Politikk

«Det finnes nemlig en rasist i oss alle»

I anledning dagens påstand fra NRK, fra leder av Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, om at vi ikke "tør bruke rasisme-begrepet", relanserer HRS denne artikkelen fra 2008 (!) - samtidig som vi anbefaler dagens artikkel "De drepte antirasismen".

PR-rådgivere for å løfte frem rasisme

Den nye lederen av Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, mener at det er en rasist i oss alle. De organiserte såkalte antirasistene i Norge har i en årrekke hatt en relativt ukomplisert jobb; de har fått lite motbør for sine påstander og lett tilgang til økonomiske midler. Så kom det nye tider noen, inkludert HRS, begynte å argumentere for at det såkalte flerkulturelle Norge hadde andre, og kanskje mer prekære, utfordringene enn det som tradisjonelle antirasister i en årrekke hadde hevdet. Vi fikk en dreining av debatten i Norge, der rasismebegrepet kom i bakgrunnen. Da er det kanskje ikke så underlig at Antirastisk Senter leier inn PR-byrået Dinamo for å løfte frem sin profil. Og Aftenposten biter på agnet. 

Republisering fra 28.mai 2008

hege_banner_rights_special_778x150

Den 18.april 2008 mottok jeg en e-post fra PR-byrået Dinamo. Her het det at for å bli en tydeligere organisasjon ønsket Antirasistisk Senter (AS) å få bedre innsikt i sine styrker og svakheter. HRS ble bedt om å svare på en rekke spørsmål, som i sum gikk på våre oppfatninger av AS sitt budskap, deres synlighet og eventuell tydelighet.

Jeg undret meg litt over e-posten; av to grunner. De fleste organisasjoner ønsker å ha en rettferdig, klar og tydelig profil i offentligheten, og da er det fristende å kunne ty til et profesjonelt PR-byrå. Men jeg har de siste årene hørt AS klage over at de ikke har penger nok, spesielt etter at de mistet spillautomatinntektene, og da blir det å hyre inn et profesjonelt PR-byrå ikke nødvendigvis en legitim prioritering. For det andre tror jeg AS og deres like, har mistet noe av fotfestet i det norske samfunnet. Å stille spørsmål ved, eller om så er; være kritisk til, deler av det såkalte flerkulturelle samfunnet er nødvendigvis ikke rasisme. Realiteten er vel heller at det svært sjelden er rasisme. Men nettopp å være spørrende eller kritisk er blitt stemplet som rasistiske tendenser. En slik stigmatisering fungerte en stund, men etter hvert som det er kommet flere kritikere til i offentligheten, også blant innvandrer selv, og etter hvert som ulike erfaringer høstes og tall og rapporter kommer på bordet, så har rasismestemplet mistet sin kuende makt.

Derfor har ”rasisme” de siste årene handlet om definisjonsmakt, mer enn en enestående og ekte innsats for å bekjempe undertrykking og forskjellsbehandling på bakgrunn av hudfarge, nasjonal, etnisk, sosial, kaste-, stamme- eller klanbakgrunn (og da tar jeg høyde for et utvidet rasismebegrep som ikke bare handler om sort/hvit).

Hadde innsatsen mot rasisme vært unik, ville heller ikke begrepet blitt utrangert. Vi hadde side om side bekjempet enhver forskjellsbehandling, uavhengig av adressat. Og kanskje det viktigste av alt: mistillit og mistro hadde ikke vært antirasistenes fremste våpen.

Når leder Kari Helene Partapuoli ved AS den 15.april 2008 hevder i Aftenposten at det er en rasist i oss alle, med et påfølgende utropstegn, leser jeg desperasjon i hennes utsagn. Og hun lanserer (igjen) ideen om den ubevisste rasisme. Vi er altså alle rasister, vi vet det bare ikke selv. Men så kommer PR-stuntet: Vi skal ikke være så lei oss for at vi rasister.

Rasist forstås som et skjellsord og har kun negative konnotasjoner. Men hvorfor er vi så redde for å innrømme at vi alle kan være skyldige i rasistiske fordommer og handlinger? En rasistisk handling innebærer ikke at man er rasist på sin hals, at man støtter et apartheidlignende samfunn eller at man ikke kan endre sine forutinntatte holdninger.

En rasistisk handling kan derimot være en ubevisst handling som at man lar være å sette seg ved siden av en mørkhudet person på bussen, at man krysser gaten når man møter en mørkhudet mann sent om kvelden eller at man ikke innkaller en person med fremmedklingende navn til jobbsamtale fordi man automatisk tror at vedkommende ikke er født og oppvokst i Norge og derfor ikke snakker så godt norsk.

Dagligdagse handlinger som for oss ikke betyr så mye, men som for andre oppleves diskriminerende og rasistisk – spesielt når man opplever det gjentatte ganger. Det viktige er at vi erkjenner at rasisme eksisterer og blir bevisste omkring egne og samfunnets fordommer mot mennesker som ser annerledes ut enn oss selv.

