Skikk og bruk og moralsk gangsyn

Som jeg skrev om i går var jeg tilhører på dag 2 i Borgarting lagmannsrett, der Schjenken kjemper for sitt menneskeverd i den såkalte ”ambulanse-saken”. Det jeg derimot ikke skrev om i går, var at nettopp det som skjedde de minuttene i Sofienbergparken da ambulansesjåførene tok beslutningen om ikke å ta seg Farah direkte til sykehuset, var en sentral del av bevisførselen.

Det sentrale her er på hvilket grunnlag ambulansesjåførene tok beslutningen, og hvordan Dagbladet har presentert den faktiske situasjonen. Siden ikke jeg har noe helsefaglig utdanning, kan jeg vanskelig overprøve ambulansepersonellets beslutning. Og siden detaljnivået til tider var svært inngående, vil denne fremstillingen bli for overfladisk. Men vi ble fortalt at da Schjenken og kollegaen var i Sofienbergparken, var den nedslåtte Farah på beina. Og selv om han var ustø og blødde fra munnviken, fremsto han som rimelig orientert. Farah drar så ned buksesmekken og tisser, han treffer både ambulansebilen og skoa til Schjenkens kollega. Akkurat denne ”tissehendelsen” er sentral, da av spesielt to grunner: 1) Ukontrollert vannlating skal visstnok ikke være uvanlig ved hodeskade. 2) Dagbladets fremstilling av at Farah hadde tisset i buksa.

Ambulansesjåførene tolket Farah til å være ruset og vannlatingen til å være kontrollert. De foretar en slags ”orienteringstest” av Farah (på fagspråket forkortet til GCS), der de anslår en skår på 14-15. En slik skår tilsier ingen alvorlig hodeskade. Dermed blir Farahs skade ikke tolket som livstruende og han tolkes også som et sikkerhetsproblem, altså han kan ikke fraktes med ambulansen.

Ambulansesjåførene mener politiet (som også var til stede, endog før ambulansen) bør frakte Farah til legevakten (som ligger noen minutter unna). Schjenken har i ettertid innsett at denne avtalen med politiet ikke ble gjort klart nok. Etter at ambulansen har forlatt stedet legger (eller blir lagt) Farah seg ned på gresset, og det fatale bildet blir tatt (som altså senere ble kåret til ”årets bilde). I retten fikk vi se både bilder og video fra hendelsen, og det ble spesielt fokusert på tidsangivelsen (når hva skjedde, og vi snakker minutter) med diverse logger og der fotomaterialet bevitner at Farah ikke hadde tisset på seg.

I ettertid har det for øvrig kommet frem at styrt vannlating også kan være tegn på hodeskade, men at det er såpass spesielt at det ikke forventes at ambulansesjåfører vet dette. Det som derimot styrker Schjenken og hans kollegas beslutning, er det som skjer etterpå.

Ambulansen ankommer altså Sofienbergparken klokken 17:13 og drar klokke 17:20. Personer til stede i parken ringer etter taxi, da ambulansen ikke tar med seg Farah. Klokka 17:25 tar Farah taxi til legevakta.

Klokka 17:36 registreres Farah på mottaket på Oslo legevakt. Han registreres her med ”prioritet 2”, altså ikke høyeste prioritet. Klokka 18:10 starter lege observasjon av Farah. I løpet av tiden på legevakt blir Farah dårligere, og klokka 18:38 bestiller legevakta ambulanse med prioritet 2, som er klassifisert som en ”hastetur”, men fortsatt ikke av første prioritet. Klokka 19:38 fraktes Farah fra legevakta til Ullevål sykehus.

Interessant her er også at legevakta, ifølge rapport fra Oslo legevakt, av sikkerhetsgrunner ville ha med politi ved frakt av Farah til Ullevål. Legevakta skal her ha sagt noe slikt som ”gjør vi ikke det, har vi snart ingen igjen til å kjøre ambulanse i Oslo”.

Klokka 19:46 registreres Farah med et såkalt innkomstnotat på Ullevål. Farah skårer da 12-13 på den såkalte GCS (altså et hakk under det Schjenken tolket om lag 3,5 timer tidligere).

Ca. klokke 19:59 ble det foretatt en CT-skan av Farah. Klokka 20:45 ankommer han Postoperativ avdeling for observasjon. Klokka 23:00 legges Farah i kunstig koma. Klokka 00:30 foretas andre CT-scan og deretter tilbake til Postoperativ avdeling. Klokka 01:00 opereres Farah.

