Antall nye innvandrere siden 2005 er 246 000. Kostnadene er så langt 71 milliarder kroner. I tillegg kommer forpliktede fremtidige ytelser på 376 milliarder kroner. Finansavisen melder om at samtlige tall overfor forutsetter 100 % integrering på sikt, m.a.o. at innvandrernes etterkommere får en økonomisk adferd som den øvrige befolkningen.

Johnsens svar avdekker at Regjeringen kjenner til denne økonomiske dramatikken. Tallmaterialet avvises ikke. Svaret er forsøk på ren tåkelegging. I tillegg tillater Johnsen og Regjeringen å mene at den norske befolkningen må finne seg i å dele oljeformuen på flere innbyggere, les økt befolkning grunnet innvandring, som gir mindre per person. Realiteten er at det spareprosjektet som Norge bedriver i dag, slettest ikke er noe fremtidig pensjonsfond som det heter i de vakre taler, men penger som i hovedsak vil gå til, nettopp, innvandrere.

Johnsen hevder endog følgende knyttet til utgiftene til innvandrere:

Jeg tror likevel det er få som vil bruke dette som et argument for å ønske seg en minst mulig befolkning i Norge.

I tillegg tillater han seg å fremme påstanden om at vi alle er et tapsprosjekt, nok en tåkeleggende påstand som økonom Eivind Henriksen kommenterte slik i en kronikk nylig:

Utsagnet er økonomisk sett meningsløst. Det er skuffende at sentrale politikere fra regjeringsapparatet tyr til polemikk for å forvirre folk og å unnvike en saklig debatt om viktige makroøkonomisk spørsmål. (…). Logikken i SSBs analyse er enkel og etterrettelig: Som fellesskap er vi rimelig effektive til å omfordele inntekt i Norge fra dem som tjener mye til de som tjener lite. Familier med lav lønn er generelt netto mottakere og familier med høy lønn er netto bidragsytere. Å åpne grensene for innvandring til lavlønnsyrker, er å ta imot netto mottakere.

Dessuten, vil jeg legge til, er det ikke spesielt av Johnsen å mene at Ap fører en politikk der alle grupper er et statlig tapsprosjekt? Hvordan kunne det skje?

Johnsen og Regjeringens svar til Tybring-Gjedde er historisk. De vet hva de gjør. De skaper et samfunn der tilliten, den sosiale kapitalen, vil synke, der de sosiale forskjellene vil øke betraktelig, der dagens lavtlønte vil få mindre å rutte med, der velferdsgodene og helsetilbudet vil reduseres, og listen kan forlenges.

Her kan du lese Tybring-Gjeddes spørsmål og Johnsens svar.