Og er vi enda ikke overbevist, så byr Partapuoli på seg selv:

Første gang jeg ble kjent med en muslimsk kvinne med slør, ble jeg overrasket over at hun tok en høyere utdanning, selv hadde valgt å bruke slør og at hun ikke hadde tenkt å gifte seg og få barn før hun var ferdigutdannet.

Før jeg ble kjent med henne, forventet jeg meg en kvinne som ikke selv traff egne valg og som hadde ekteskap og barn som eneste mål i livet. Jeg hadde stereotype og kanskje rasistiske oppfattelser av kvinner som lignet henne.

Med all respekt å melde; dette sier mer om Partapuoli enn noen andre. Partapuoli synes så blendet av rasismeforklaringer at hun ikke evner å se enkeltmennesker, og derav mister hun også evnen til å respektere enkeltindividet. For det er stor forskjell å eksempelvis kritisere hijab relatert til dens budskap og intensjon, og å kritisere muslimske kvinner som bruker hijab. På samme måte er det stor forskjell på å kritisere islam og å kritisere muslimer.

Samtidig forteller Partapuoli oss at det som er ukjent for oss, om det så var en kvinne i slør, og som vi kanskje har en misforstått oppfatning av, kan tilsi at vi er rasister. Mon tro hva som hadde skjedd om vi hadde spurt kvinnen i slør om det faktisk var slik eller sånn? I slørdebatten som fulgte i kjølevannet av Hege Storhaugs bok Tilslørt/Avslørt kom noen slike reaksjoner: Å gjøre kvinner med muslimsk tildekking ansvarlig for sitt valg, eventuelt å hevde at ikke alle har et fritt valg (jf. for eksempel småjenters bruk av hijab), ble raskt og brutalt stemplet som rasistisk og islamofobisk.

Hvordan skal vi lære oss å forstå det ukjente, hvis vi ikke gis en mulighet til å diskutere det? Hvorfor skal tvil, eventuell kritikk, føre til mistillit – som om det var en skjult agenda? Konspirasjonsteorier er det rette navnet på slikt, ikke rasisme eller fremmedfiendtlighet.

Men for Partapuoli handler det om at vi blir bevisste rasismen.

Det er viktig at denne debatten blir en debatt om samfunnet som helhet hvor vi blir bevisste hvor rasisme finnes og i hvilke former rasismen kommer til uttrykk i dagens Norge, enten det er i helsevesenet, i politiet, blant journalister eller i politiske partier som har bygget en popularitet blant annet på fremmedfrykt.

Det gavner ingen at vi personifiserer debatten og utpeker rasistene iblant oss. Det er ikke sånn at det er noen få rasister som skal utryddes.

Det finnes nemlig en rasist i oss alle.

Hvis Partapuoli skulle navngi alle rasistene etter at hennes konklusjon er at vi alle er rasister, så hadde hun jo hatt en forholdsvis enkel jobb (hun kunne jo startet med telefonkatalogen). En mer interessant innfallsvinkel er selvsagt å starte i helsevesenet, politiet, media eller i politiske partier. Hvor mange rasister tror Partapuoli hun vil finne her? Personlig tror jeg det er få, hvilket ikke betyr at de ikke skal bekjempes, men kanskje et enda viktigere spørsmål: Hvor mange rasister tror Partapuoli det er å finne blant mange av våre innvandrergrupper? Og hvorfor skal ikke det være en del av AS sine oppgaver? Vil det være rasistisk å hevde at det finnes rasister blant innvandrerne?

En kuriositet: Ved mitt første restaurantbesøk i Pakistan ble jeg møtt av følgende plakat på døren: ”Svarte og tjenere har ingen adgang.”

De såkalte antirasistene har ikke mange opplagte saker å løfte frem i sin rasismeargumentasjon, derfor går da også saker som Ali Farah-saken i Sofienbergparken som en farsott. For tradisjonelle antirasister er dette en opplagt rasisme-sak: hvite ambulansesjåfører etterlater hardt skadet svart mann. Når ambulansesjåførene avviser at de er rasister, hevder Partapuoli at de tilhører ”et eksklusivt mindretall”. En slik stempling burde etter min oppfatning ikke få oppmerksomhet, men Aftenpostens debattredaktør Knut Olav Åmås opptrer som reneste debatt-hora: ”Debatt for enhver pris!”

Misforstå meg ikke – jeg har stor respekt for Åmås og det (svært omfattende) arbeidet han bedriver, men at han skulle falle for et PR-triks fra tradisjonelle antirasister hadde jeg ikke forventet. ”I Norge er den mest effektive rasismen helt usynlig,” skriver Åmås i en kommentar 10. mai 2008. Tankene får Åmås når han sitter på et seminar om rasisme – arrangert av AS – der han blir overbevist det viktigste er ”å bekjempe usynliggjøringen av rasisme i Norge i dag.”

Det er denne diskrete, skjulte rasismen som fargede huskjøpere og leieboere møter som er typisk for Norge, ikke den aggressive, offensive, knyttet til ekstreme grupperinger. En MMI-undersøkelse foretatt for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet nylig, viste at hver femte ikke-vestlige innvandrer har opplevd diskriminering, og hele 60 prosent av dem som har afrikansk bakgrunn.