Dette tilsier, i alle fall i min tolkning, at det ambulansesjåførene ikke oppdaget i løpet av 7 minutter, tok det nesten 8 timer før noen andre oppdaget – og da snakker vi om leger og spesialister!

”Sannheten” ifølge ”vitnene”

I en av pausene på rettens dag 2 spurte jeg hvorfor ikke vitnene fra Sofienbergparken (som Dagbladet baserte sine historier på) ikke var innkalt som vitner i retten. Da ble jeg fortalt at Dagbladet ikke hadde noe ønske om å føre dem som vitner. Begrunnelsen lød noe slikt som at ”det de husket eventuelt ikke husket da, det husker de heller ikke nå flere år etter på”. (De har avgitt politiforklaring.) Derfor fikk jeg litt av et hakeslepp da jeg så gårsdagens kronikk i Dagbladet!

Under tittelen ”Sannheten i ambulansesaken” undertegnet ”Vitner i Sofienbergparken 6.august 2007”, ved navn Ragnhild Storstein Spilker, Christianna Denne, Nina Berggren Monsen, Åsa Linusson og Karianne Østensen, heter det i ingressen ”Vi husker godt hva som skjedde da ambulansesjåførene forlot Ali Farah.” Kronikken får tale for seg selv, men jeg registrerer at kronikkforfatterne påpeker at av de som var til stede i Sofienbergparken var ”Noen (var) venner og bekjente av Farah, men de fleste var uavhengige personer.” Hvor ”uavhengige” kronikkforfatterne selv er, er derimot et åpent spørsmål. Nina Hjerpseth-Østli i document.no har tatt en nærmere titt på dem:

Ragn­hild Stor­stein Spil­ker: Nasjo­nalt kom­pe­tanse­sen­ter for mino­ri­tets­helse
Chris­tianna Denne: Anti­ra­sis­tisk sen­ter.
Åsa Linus­son: Har utdan­ning i Somali­land og Etio­pia som inter­esse­felt.
Kari­anne Østen­sen: Nest­for­mann i Child­ren Res­cue Volun­tary Organisation

(Lagt til etter publisering: Sett litt nærmere på vitnene har også Georg Gooding gjort i en artikkel på Minerva.no).

Men uansett hva disse eller andre tilstedeværende i Sofienbergparken måtte mene om ambulansesjåførenes beslutning, er jeg mest opprørt over at Dagbladet – i kronikkform – i egen avis – mens saken pågår – faktisk publiserer dette. Og her må jeg si meg enig med journalist Carl Erik Grimstad som i Journalisten.no stiller følgende spørsmål ”Var nå dette så lurt?”

Skikk og bruk og moralsk gangsyn

Grimstads hovedpoeng er at å publisere kronikken ikke er ulovlig, men det kan raskt oppfattes som at Dagbladet bruker sin mediamakt til å påvirke rettsprossen i egen favør. Og som han påpeker ” …  domstolene i Norge har ikke instrumenter til å forhindre slike utenomrettslige prosedyreutslag. Der andre land har bestemmelser om contempt of court, må vi greie oss med skikk og bruk og moralsk gangsyn.”

Med en slik kronikk kan det tvert om synes som om Dagbladet igjen (jamfør sakens karakter som de nå sitter i retten med) beviser at de ikke eier verken skikk og bruk eller moralsk gangsyn.

Men kan da ikke bare retten kalle inn disse kvinnene som vitner, var den første tanken som slo meg. Så lett er det dog ikke. Advokat Trond Ellingsen forklarer til meg (etter spørsmål fra meg på facebook) at begge parter kan kalle inn alle de vitner de ønsker, men disse skal presenteres for retten og motparten minst 14 dager før saken starter. Saken mellom Dagbladet og Schjenken skal avsluttes innen 8.mars, ergo er det under 14 dager igjen. Har Dagbladet spekulert i dette, er det i mine øyne et forsøk på å undergrave rettsstaten.

Videre forklarer Ellingsen at det ikke er noen regel som sier at partene eller andre ikke kan prosedere saken i pressen mens den pågår. Men derimot er det ”Noe helt annet (er det) at det ikke regnes som god tone at partene gjør det mens saken går.”

Samtidig forklarer Ellingsen at retten kun skal ta hensyn til de bevis som presenteres i retten, og dermed blir uttalelser i pressen irrelevant. Så for dommerne er nok kronikken ikke-eksisterende for deres vurdering av saken, men Dagbladet synes å kjempe en kamp for livet når det gjelder egen troverdighet blant publikum.

Den troverdigheten for Dagbladet sank ytterligere i går, og nå er Dagbladet farlig nær bunnlinjen.