Terrorisme og ekstremisme

Voldssympatiserende omland

Venstreekstremistene i AKP begikk aldri voldshandlinger. Vold som middel var dog nedtegnet i de ideologiske papirene. Fremdeles finnes sympati for bruk av politisk vold, mener historieprofessor Øystein Sørensen. Et par eksempler fra nyere tid bekrefter påstanden.

Jon Olav Egeland, kommentator i Dagbladet, var også på seminar om venstreekstremisme i forrige uke i Oslo. Rights refererte fra foredraget til Alexandra Irene Larsen. Egeland tar for seg voldspotensialet i AKP-bevegelsen. Han skriver:

Venstreekstremisme synes nå å være tatt av vinden. Som organisert, politisk formasjon finnes den knapt. Men hvor er det blitt av ideene og erfaringene? På det nevnte seminaret (arrangert av Nettverk for studier av totalitarisme og demokrati, UiO) pekte historieprofessor Øystein Sørensen på at ekstremismen har et sympatiserende omland som ikke er borte. Dette kan være personer som ikke aksepterer voldshandlinger, men som kan forstå hvorfor andre gjør det. Derfor finnes en viss aksept for vold og brutalitet i det godes tjeneste. Under ligger gjerne en forestilling om venstresidens fundamentale godhet, som i neste omgang slår ut i en vilje til å forstå og bortforklare ekstremisme og vold. Forholdet til ulike typer frigjøringsbevegelser er eksempler på dette.

Bare den som jevnlig ser spøkelser på høylys dag, frykter en voldelig, norsk venstreekstremisme. Samtidig er ml-bevegelsens historie et eksempel på at en velorganisert, ekstrem gruppe kan skape et betydelig sympatiserende omland. For tida er det ytterliggående politiske islamister som prøver seg på denne metoden. Årvåkenhet mot alle former for ekstremisme er en permanent oppgave (mine uthevinger).

hege_banner_rights_special_778x150

Et par aktuelle hendelser bygger oppunder Egelands tese: Da Mohyeldeen Mohammad og andre islamister dro til Syria, var Basim Ghozlan i Rabitamoskeen ute i Vårt land og forklarte oss  hvordan vi skal forholde oss til Mohammad og hans like som har vervet seg til jihadgrupper:

De (må) ikke angripes på en urettferdig måte. De må for eksempel ikke kritiseres for at de vil sloss mot Assads styrker i Syria. Det er jo en bra sak.

Et annet eksempel, også fra i fjor høst, var da det ble meldt av en norsk jihadist skulle ha blitt drept i Syria. Da arrangerte Ung Muslim, underavdeling av Rabitamoskeen, en minnestund i moskeen. Antirasistisk senters leder Kari Helene Partapuoli, meldte at hun ville delta på minnestunden, der ”martyren” skulle hedres. Her fra Facebook  

Vi er alle rystet over nyheten om Mohameds dødsfall i Syria. Mohamed har ofret sitt liv i kampen for rettferdighet og frihet for det syriske folk, og vi ber Allah (SWT) om å velsigne ham med det høyeste paradis. Amiin! Samtidig er dette et stort tap for familien og alle som kjente Mohamed, og det er naturlig at følelsene oppleves som et eneste kaos. Derfor ønsker vi å invitere våre medlemmer og andre til en åpen samtale om det som har skjedd.  

Det skal således bli interessant å se hvilken status hjemvendende jihadister får i ulike miljø, etter å ha vært ute i ”det godes ærend”, som nok en del vil mene.

Egeland påpeker også noe avgjørende her:

Så lenge de politiske ideene respekterer menneskerettighetene, de demokratiske spillereglene og rettsstatens prinsipper, faller de utenfor enhver rimelig definisjon av ekstremisme.

Ekte ekstremisme kjennetegnes ved at disse grensene overskrides. Mønsteret er alltid det samme: Ideologisk ensretting og vilje til vold, terror og bruk av trusler. Dette gjelder for ekstremisme fra alle himmelretninger, også de religiøse. Politikkens ytterkanter har viktige berøringsflater.