Det overrasker ikke. Mange ble derimot overrasket da en stor undersøkelse der 10 prosent av norske journalister deltok, ble lagt frem på journalistkonferansen SKUP i april. Den viste nemlig at en av fire norske journalister mener de har en rasistisk kollega. Men journalistene og redaktørene gikk rundt på konferansen og var mest opptatt av at undersøkelsen nok hadde alvorlige metodeproblemer.

Dette er tendensiøst av Åmås, noe som gjennomsyrer hele hans kommentar. Det synes som om han skriver for å overbevise seg selv, og da kastes alle nyanser på båten:

Og enten man kaller det statlig og kommunal rasisme eller man velger å kalle det diskriminering, er det et faktum at offentlige etater i dette landet ikke engang gidder å kalle én etnisk minoritetsperson inn til intervju for ledige stillinger, slik Regjeringens nye politikk pålegger dem å gjøre.

– Ikke gidder?! Hvis det er noen som ikke gidder noe i rasismedebatten, så synes det å være de som behagelig plasserer seg i ”majoritetsbåsen”. De som elegant hevder at både det ene og andre kan forklares med rasisme, og derav plassere skyld og ansvar på den hvite majoritet, og som skyter på alle andre for at det ikke gjøres nok for å bekjempe det som ingen ser, men som alle tydeligvis burde sett. Dette betoner seg som en kamp mot spøkelser. Men det Åmås og mange med han synes å glemme, er at en slik holdning ikke bare setter en rekke mennesker i en offerrolle, de fratar dem også deres verdighet. De behandles ikke med likeverdig respekt. Hvis jeg drifter et firma med en profil som tilsier religiøs nøytralitet, er jeg da rasist om jeg ikke tilsetter en muslimsk tildekket kvinne som kundebehandler? Er jeg rasist hvis jeg ikke tilsetter en resepsjonist som ikke behersker det norske språk? Er det ikke tvert om å behandle mennesker ut fra de valg og kvalifikasjoner de har? Eller er vi der, som Åmås sin kronikkspalte til tider bærer preg av, at bare du er mørkere i huden enn meg, så er det godt nok? Det er regelrett respektløst! Samtidig kan det å forsvare seg mot rasismeanklager også fortone seg som en kamp mot spøkelser. Det er rett og slett ikke lov i dette landet å ha en annen oppfatning av det såkalte flerkulturelle Norge enn det som en liten gruppe definerer. Åmås skriver:

I stedet er den typisk norske måten å møte rasismeanklager på å forsvare seg med at folk er for nærtagende, at en ytring ikke var vondt ment, derimot som en spøk – eller at den som sa noe rasistisk dessverre var full! Alt blir redusert til tilfeldige enkeltepisoder. Ikke rart lovverket mot rasisme knapt håndheves i Norge.

Rasisme skal bekjempes, det er neppe mange som er uenige i det, men det betyr slett ikke at folk både kan være nærtagende, misforstå, ikke tåle en spøk, eller komme med fylleprat. Spørsmålet er hva som er hensikten og hvordan dette eventuelt legitimeres etter at det har skjedd. Åmås har sikkert fått med seg den famøse reportasjen fra radiokanalen P4 der tre afrikanske menn hevder at norske jenters lettkleddhet tolkes som en invitasjon til sex – og der en av forklaringsvariablene på voldtekt, i fullt alvor, nettopp var alkohol. Hvor var de tradisjonelle antirastene da? Var dette bare ”tilfeldige enkeltepisoder”, til tross for at de samme insisterte på at dette var fakta, det var sannheten, som de sa.

Nå tror ikke jeg at de overnevnte er representativ for afrikanske menn, like lite som jeg tror de tradisjonelle antirasistene er representativ for den norske befolkning. Uansett hudfarge eller opprinnelse. Derfor er det ønskelig at den rasismedebatten som nå seiler opp, ikke minst på Litteraturhuset førstkommende mandag, arrangert av Aftenposten, blir noe mer enn honnørord og tvilsomme beskyldninger. Skjønt, ut fra innlederne er det lite som tyder på at vi skal et skritt videre. Hovedinnleder er utenriksminister Jonas Gahr Støre, som følges av leder for Antirasistisk Senter, Kari Helene Partapuoli, Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Per-Willy Amundsen og integreringsrådgiver Loveleen Rihel Brenna (debattleder er Knut Olav Åmås). Da blir det vel igjen Frp som skal forsvare sin innfallsvinkel, som sikkert ikke er langt fra formann Siv Jensen sin kronikk i dagens Aftenposten, mens Gahr Støre snakker overtydelig om mangfold og globalisering, Partapuoli om den altoverskyggende skjulte rasismen og Rihel Brenna, som leder av Grunnskolens foreldreutvalg, om rasismens sanne ansikt i skolen?

Og glemte jeg å si tittelen på arrangementet? Det er selvsagt ”Den norske rasismen” (min utheving).