Ytringsfrihet

Ta debatten

Venstresida må ikke unnvike diskusjoner om det norske kulturbegrepet, sier den danske forfatteren og redaksjonssjefen Rune Lykkeberg, som hevder det konstant foregår en kulturkamp i samfunnet.

Forfatteren og redaksjonssjef i den danske avisa Information viser i Klassekampen til at det for om lag ti år siden foregikk en opphetet kulturdebatt i Danmark, ledet an av blant annet Dansk Folkeparti (DF). DF hevdet at den danske kulturen var på defensiven som følge av innvandring.  

Faktisk var DF enda mer presis enn det – de hevdet at det spesielt var den ikke-vestlige innvandringen som utfordret (videreføringen av) dansk kultur. Således ville DF, som da var støtteparti for den da sittende VK-regjeringen (Venstre og de Konservative, som vant valget i 2001), ikke bare ha et økt fokus på dansk kultur, men de argumenterte også for en enda mer restriktiv ikke-vestlig innvandring. Begrunnelsen var bedre muligheter for integrering. 

Når Klassekampen skriver at de borgelige partiene hevdet at grunnen til at dansk kultur var på defensiven skyldtes den sosialistiske dominansen i dansk politikk, henviser det seg til at sosialdemokratene hadde styrt Danmark i årevis, uten å ha tatt realpolitiske grep i den da økende innvandringen (for øvrig trekk som vi igjen ser etter at sosialdemokraten Thorning Schmidt overtok skuta i 2011). 

hege_banner_rights_special_778x150

I 2008 publiserte Rune Lykkeberg boka «Kampen om Sannhederne», der han analyserte bakgrunnen for den danske kulturkampen. Lykkeberg mener at norsk venstreside ikke har noe å frykte når det gjelder denne form for kulturkamper: 

– Jeg mener disse debattene er viktige fordi de reflekterer at et samfunn forhandler sine grenser og prinsipper med seg selv, sier han til Klassekampen.

Jeg har ingen problemer med å være enig med Lykkeberg i at dette er en viktig debatt, og en debatt som åpent må tas, men jeg har derimot større problemer med hvorfor det skal assosieres med en ”kamp”. 

Lykkeberg viser til at i Danmark ble det presentert et kanonprosjekt, den såkalte ”kulturelle kanon”, hvor den danske regjeringen tok initiativet til å peke ut en rekke vesentlige kunstneriske verker og viktige hendelser som skulle representere Danmarks stolte kulturarv. Så vidt jeg husker var det daværende skoleminister, som nylig hadde vært integreringsminister, Bertel Haarder, som frontet den kulturelle kanonen (som skulle være sentral i skolene). 

Klassekampen påpeker derimot at den tidligere kulturministeren i Danmark, Brian Mikkelsen, ”mente blant annet en slik kanon kunne fungere som et bolverk mot muslimsk kultur.” Dette er nytt for meg, men jeg husker at det ble heftig diskutert om en slik kulturkanon kunne motvirke radikalisering av unge muslimer. Ikke minst ble dette diskutert ut fra de erfaringer som Danmark da sto midt oppi med bråket rundt Muhammedtegningene. Dette forklarte Haarder selv oss i et møte vi hadde med han på denne tiden. 

Men som Klassekampen sier ”også i Norge har debatten om norsk kultur raskt gått over til å dreie seg om innvandring og integrering”, hvilket neppe kan overraske da debatten nettopp handler om hvor bevisst og eventuelt robust vi anser ”norsk kultur”, i den grad vi faktisk mener det er noe som kan defineres som ”norsk kultur”. Og det er her Lykkeberg mener den norske venstresida ikke må være redd for «å ta debatten»: 

– Dersom den politiske høyrefløyen tar initiativ til å diskutere hva som kjennetegner norsk kultur, bør også venstresida gå inn i denne diskusjonen, selv om man ikke liker tonen i dem. Uansett politisk holdning, må man erkjenne at spørsmål om statsborgerskap, integrasjon og eksklusjon er relevante og fortløpende. De kan ikke besvares en gang for alle, sier Lykkeberg, som understreker at han ikke kjenner til den norske kulturdebatten som har rullet og gått på nyåret. 

– Men er det ikke bare høyresida som vil tjene på en slik diskusjon? 

– Nei, det er først når man ikke går inn i slike spørsmål at man overlater det hele til høyrefløyen. Derfor er det så viktig med en åpenlys meningsutveksling. Men man trenger ikke å bruke de samme ordene og begrepene, for eksempel bør man avvise at innvandring og integrering handler om etnisitet. 

Jeg vet ikke helt hva Lykkeberg legger i at å avvise at ” innvandring og integrering handler om etnisitet”, men hvis han mener at det er uvesentlig om du kommer til Norge eller Danmark fra Finland eller Nord-Korea, så faller vel hans uttalte premisser for debatten fra hverandre. 

Likevel avviser ikke Lykkeberg å ta tak i de problematiske sidene ved integreringsspørsmålet: 

– Vi må erkjenne at innvandring også stiller et samfunn overfor en rekke problemer. Da er det også rimelig at man klargjør hva det er som skal til for å ta del i et samfunn. Samtidig er det jo ingen som sitter med monopol til å definere hva som er innholdet i et slikt kulturbegrep, og nettopp derfor er det viktig at man sammen reflekterer over hva som er på spill i de kulturkampene som alltid finner sted, sier Lykkeberg, og legger til: 

– Slike diskusjoner er rett og slett et opplysningsprosjekt. Det handler om hva det vil si å være borger i et samfunn, og man kan ikke avvise en slik debatt fordi den gjør vondt eller er farlig. 

Og opplysningsprosjekt, ja det var akkurat det den kulturelle kanonen hadde som formål. I Norge har derimot debatten utviklet seg til å bli personsjikane, der de fremste skyteskivene per se er Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad. For i Norge har ”venstresiden” vist at dette er debatten de ikke vil haDet er uklokt, ikke minst fordi engasjementet er usedvanlige stort.